| jarle aase: sls | forrige | nest siste brev | neste |

Det nest siste brev til Martin

Datert hans 16. fødselsdag.

Bergen Landsfengsel, den 25. juli 1995

Kjære Martin.

Gratulerer med dagen!

Hvorfor er det så forbannet vanskelig å skrive til deg? Det har ikke gått en eneste time det siste året uten at jeg har tenkt på deg og savnet deg — men selv om jeg har brukt hundrevis av timer på å prøve, har jeg aldri klart å si det jeg føler i brevs form. Kanskje har jeg for mye på hjertet, og kanskje har jeg vært for opptatt av å skåne deg. Jeg vet ikke. Den eneste krystallklare tanken jeg har, som enda aldri har sviktet meg når alt annet har vært svart, den ene tanken som gjør at jeg holder ut: er at jeg elsker deg. Selv om savnet etter deg smerter verre enn ti tusen brennende djevler fra helvete — ofte føler jeg at det bare er glødende aske igjen av meg — så foretrekker jeg denne forbannede lidelsen fremfor al­ternativet: et tomt og kaldt liv uten deg.

Det er gått lang tid. Jeg går ut i fra at du har forandret deg en god del, og at du har følt tvil om hva som egentlig skjedde, og ikke minst om hva som kommer til å skje i fremtiden med oss to. Jeg husker hvordan Audun forandret holdning til meg i løpet av et par måneder etter at politiet mishandlet ham; hvordan jeg (i hans øyne) forandret meg fra helgen og ideal til en skremmende vanskapning. Jeg forandret meg selvfølgelig ikke i det hele tatt — men han ble fylt av skrekk for konsekvensene av et fortsatt vennskap og begynte å se på meg som en skurk for å rettferdiggjøre sin egen flukt. Nåja — Audun klarte ikke helt å tro på sitt eget vrangbilde av meg; jeg så en forferdelig dårlig samvittighet og et sterkt savn i øynene hans et par ganger når vi snakket sammen og forsvaret hans brast.

Hvordan du har taklet det hele vet jeg ikke. Jeg går ut fra at du (akkurat som jeg) både frykter og gleder deg til vi treffes igjen. Jeg finner i alle fall stadig opp påskudd til å flykte fra deg så snart jeg kommer ut. Tanken på å bli avvist av deg (stikk!) er så skremmende at den kan paralysere meg i flere dager av gangen. Men tanken på det motsatte: at du tar imot meg med åpne armer og bein, og går inn i et forhold, skremmer meg nesten like mye. For jeg har også forandret meg. Det er ikke mulig å over­leve her (med selvrespekten i behold) uten å være ganske hard. Mange av vaktene og mange av fangene tror (eller trodde i alle fall) at de kunne få meg til å krype. Oppdagelsen av at jeg ikke rygger en millimeter har vært et sjokk for dem. «Hevnen» deres har gitt meg mange vanskeligheter. Hvordan jeg skal kunne tilpasse meg mer normale forhold igjen vet jeg ikke. Justismordet og det som hendte etterpå har satt mye dypere arr enn jeg først var klar over.

Flukt er ofte lokkende. Den enkleste løsningen på et problem er å løpe vekk fra problemet; — og frykten for at du har vendt deg mot meg: av dårlig samvittighet for noe du har skapt i din egen fan­tasiverden, eller av påvirkning fra mennesker som hater og forakter meg, eller som en ren forsvars­mekanisme, for å klare å takle det hele, — denne frykten har fått meg til å gjøre akkurat det samme som jeg frykter at du har gjort. Jeg brenner av dårlig samvittighet for å ha latt deg se hvordan sam­funnet virkelig fungerer; ikke slik Gro skryter av i nyttårstalen, eller 17. mai talene sine, men slik det er, stikk i strid med all fornuft, moral og til og med loven. En sånn kunnskap er mer destruktiv enn noen gift, mer etsende på sinnet enn noen syre. At du selvfølgelig har hørt ville historier og sett urett på film er ikke det samme som å se det på nært hold, uten noen beskyttelse. De aller fleste som får trædd en slik viten nedover ørene blir ødelagt av det. For hvilken trygghet kan man føle når man vet at politiet er korrupt, rettssystemet gjennområttent og vanlige folks «sannheter» bare illusjon og vås, i beste fall blank løgn? Jeg brenner av dårlig samvittighet for å ha åpnet denne dimensjonen for deg, og bare det er nok til at jeg vil flykte, — flykte for å slippe å se sårene dine dersom du virkelig har tatt skade. I tillegg til dette er det lett å la seg påvirke av venner som mener at du er for svak og egennyttig til å kunne fungere som noen likeverdig partner for meg. Du taklet aldri den veldige makten du hadde over meg, — så hvordan i alle dager skulle du klare dette i fremtiden? Og sist men ikke minst har jeg lyst til å flykte fordi jeg ikke stoler på en kjeft lenger, ikke er avhengig av noe menneske, ikke har noen normale menneskelige behov, bortsett fra mat og drikke. Det finnes stunder da jeg ikke føler noen kjærlighet, ikke har behov for noe håp, — det brennende hatet og bitterheten er mer enn tilstrekkelig til å holde det gående. Tidligere kunne jeg være beinhard når det var nødvendig, nå vet jeg ikke om jeg kan være noe annet. Eller om jeg vil. Den eneste svakheten jeg har, den eneste som kan forrykke likevekten min er deg og tanken på deg. Derfor er det så fristende å flykte — fordi da flykter jeg samtidig fra min egen svakhet og menneskelighet. Og så tenker jeg på deg, all den gleden du har gitt meg; all den gleden og varmen jeg snur ryggen til for godt om jeg flyk­ter, — og lurer på om styrken og hardheten i virkeligheten er svakhet og angst, og om jeg rett og slett har blitt for feig til å reise meg opp og gjøre det eneste jeg tross alt føler er rett: nemlig å fri til deg.

Jeg har tenkt alle de nedbrytende tankene jeg har klart å koke i hop om deg, forsøkt å ikke tenke på deg, ledd av deg, prøvd å forakte deg, — og likevel, alt jeg har oppnådd er dårlig samvittighet og en flammende visshet om hvor mye du faktisk betyr. Jeg vil, vil, VIL flykte, men jeg kan ikke. Jeg vil ikke være så feig, jeg vil ikke gi opp nå!

Jeg kan ikke gjøre noe for å renvaske meg før jeg kommer ut. Og jeg regner med at politiet vil gjøre det som står i deres makt for å hindre meg i å bli renvasket, slik de alltid kjemper mot lov, orden og rett­ferdighet. De glemmer nok ikke så lett at flere ledende politifolk har svin på skogen i saken; avskum som risikerer både sparken, tiltale og fengsel når komplottet deres blir rullet opp. En annen ting er at begge Christerene er over 15 år nå, og kan få opp til 8 års fengsel for løgnene sine (i tillegg til at de selvfølgelig mister pengepremien sin og selv vil fremstå som kyniske løgnere og drittsekker, i stedet for slike «ulykkelige ofre», som de er blitt så flinke til å spille). Ingen av dem har noe å vinne på at sannheten kommer frem. Selv pressen (i Bergen) vil være motvillig til å endre syn, siden både BA og BT gikk så langt over streken med kloakkskribleriene sine.

Dum som jeg er kommer jeg uansett til å sloss for å renvaske meg. Hvis det betyr at politiet vil begå nye overgrep for å dekke sine gamle, så får det bli sånn. Jeg lar meg hverken kue eller skremme til taushet, slik de er vant til og spekulerer i. Terror biter ganske enkelt ikke på meg.

Boken (jeg går ut i fra at Paul har fortalt at jeg skrev på en bok om oss og saken) er kommet gjennom nåløyet hos et av de største forlagene (hvor 97% av manuskriptene blir forkastet). De har leiet inn en konsulent som bruker sommeren til å arbeide med stoffet. Når boken kommer ut vet jeg ikke, men den kommer!

Siden du var (og er) hovedpersonen i livet mitt, står det mye om deg i boken. Ifølge Joachim har jeg tegnet et bilde av deg som en slags engel, men jeg vet nå ikke. Det står helt sikkert ting der som du helst så jeg ikke hadde skrevet. Hvis du vil lese manuskriptet før det kommer i bokhandlene kan du snakke med Joachim. Har du veldig sterke innvendinger mot at et eller annet skal være med i boken, er det bedre at du sier det nå, enn at du hater meg for å ha skrevet det resten av livet! Det mest personlige (om deg) jeg har plassert i boken er brevene til deg.

De gode nyhetene er at alt jeg eide ble solgt, gitt bort eller ødelagt før staten rakk å få fingrene i noe. Dermed fikk jeg forhindret at Christerene får fem flate øre av meg. Og det skulle da virkelig bare mangle! Forventet de jævlene virkelig at jeg skulle betale for løgn og mened? Jeg ble hudflettet da Tom fortalte at jeg ville dele en eventuell oppreisning med de virkelige vennene mine, men å tvinge meg til å finansiere politiets lokkepremie for Christerene var helt i orden. Fy faen!

Pressen fornekter seg sannelig heller ikke! Samtidig som et av tabloidsvinene i BA i fjor høst rullet seg rundt i sine egne ville fantasier i en orgasme av spekulativ drittslenging, hvor jeg både ble kalt og fremstilt som en «SEX-TERRORIST», ville ledelsen i avisen ha meg til å skrive dataprogrammer for dem på cellen i fengselet! De nøyde seg altså ikke med å tjene penger på å spre løgn og fantasier, slik de pleier, — nei, de skulle misbruke og drive rovdrift på kunnskapene mine i data også! Og det til tross for at både redaktøren og flere andre i ledelsen er i sterk tvil om hvor skyldig jeg egentlig er! Men hva bryr det dem, så lenge de kan melke profitt ut av ulykken! Å nei mine kjære tabloidsvin, — jeg kommer ikke til å skrive så mye som et datavirus for dere!

En slags trøst er det dog at ingen av de to svinene i BA som kokte gift på løgnene mot meg fikk noen som helst slags belønning eller anerkjennelse for diareen og oppgulpene sine. Tvert i mot, da anerkjennelse og heder ble delt ut i år, i form av bonus (penger), fikk de ikke en eneste krone, noen av dem! Jeg er altså ikke alene om å mene at de er både talentløse og evneveike, der er faktisk ledelsen i avisen helt på linje med meg. Men det er ikke godt nok all den tid de fritt lar dem bre møkken sin utover befolkningen, — for det finnes nok av dem som sluker rått alt de får servert, bare det stinker ille nok.

Dersom Hitler under Den 2. verdenskrig oppnådde å gasse i hjel bare ene eneste løgnaktig journalist eller politimann, så var ikke konsentrasjonsleirene bortkastet! Tvert imot, — i et slikt per­spektiv fremstår det som en fin og god gjerning som man burde gjenta så hyppig som bare det! Så kan de skrike opp om ytringsfrihet og rettighetene sine så mye de bare gidder, når de står der med bind for øynene foran eksekusjonspelotongen, eller hoster og geberder seg i gasskammeret. For så lenge de kunne skjule seg bak pressekortene og politiskiltene sine, var de ikke mye snakk om rettigheter! Da skrek de seg hese på ordene: «Straff dem», «Korsfest dem», så snart de så noen de mistenkte for å tenke noe som kunne krenke dem, moralen eller religionen deres, — skjønt, det var vel nok at de bare kjedet seg, før de hylte opp. Slikt pakk bør takles så snart som mulig, og aller helst før puberteten, så de ikke rekker å vokse seg store og fete og ødelegge for fornemme og anstendige mennesker. Hver den som kan skal derfor bare slå til, drepe og sable ned, i det skjulte eller i åpen kamp, og huske på at det ikke kan tenkes noe giftigere, skadelige og mer djevelsk enn slikt avskum — akkurat som når en må slå ihjel en gal hund. Slår man ham ikke ned, så slår han deg og hele landet med (for å sitere en av deres egne profeter og derved vende læren deres mot dem selv...)

Jeg har lest mye det siste året. Etter at min egen bok var nesten ferdigskrevet, begynte jeg å lese filosofi og politisk historie, i tillegg til at jeg har slukt metervis med klassisk litteratur. I begynnelsen håpet jeg at jeg skulle finne svar på hvordan en slik grotesk urett kunne skje rett foran øynene på både presse og utenforstående, uten at en kjeft reagerte, og ikke minst, hvordan en bør reagere på denslags. Men det finnes ingen klare svar, ikke annet enn at det som har skjedd med meg ikke er noe nytt; — hver eneste jævla filosof og sammfunnsbygger konkluderer med at folk som ikke blindt lar seg føre bak lyset av myndighetene; dvs. enhver som har egne meninger, uansett hva de måtte være, vil bli knust. Skal man vinne frem må man være enda sluere og jævligere enn motparten, og bruke så massiv vold at man tvinger gjennom sitt eget syn. Fornemme mennesker som ikke vil bruke svik og vold og urett er sjanseløse, i alle fall i starten, inntil de blir herdet. Som en trøst sies det at gudene (eller Gud) liker denslags folk og belønner dem i det neste liv, mens de som forfulgte dem havner i helvete. Fak­tisk har jeg ikke funnet en eneste vis mann (kvinnfolk gidder jeg ikke bry meg med — det de tenker kan de tenke i fred for min del!) som har klart å legitimere mine grunnleggende holdninger (lojalitet, rettferdighet, kjærlighet) uten å trekke inn guder. For en ateist som meg (det eneste guddommelige i min verden er deg) betyr det erkjennelsen av at de skyldige aldri vil bli straffet.

Likevel er det en slags trøst at de alle sammen (filosofene og vismennene), uten unntak (bortsett fra kommunistene da, men det de mener er så perverst at jeg ikke orker mer enn å pirke i det), mener at verden er forrykt, og at folk flest er både tanketomme og gale. Gir du tosken i gaten motiv og anledning, vil han begå en hvilket som helst forbrytelse, uten skrupler eller dårlig samvittighet. Min erfaring fra fengselet er da også at de alle sammen, både innsatte og ansatte, i sine egne øyne kan rettferdiggjøre alle de misgjerninger de har begått (og begår — er det da sannelig ikke en grov og utilgivelig forbrytelse og et groteskt overgrep å straffe uskyldige?) uten engang å bli andpusten (med unntak av de psykotiske, som gjør alt de kan for å ikke like seg selv). En morder sa ironisk en dag: Hvis ikke jeg gikk rundt og slo folk ihjel, så ville alltids noen andre gjøre det... Juryen som dømte meg fikk motiv og anledning, og svarte ja, til tross for at de visste at jeg var uskyldig (for det er det ikke den minste tvil om!) For i deres øyne er jeg en kjempeforbryter: Selv om jeg ikke har voldtatt eller mis­brukt hverken deg, Christerene, Paul eller noen andre, så har jeg (i deres fantasi) helt sikkert hatt lyst til det! Og det er grunn nok for nedrige mennesker til å fordømme. Det er da også analogt med tankegangen til kirken, hvis tanker har forgiftet europeisk liv i to tusen år og forårsaket mer tragedie og ulykke enn kruttet og svartedauden til sammen! Selv du, som knapt nok vet hva kirken er for noe, er gjennomsyret av teologenes villfarelser og fobier, fordi disse giftboblene er blitt til en del av vår vid­underlige vestlige «etikk». Jeg har mer sympati for enhver satanist eller djeveldyrker, enn for noen tanketom kristen (enten han tror eller ikke). For satanistene har i det minste tenkt gjennom meningene sine, ikke bare godtatt andres mentale rabies og pestbyller i den tro at det er hellige sakramenter og Guds sannhet!

Nå hverken kan eller vil jeg kritisere noen blott fordi de ikke vet — for hverken dumhet eller uvitenhet er klanderverdig i seg selv, det kan ikke legges noen til last. Det som ergrer meg er når ellers intelligente mennesker nekter å la seg opplyse, men heller hører på disse uvitende og dumme toskene som dyrker dumheten og uvitenheten sin som om den skulle være noe hellig, og kritiserer oss andre fordi vi ikke finner noen glede eller tilfredstillelse i å rote rundt i mørket sammen med dem. Alle har en grunnleggende rett til å mene og synes hva de vil, og vi har alle rett til å uttrykke dette offentlig, men jeg finner det smakløst når disse skabbete kjøterne tror at denne retten gir dem grønt lys til å sette tennene i alt godt og sant som finnes i verden, slik vi ser at de gjør det i dag, enten de kaller det de gjør for «kristendom», «moral», «lov og rett» eller andre ord som de hverken skjønner eller har noe annet forhold til enn at de ønsker å bli assosiert med dem.

All propagandaen i media mot guttekjærlighet gjør meg også svært opprørt. Det er gått så langt at media konsekvent omtaler alle som liker noen yngre enn 16 år som pedofile, ja, — de er stadig til de grader utidige og skamløse at de dresser seg opp med uvitenheten og fordommene sine, som om dette var gull og kostbare edelstener, og sprader rundt som den fete og uappetittlige keiseren i hans nye klær, mens de skriver og kvekker som den reneste hønsegård. Å kalle guttekjærlighet for pedofili er ikke bare misvisende, det er dikt og forbannet løgn, voldtekt av selve språket! Hadde jeg likt deg da du var 8 - 9 år gammel, før du selv hadde noe bevisst forhold til din egen seksualitet og din virkning på andre, så kunne man snakket om pedofili. Men jeg kjente deg ikke den gangen, og hadde jeg gjort det hadde jeg ganske sikkert ikke følt noen som helst tiltrekning. (Tente jeg for eksempel på Helge?) Da jeg traff deg, tente jeg på deg som person, lenge før jeg visste hvor gammel du var, eller hvordan kroppen din var skapt. Og det er deg som person jeg hele tiden har elsket. Det er selvfølgelig ingen ufordel at kroppen din er guddommelig, men det er godheten og varmen din jeg tiltrekkes av. (Pene gutter går det tross alt tretten av på dusinet.) Men i små menneskers øyne var jeg pedofil lenge etter at du var 15! Og det kommer jeg ganske sikkert til å fortsette med lenge etter at du fyller 30 — for uansett hvor gammel du blir, så vil du fortsatt være mer enn 6 måneder yngre enn meg, og da er du «barnerov». De kan synes hva de vil, eslene, — hvorfor enn de gjør det — for dem kommer jeg uansett aldri til å røre med en ildtang. Uforstanden, dumheten deres irriterer meg, men til syvende og sist avslører den bare hvaslags folk de er og fungerer som et stort rødt varselskilt som sier: «Vi er avskummet», og det er jo fint og ærlig at de varsler om sine sjelelige kvaliteter så vi andre ikke trenger å ødsle tid og energi på å kverulere med dem. Det eneste de likevel fordriver tiden sin med er å hamre sitt eget oppspinn inn i andre vettløse tosker med skremsler og vold. For å sitere Luther (som de selv synes så godt om): Av den slags kjettere og villfarne sofister er det bare godt og vakkert å bli anklaget og for­dømt; å ha stilt dem tilfreds, ville derimot vært den høyeste ugudelighet.

Selv om disse svinene som tilgriser språket med stupiditeten og tanketomheten sin ikke fortjener et eneste ord mer fra min hånd, må jeg føye til et par setninger til for å være sikker på at de ikke klarer å fange deg i snarene sine, slik de jo så gjerne vil. Det de nemlig gjør, er å fordømme guttekjærlighet, ikke fordi de vet noe om den eller om noe som helst annet for den del, — men som en ren instinktiv handling, slik alle laverestående kryp automatisk vegrer seg mot noe fornemt som de ikke kan forstå, eller som kunne ha rykket dem ut av åndløshetens ørske, som de er blitt så glade i. For guttekjærlighet er virkelig den høyeste og sterkeste kjærlighet livet kan by. Ingenting kan måle seg med den hverken i styrke eller renhet. (Hva annet er vel dop, religion, `ismer og ideologier, enn dårlige substitutter for denne aller høyeste og beste glede?) Nettopp derfor er det så viktig for dem å prøve å få andre også til å forveksle guttekjærligheten med pedofili og alle slags perversiteter; for den som selv kun higer etter å stikke pikken sin inn i et villig hull, eie, slå, pisse på, binde og piske partneren sin, han kan ikke utholde at det finnes noen annen form for kjærlighet. Og nettopp derfor er guttekjærligheten, en slik formidabel trussel mot deres eget selvbilde. Hva for slags avskum og skitne kryp ville de ikke bli, også i sine egne øyne, om de skulle anerkjenne ekte kjærlighet, om så bare for et øyeblikk? Nei, for slikt pakk er det best å fordømme det opphøyde, slik at de slipper å plage seg med tanken på at de selv kryper rundt på alle fire og borer ansiktene sine ned i skitt og søle.

Så, elskede, — la deg ikke forføre av disse vektige og bestemte ordene fra dem som ikke vet noe som helst og heller aldri har tenkt en eneste kreativ, selvstendig eller sann tanke, enten de kvekker på gaten, i avisene eller fra TV-stasjonene sine. For denslags pakk har ganske andre hensikter og ønsker enn din opplysning og frihet! Men nå får det være sagt nok om disse kjøterne og svina som ikke har annet å gjøre enn å fordømme og skitne til alt som er fint og godt. For nå henvender jeg med til deg, elskling, som er ren og god av hjerte. Så kan disse fine vennene våre heller forgå av frustrasjon over at vi ikke lenger bryr oss om dem og sludderet deres.

Jeg grubler og grubler, men finner ikke noe logisk svar på hvorfor politiet fór frem som de gjorde, mot en person av min støpning, — for har da ikke historien lært dem noe og vist dem gjentatte ganger hva godt de kan vente seg av sånt? Hvor mange politimenn må sprelle i enden av et rep før årssakssammenhengen mellom å utsette fromme borgere for urett, og opprør og sammfunnsomveltniger, trenger inn i eselhjernene deres? Selv en kjøter klarer da å trekke en så enkel slutning!

Nå skal jeg innrømme dem den gunst at de faktisk innså hva de var i ferd med å gjøre, forrige gang de blottet hornene og halen sin og avslørte hvem de virkelig er! Etter å ha holdt meg en uke i varetekt, for å presse meg til å begå mened, oppdaget de hvem de hadde med å gjøre, hvorpå de straks bukket og nikket meg ut. De neste årene skydde de meg som pesten, ja, — det gikk så langt at samboeren min kunne kline ned to av svina midt i byen uten å få så mye som en bot. Men da Birger Kleppe oppdaget at jeg likte deg, da tenkte han vel som så at: «Han Jarle kan ikke være så farlig likevel han, siden han liker smågutter,» og så begynte han å true og bryte loven, slik han er så glad i og pleier å gjøre. Da han senere fant den første boken min, hvor jeg siterte truslene og lovbruddene hans og av­slørte at jeg ikke hadde latt meg skremme i det hele tatt, men at jeg tvert i mot kunne bli en trussel mot både ham og resten av kjeltringpakket og lovbrytervennene hans i politiet, — ja da var det ingen ende på hvor langt de var villig til å gå: Mened i retten, bevisforfalskning, ødeleggelse av bevis, falske beskyldnin­ger (fra politiet) — selv å misbruke mindreårige for å tilfredsstille ondskapen og instinktene sine, holdt de seg ikke for god til! Å bryte straffeprosessloven og straffeloven var ikke nok denne gangen, neida, — de stoppet ikke før de hadde brutt de mest fundamentale og grunnleggende paragrafene i grunnloven, og hadde landet hatt enda mer hellige lover, så hadde de nok klart å bryte dem også!

De skal nok få som fortjent, for det har aldri skjedd at menn av min støpning har latt seg knekke av forfølgelse og urett, — tvert i mot, det er nettopp gjennom urett, forfølgelse, hån og forakt at vi vokser oss sterke og til slutt gjør ende på terrorveldene deres, når vi ikke lenger gidder å ha dem bitende og glefsende etter oss. For samtidig som jeg er blitt skadet av opplevelsene, har jeg fått flådd vekk skylappene og fordommene mine, og ser verden i et ganske annet lys enn tidligere. Den tiden da jeg bare parerte og ikke slo tilbake er definitivt slutt, en gang for alle. For selv om jeg ikke vil synke ned på deres plan, slik vi ser at de lyver, torturerer, dolker i ryggen og begår alle slags overgrep og forbrytelser mot dem som ikke kan forsvare seg, — så betyr ikke det at jeg vil vende dem det andre kinnet, slik de har prøvd å lære oss å gjøre når de angriper, og vi viser oss å være sterkere enn dem. Nei, nå kan de bare gnåle etter barmhjertighet og kristendom, når loven og rettferdigheten endelig skal ramme dem, og ikke bare tjene som skalkeskjul for deres egne onde gjerninger, slik det har vært så lenge og de er blitt så vant til.


***


Fremtiden skremmer meg, dvs.: Frykten for at du svikter meg (eller at jeg ikke klarer å forholde meg til deg) skremmer vannet av meg. Det verste nå er nettopp denne stadige krypende redselen for at du ikke er der. Jeg tør egentlig ikke å lage noen planer siden jeg ikke vet hva du vil, og jeg vil ikke lage noen planer som ikke inkluderer deg.

Jeg sa i det første brevet jeg skrev til deg, 1. mai 1992, at det eneste mennesket i verden jeg var redd for er deg. Det er sant. Jeg er redd for at du skal skli ut på skråplanet, at du ikke tar helsen din alvorlig, at du gjør det for dårlig på skolen, — eller aller verst: at du gir opp. Jeg er altså like redd for at du ikke tar vare på deg selv som at du ikke vil ta vare på meg. Og når jeg ser alle problemene: dine negative tilbøyeligheter (selv om jeg forguder deg, ser jeg også skyggesidene dine), mine problemer, det faktum at jeg er helt blakk og på bar bakke, foreldrene dine (som sannsynligvis heller dreper oss begge to før de ser oss bli sammen — husker du at jeg skrev en sang om det?), min egen far som er syk og trenger meg der, gjengene i dalen, — når jeg ser alle problemene virker det så uendelig fjernt å noen­sinne komme i mål. Jeg vet for pokker ikke engang hva du føler for meg i dag!

Jeg vet at du ikke er homofil. Men jeg vet også at du ikke er heterofil — i alle fall ikke i ordets strengeste betydning; for i så fall ville du aldri ha blitt så glad i meg som du tross alt var. Det er vel ingen hemmelighet at du ofte hadde like lyst på meg som jeg hadde på deg, selv om du altså valgte å holde igjen (tosken!) Jeg kan nok kanskje klare å overleve på et vis uten deg, men jeg frykter at du, dersom du velger slik, vil dømme oss begge to til tarvelige og mislykkede liv. For uansett hvor mye du prøver, så vil du aldri finne en jente som kan gi deg den samme kjærligheten som du har vendt deg til fra meg. Jeg har sett det før, hvordan gutter som har opplevd ekte kjærlighet flyr fra dame til dame, fra mann til mann, ja endog til barn og dyr, uten å finne tilbake til det de egentlig søker etter. Hvordan skulle de? Kan noen utholde et liv i mørke når de har sett lyset og solen? Jeg har jo skjønt at det er dette livet foreldrene dine har sett seg ut for deg: — en simpel besteborgerlig tilværelse, med skilsmis­ser, løsunger, krangling, alkohol og gjerne arbeidsledighet og kriminalitet som en rosin i kaken. Hadde de latt oss i fred, ville jeg kunnet gi deg et skikkelig og stabilt hjem, den utdannelsen du måtte ønske deg, og jeg kunne garantert deg arbeid og inntekt. Men neida, å leve sammen med en annen gutt var ikke godt nok for deres sønn; — du hadde versågod å kopiere deres egen tarvelighet! I dag kan jeg ikke gi deg noe av det jeg engang ønsket, men jeg kan enda gi deg et liv i solen og lyset. Men det vil nok kreve langt mer fra din side nå, enn dengang.

Det jeg prøver å si er at selv om vi begge har forandret oss, og sannsynligheten for at vi kan bli sammen er skremmende liten, så elsker jeg deg, — selv om justismordet, det som skjedde på (…) og oppholdet i fengselet på mange måter har ødelagt meg (i alle fall de sidene av meg som du satte pris på). Jeg savner deg intenst, men du må selv bestemme hva du vil med ditt liv. I dag kan jeg ikke love deg mye. Den eneste medgiften jeg har er kjærligheten til deg og bøttevis med problemer.

Javel! Jeg burde kanskje ha skrevet før. Men skulle jeg sendt alle tankene jeg har samlet til deg ville jeg tømt Postverket for frimerker. Dessuten spørs det jo hvor spennende det hadde vært for deg å lese hundre millioner ark, hvor det stod med knøttliten skrift, fra topp til bunn, gjentatt igjen og igjen: at jeg elsker deg. En annen ting er at jeg ville gi deg ro. Jeg hadde det jævlig, og du var klar over det uansett om jeg skrev eller ikke. Det hadde ingen hensikt å legge byrdene over på deg.

De snakker om å slippe meg ut om noen måneder. Hva som skjer da er helt opp til deg. Vi kan flytte sammen, vi kan bli sammen, vi kan være venner eller du kan be meg stikke. Det finnes i alle fall ingen lover som kan holde oss fra hverandre lenger, hverken på den ene eller andre måten!

Jeg har aldri forlangt mye fra deg. Nå vil jeg at du gir et livstegn og forteller hva du vil. Jeg har ikke særlig lyst til å måtte spore deg opp når jeg kommer ut, etter så lang tid, når du kan ta en telefon til Joachim (…) eller skrive et kort brev til meg (adressen står øverst på 1. side).


Hilsen fra din Jarle.