| jarle aase: sls | forrige | fengslet | neste |

Fengslet

Paul kom tilbake fra ferie og formidlet beskjed om at han ville snakke med meg. Jeg ringte hjem til ham og snakket med faren, som for så vidt ikke hadde noe i mot at vi var venner, så lenge vi var venner bak hans rygg! Han ville ikke oppmuntre vennskapet og nektet å gi Paul beskjed om at jeg hadde ringt. Vi hadde en lang diskusjon om Paul, oppdragelse og dobbeltmoral.

Jeg kjørte tilbake til Bergen. Paul var forferdelig lei for det som hadde skjedd. Han hadde lest om rettssaken i avisene som lå strødd utenfor døren min da han kom tilbake fra ferie. Foreldrene hadde ikke kommentert noe. Etter å ha skjelt ut faren for å ikke la meg få snakke med ham, gikk han opp i leiligheten min og hentet et par kasser med klær, en LP med Zappa og en LP med Tom Robinson (som han visste jeg var glad i), noen bilder av min mor og Erik, og dette syltetøyglasset jeg hadde drukket av siden jeg var fire år gammel. Han fortalte at han hadde stjålet et bilde av meg like før han reiste på ferie og spurte om han kunne beholde det. Jeg var svært rørt.

Den neste uken holdt jeg meg sammen med Paul, Bønna og Tom. Vi var ute og badet i det fine været, eller satt i stuen hjemme hos min far og pratet. Jeg stod fast på at jeg ikke ville tilbake til leiligheten min før jeg var renvasket. Paul mente også at jeg bare ville bli deprimert om jeg så stedet nå — guttene hadde tatt med seg de fleste eiendelene mine. Jeg mente det var bedre at de fikk dem, enn at tingene ble solgt for å betale «oppreisningen», eller heller: belønningen til Christerene. Det er akseptert at politiet får benytte bestikkelser,[142] og til og med betale for de falske anklagene med mine penger! Selv fikk jeg et helvete da jeg ville dele en eventuell oppreisning med gutter som måtte gå i mot foreldrene sine for å hjelpe meg.

Martin hadde fått husarrest ut skoleferien da foreldrene fant ut at vi fortsatt var venner. Han hadde ikke fått brevene. Bestemoren hadde gitt dem til foreldrene, som svarte med å kutte kontakten med henne — hun fikk ikke lenger treffe Martin. Da jeg snakket med henne i telefonen var hun svært deprimert.

Paul og jeg avtalte å reise ut til Martin, så Paul kunne stikke innom, fortelle at jeg var i live og hadde det bra etter forholdene — og høre om det var noe vi kunne gjøre for ham.

Jeg lå svært lavt i terrenget nå, holdt meg unna trøbbel og sørget for at bare de tre guttene visste at jeg var tilbake. Jeg var aldri alene innendørs sammen med noen av dem. Jeg ville ikke risikere mer bråk. Våpnene og alt utstyret mitt lå nedpakket på Østlandet.

Bergens Tidende, 9. august 1994


UTUKTSDØMT FENGSLET PÅ NYTT


Den 29 år gamle mannen som er dømt for å ha misbrukt flere smågutter seksuelt, er varetektsfengslet i fire uker. Bergenseren har de siste dagene hatt kontakt med en av sine mindreårige guttevenner, og politiet frykter for at han på nytt kan forgripe seg.


Bergenseren er dømt for utuktig omgang med to mindreårige gutter på 12 år. Den 8. juni ble han i Gulating lagmannsrett dømt til to års ubetinget fengsel. Han ble også dømt til å betale en bot på 50.000 kroner.


Dommen har imidlertid ikke vært rettskraftig før nå, fordi han ikke har fått den lest opp for seg. Politiet fikk først fatt i 29-åringen sist helg, og begjærte ham derfor varetektsfengslet i går. Fengslingen ble begrunnet med fare for gjentakelse av seksuelle overgrep.


I perioden etter domsavsigelsen har han sendt flere brev til en mindreårig guttevenn på 14 år. Han skal ha gitt uttrykk for sin kjærlighet til ham, men akseptert at gutten ikke ville innlede et seksuelt forhold til ham.


29-åringen skal i brevene dessuten ha truet flere polititjenestemenn, fordi han føler at dommen fra Gulating lagmannsrett er feil. Samtidig har han gjemt unna en hagle for å bruke i hevndysten.


Sist søndag skal 29-åringen dessuten ha reist hjem til den 14 år gamle gutten for å snakke med ham. 14-åringen ble imidlertid holdt i husarrest og kom ikke i kontakt med ham. Men hverken foreldre eller gutten selv ønsket å snakke med ham.


Det er disse hendelsene som politiet mener er grunnlag for gjentakelsesfaren. 29-åringen anket dommen fra lagmannsretten, og straffeutmålingen vil bli vurdert på nytt av Høyesterett.




Bergensavisen 9. august 1994


FIRE UKER FOR SEX-TERRORIST


Sex-forbryteren lot ikke noe stoppe jakten på den utvalgte 12-åringen. For nøyaktig en måned siden ble 29-åringen dømt for brutale voldtekter av unggutter. Lørdag arresterte væpnet politi mannen mens han vandret i ring rundt boligen til 12-åringens skrekkslagne familie.


Den ferske voldtektsdommen var ikke engang forkynt da 29-åringen ble arrestert på nytt. Etter at lagmannsretten svarte ja på skyldsspørsmålene har mannen nemlig holdt seg utenfor politiets rekkevidde.


MED HAGLE


— Han er foreløpig varetektsfengslet for fire uker. I denne uhyre spesielle saken er faren for gjentakelse svært stor. Umiddelbart før arrestasjonen gikk det rykter om at han skal ha truet med avsagd hagle. Han nekter å fortelle hvor han har gjemt den, sier politifullmektig N.N. ved Hordaland politikammer.


Da han ble arrestert var 29-åringen sammen med en annen mindreårig gutt, og det er foreløpig ingen som vet om han har rukket å begå nye overgrep i dagene etter dommen.


— Jeg har ingen motforestillinger mot sex med gutter under 16 år, skal ha vært sex-forbryterens klare tale på fengslingsmøtet.


ÅRELANGT MARERITT


For den utvalgte guttens familie kan arrestasjonen lørdag være slutten på halvannet års mareritt. Domfelte har selv opplyst at han ble forelsket i sønnen i huset allerede første gang han tilfeldig møtte barnet, som da var 12 år, utenfor kjøpesenteret i Fyllingsdalen.


Siden har han jaget dem utrettelig. Først på steder der han visste 12-åringen kunne være, og siden gjennom hete kjærlighetsbrev til det uskyldige barnet.


Brevene skremte vettet av 12-åringens familie, men det var ikke lett å stoppe all kontakt. Bak foreldrenes rygg skal sex-forbryteren ha gitt 12-åringen nøkkel til leiligheten allerede ved første besøk.


Flytting hjalp heller ikke. 29-åringen skal lett ha funnet 12-åringens nye adresse i en nabokommune, og svart med sporenstraks å skaffe seg en bil slik at han kunne være nær barnet.


UTILSLØRTE TRUSLER


Bare i tiden etter dommen i juli har sex-forbryteren rukket å sende syv kjærlighetsbrev til gutten. Flere er fulle av utilslørte trusler om vold mot personene som fikk ham dømt for voldtekt. Han har allerede varslet anke til Høyesterett og mener selv at han er uskyldig dømt.


Til politiet skal han likevel ikke ha lagt skjul på interessen ovenfor bergensgutten. Det kjæreste han eide skal ha vært to passfoto han fikk av gutten i julegave. For å bearbeide de sterke følelsene skal domfelte både ha skrevet bokmanus og sangtekster om 12-åringen.


IKKE FYSISK


Så langt har de ikke hatt fysisk kontakt, men under gårsdagens rettsmøte skal sex-forbryteren ha gitt uttrykk for at han gjerne ville tatt gutten med på ferie til Sverige, der den seksuelle lavalder bare er 15 år.


— Jeg handler utfra det jeg synes er rett. Ikke nødvendigvis norsk lov, skal 29-åringen ha forklart i avhør.


Politiet har også fått klar beskjed om at han aldri vil kunne leve videre med en rettskraftig dom som voldtektsmann.




Bergensavisen, 6. september 1994


VOLDTEKTSMANN FORTSATT FENGSLET


Få timer før den voldtektsdømte 29-åringen skulle løslates, kom begjæringen om åtte uker forlenget varetekt.


Politiet vurderer faren for at 29-åringen skulle forbryte seg på nye gutter som overhengende. Retten gav politiet fullt medhold.


Saken startet i lagmannsretten i juni. 29-åringen ble dømt til 2 års ubetinget fengsel for to tilfeller av voldtekt mot 12-åringer.


Han aksepterte ikke dommen og ble søkk borte. Eneste livstegn var kjærlighetsbrev til en 14 åring gutt. De var spekket med detaljer om hvor sterkt han begjærte guttene, samtidig som han sverget hevn mot dem som fikk ham dømt.


All brevveksling foregikk bak ryggen til guttens foreldre. I drøye 3 år hadde de kjempet mot at voldtektsdømte mannen skulle ha kontakt med sønnen.


Selv ikke en dom på ubetinget fengsel gav dem pusterom. Da mannen dukket opp i familiens hage for en måned siden, ble politi straks tilkalt.


I påvente av at voldtektsdommen skulle bli rettskraftig, satte de ham i varetekt for 4 uker.




Brev til Bergensavisen den 7. 9. 1994


Til ansvarlig redaktør


Vedr. Bergensavisens pressedekning av rettssak(er) mot meg.


(...)


Jeg er noe forundret over det som har stått skrevet i BA om meg i forbindelse med det påståtte misbruket av to gutter. Jeg mener de aller fleste «fakta» som har vært lagt frem, har vært uriktige.


Siden BA også valgte å presentere en utmerket illustrasjon, en tegning som like tydelig som et fotografi identifiserte meg, synes jeg det er rart at avisen valgte å fortelle eventyr.


(...)


BA skrev i november 1992 en liten notis om at jeg var arrestert, mistenkt for seksuelle over grep mot en gutt, Chris. I samme notis ble det påstått at jeg var tidligere dømt for grove overgrep. Dette var feil. Jeg skrev et brev og påpekte dette, uten at det ble rettet opp. Informasjonen førte til rykter, trusler, håndgemeng, overfall, og til slutt en situasjon hvor jeg var nødt til å gå bevæpnet i perioder.


(...)


Jeg er dypt sjokkert, rystet mer enn ord kan formidle, over det som har skjedd [i lagmannsretten]. Jeg tror juryen var klar over at jeg var uskyldig, men at de «for sikkerhets skyld» dømte meg likevel. Den første tanken som slo med da de kom tilbake etter 3 timers vurdering, var at de så skamfulle ut.


Det svir derfor ekstra når BA fråtser i dritten, plukker opp en dråpe, og beskriver havet. Skandalen er ikke at jeg har forbrutt meg mot noen, skandalen er at fordommer, uvitenhet og faglig udyktighet i politiet og barnevernet kan få slike konsekvenser.


Da jeg ble arrestert på (...) for en måned siden, skrev BA igjen om saken. Jeg har fått artikkelen kort referat, men har ikke lest den enda. Jeg kan derfor ikke kommentere den.


Da jeg ble fremstilt for videre varetekt (dommen er enda ikke rettskraftig) skrev BA igjen en liten epistel. Jeg vil kort kommentere innholdet i denne.


«søkk borte»


Jeg reiste på ferie utenbys, noe jeg hadde full anledning til siden jeg ikke skulle sone før om tidligst to måneder.


«fullt medhold av retten»


Dommeren gadd knapt høre på. Både aktor og forsvarer var frustrert over ham.


«eneste livstegn»


Jeg ringte politiet mens jeg var utenbys.


«begjærte gutten»


Brevene var fulle av mye rart. Jeg skrev at jeg var glad i ham, satt stor pris på vennskapet hans, forskjellige tanker jeg gjorde meg om situasjonen, og at han måte tenke grundig igjennom om han fortsatt ønsket å opprettholde vennskapet. Jeg påpekte at det kunne gi ubehageligheter med politiet såvel som foreldrene.


«ryggen til guttens foreldre»


Jeg sendte brevene til bestemoren.


«drøye tre år»


Gutten tok kontakt med meg for ca. 2½ år siden.


«sverget hevn»


Tvert i mot. Jeg argumenterte mot hevn (noe jeg hadde snakket om tidligere), og konkluderte med at det ikke ville være riktig å ta hevn — fordi ingen handlet ut fra ondskap, kun uvitenhet og fordommer.


«hage»


Jeg har aldri vært i den nevnte hagen.


«voldtatt 2 gutter»


Hvem er den andre? Jeg har bare hørt om én.


Jeg synes rett ut at det er imponerende med så mange flåser på så få spaltemillimeter. Jeg vet at en del journalister drømmer om, eller skriver romaner, men de bør kunne skille mellom de to fagområdene, avis og roman.


(...)


Dersom jeg hadde vært skyldig i det jeg er dømt for, så skulle jeg holdt godt kjeft. Men så langt har jeg ikke hatt den minste sjanse til å renvaske meg. Ingen tvil har kommet tiltalte til gode. Jeg har hele tiden vært skyldig inntil det motsatte eventuelt blir bevist. Og i pressen har jeg blitt verre behandlet enn av rettssystemet.


BA må selv bestemme sin journalistiske linje, og velge hva dere vil skrive, men hvorfor har dere ikke et bitte lite anslag av anstendighet lenger?


Med hilsen, Jarle.

Brevet ble aldri besvart.


Udatert anke til Høyesterett, Bergen Landsfengsel 1994


Vedr. anke til Høyesterett over dom i Guleting lagmannsrett, juli 1994.


(...)


En anke ble skrevet i arresten på Bergen politikammer for en uke siden, og levert for oversendelse til min kollega Joachim. Denne anken er ikke ankommet ham, og jeg tillater meg derfor å skrive en ny anke.[143]


Prosessen mot meg har hatt påfallende mange likhetstrekk med det kanskje mest berømte justismord gjennom historien, rettssaken mot Sokrates for 2.400 år siden.


Jeg oppfatter det, som ham, at jeg er dømt av folks fordommer og hat mot meg, og en forestilling av at jeg forderver ungdommen — ikke som en konsekvens av at retten trodde på beskyldningene jeg var tiltalt for.


Så vidt jeg har oppfattet det, er det rettssystemets oppgave å håndtere urett som blir begått i Norge. Selv om det juridiske grunnlaget er syltynt, og adv. Staff ikke ville høre tale om det, spør jeg meg om det er Høyesteretts oppgave å ordne opp når rettssystemet selv begår en urett.


Formelt benytter jeg straffeprosesslovens § 335, og anker dommen i sin helhet.


Jeg anker fordi jeg ikke har begått de idømte forhold. Juryen har tydelig hatt mer enn rimelig tvil, i det jeg er dømt for voldtekt av en gutt, mens jeg ikke er dømt for den ene seksuelle handling han beskriver, men en seksuell handling retten på eget initiativ har resonnert seg frem til.[144]


Jeg anker ikke rettens vurdering av skyldspørsmålet, men hevder at dommen er grunnlovsstridig i henhold til § 96 (om jeg husker riktig) «Ingen kan straffes for uten dom, og ingen kan dømmes for uten rett...»


Den er videre lovstridig fordi juryen åpenbart har hatt mer enn rimelig tvil i forhold til påstandene, og har valgt å svare ja på noen av spørsmålene for å gi meg en passende straff ® for min livsførsel, fordi de tror jeg forderver og misbruker andre gutter.


Dersom det ikke er juridisk hjemmel til å anke på dette grunnlag, anker jeg formelt på straffeutmålingen (...) og ber Høyesterett ta hensyn til overstående.


(...)


Jeg ber derfor høyesterett på det mest innstendige om å oppheve dommen.


Jeg forsvarte meg mot anklagene og vant frem, men ble likevel dømt for levesettet mitt.


(...)


Det er begått et grovt justismord, og for øyeblikket er det kun Høyesterett som kan rydde opp.


Sokrates hadde ingen ankemulighet.


Jeg håper verden har kommet et lite stykke lenger på de siste 2.400 årene.


Med ærbødig hilsen, Jarle.

Anken ble nektet behandlet i Høyesterett.


Bergen Landsfengsel, den 1. 9. 1994


Tove Lian Mathiesen


Bergen Politikammer


Jeg må innrømme at det tidligere har forekommet meg fjernt, og at det nå gir meg en underlig følelse, å skrive et brev til deg i en dannet tone. Jeg har de siste årene betraktet deg gjennom et imaginært sikte, og det har gitt meg den største tilfredstillelse å forestille meg et tungt prosjektils vandring mot dette målet. Dette er imidlertid barnslige og lite kreative tanker. Jeg har vært utsatt for mobbing, fordommer og forfølgelse også tidligere, uten å gi etter for det iboende barbariske hevninstinktet, som er en del av, — tror jeg, alle menneskers natur.


Som du kanskje vet har jeg vært utsatt for trusler og vold, uten å slå tilbake. Ikke av frykt, eller manglende evne (jeg har trent kampsport siden jeg var 9 år gammel, judo, boksing, karate, Tae-Kwan-Do, og ureglementær kamp — ved siden at jeg er en brukbar skytter med pistol, rifle og hagle).


Jeg rett og slett forakter vold som en måte å løse konflikter.


Så selv om det rent instinktive ønsket har vært der, har jeg undertrykket det, og funnet andre måter å løse eller unngå konfliktene på. Du kan sikkert forestille deg at det kreves en viss selvkontroll for å gå forbi en gjeng som provoserer, truer og håner — når man vet at man kan — med eller uten våpen, fremprovosere en kamp kun ved å stoppe opp.


Nå skal det i rettferdighetens navn også sies at jeg har den største forståelse for en del av provokasjonene. Jeg føler nøyaktig den samme forakt, og den samme harme som dem, ovenfor mennesker jeg tror misbruker barn — eller andre, seksuelt.


Og det har vært mitt store dilemma i forhold til deg. Du har trodd, og tror, at jeg er et seksuelt monster, en avviker, som brutalt og kynisk lurer, lokker, eller tvinger gutter til å tilfredsstille meg.


Ut i fra den overbevisningen har du ikke gjort annet enn jeg selv ville ha gjort. — Skjønt, selv ville jeg nok gått lenger.


Om du imidlertid et øyeblikk forutsetter at jeg snakker sant når jeg hevder at jeg ikke har misbrukt Christerene — hvem er da overgriperen?


jeg som har gitt dem mitt vennskap og hjelp, eller du, som har fremprovosert groteske beskyldninger — påstander guttene vet er uriktige?


(...)


Jeg skal innrømme at jeg av og til har forbannet god lyst til å hoppe til køys med enkelte gutter, men jeg kan styre meg. Uten den grad av selvkontroll jeg har tilegnet meg, kunne jeg ikke tillate meg å omgås dem. Akkurat som jeg gjennom 20 år har latt folk mobbe meg uten å slå igjen, har jeg avstått fra de behov guttene ikke kunne tilfredsstille, uten å la meg misbruke dem. Jeg har prioritert vennskapet fremfor sex.


(...)


Uansett realiteter i forhold til hva jeg har gjort eller ikke gjort, så tror, vet, de fleste guttene at jeg er uskyldig. Hvordan tror du det påvirker deres rettferdighetssans å se meg dømt? Hvilke konsekvenser vil det få for de valg de tar senere, å ha sett urett på nært hold? Jeg kjenner gutter, og jeg kjenner disse guttene godt. Jeg er bekymret.


(...)


Jeg tipper at vi i løpet av en 5 års tid vil se minst ett selvmord, og 3 — 4 gutter som sklir ut i rusmisbruk og kriminalitet.


(...)


Hele saken skyldes misforståelser, og et sterkt ønske om å hjelpe guttene. Mangelen på dialog, som jeg må ta et sterkt ansvar for, har fått uventede konsekvenser, og gitt oss en situasjon ingen ønsket.


Politiet begår justismord, mit liv legges i ruiner, og en haug gutter får problemer av varierende grad. Senvirkningene kan jeg bare resonnerte meg frem til, men jeg tror de vil bli omfattende.


Jeg håper selvsagt at jeg tar feil.


Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette brevet. Kanskje fordi jeg har slått fra meg tanken på hevn, og heller hevner meg ved å la deg se hva som har skjedd. Kanskje fordi jeg i et anfall av skyldfølelse ønsker å dele ansvaret med noen. Kanskje bare fordi jeg kjeder meg. Om noen uker, når jeg har analysert hva jeg egentlig har skrevet, vet jeg muligens hvorfor.


Jeg håper uansett at du lærer noe av det, og trår mer varsomt i fremtiden.


Alt er ikke slik det først ser ut, faktisk er min erfaring at det svært sjelden er slik. Jeg brukte nesten to år på å forstå hvorfor Chris kom med beskyldningene, og et halvt år på å gjennomskue Christer. Dere gjennomskuet dem aldri.


Hadde jeg vært skyldig skulle jeg innrømmet det, og derved spart alle de andre guttene for mer problemer. Men — jeg er ikke skyldig, og det offer, å innrømme noe så tarvelig, så motbydelig, det gir jeg ikke. Jeg ville gitt mitt liv for hver enkelt av guttene om det var nødvendig, men jeg påtar meg ikke skylden for oppkonstruerte ugjerninger.


Med en ikke udelt vennlig hilsen, Jarle.

Brevet ble aldri besvart.

Udatert brev, Bergen Landsfengsel, 1994


Tove Lian Mathiesen


Bergen Politikammer


Jeg skrev et langt brev til deg for en tid tilbake som jeg ikke har mottatt noe svar på.


Jeg vet ikke hva du tror om meg, hva slags person jeg er, men du er ganske sikkert klar over at jeg ikke er det monsteret politiet har prøvd å male på veggen. Jeg er ingen engel, men jeg har en strengere moral enn de fleste menn på min alder.


Det er sannsynligvis derfor jeg sitter her jeg sitter. Jeg har forsvart mine venner fremfor å forsvare meg selv, og jeg har ikke benyttet de anledninger jeg har hatt til å forføre unge gutter — slik en «normal» ville forført kvinner i samme situasjon. Begge deler er avvikende adferd — å ta hensyn til andre fremfor seg selv, og å se på mulige sengevarmere som mer enn villige hull. Jeg tar et nei for et nei, og jeg pådytter ikke andre mine behov. Jeg har respekt for andres integritet. Jeg gir en god dag i loven — i sin helhet — men det er ikke ensbetydende med at jeg benytter enhver anledning til å bryte den. Det som har stått i fokus for meg siden vinteren 1992 har vært å bli venner med Martin, for om mulig å få til et forhold på sikt. Man kan synes og mene mye om det, men til tross for mine følelser, mitt begjær og min håpløshet i perioden før rettssaken, har jeg aldri lagt med ham. Jeg har ikke tuklet med ham, og jeg har ikke vært vulgær med ham. Martin er glad i penger, og han er lett å lede. Hadde jeg vært sex-fokusert, ville jeg lagt med ham og blitt ferdig med det, og unngått alle komplikasjonene som har oppstått. Å bli kjent med Martin har så langt kostet meg 800.000[145], — det sier seg selv at jeg kunne reist til Thailand noen ganger og kost meg om det var det jeg var ute etter.


Voldtekt er vold, det har ingenting med sex å gjøre. Og selv om jeg er trent til å kunne utøve vold om jeg ønsket det, har jeg ikke siden 3. klasse på grunnskolen mistet beherskelsen. Den gangen slo jeg ned en medelev som hadde mishandlet meg fysisk i flere måneder — og som gikk for å være den sterkeste gutten i klassen.


Å voldta noen er etter min oppfatning et større overgrep enn å drepe. Å bli uskyldig dømt for voldtekt er — tro meg — også et uhyrlig overgrep. Uansett hva som skjer i fremtiden, vil det prege meg resten av livet. Å sitte i fengsel gjør meg ingen ting, men å sitte for voldtekt, en forbrytelse jeg aldri kunne komme til å begå, uansett omstendigheter, er et helvete.


Du har sett mye vondt, jeg føler det hver dag. Hver time. Jeg våkner hver morgen fra ett mareritt til et mye verre.


Politiet og Øvsttunsenteret har begått en feil. Jeg lider og jeg antar at Christerene lider. Du kan bevise denne feilen med å snakke med dem igjen, med motsatt fortegn. Fortelle at jeg ikke sviktet lojaliteten og tilliten deres med å utlevere dem i den mye omtalte boken, og spørre om de virkelig fortalte sannheten den gangen.


Jeg håper du tar deg tid til å svare meg.


Jarle.

Brevet ble aldri besvart.
Bergen Landsfengsel, den 25. november 1994


Kjæreste Paul.


Jeg hørte at du hadde fått brevene. Det var virkelig gode nyheter for meg, de beste jeg har fått på mange måneder. Jeg har vært redd for deg, redd for at du var sint på meg, og redd for å miste kontakten med deg for godt. Jeg skrev flere brev til deg like etter jeg ble arrestert, men Joachim tok vare på dem i håp om at du ville kontakte ham.


Siden du ikke vet hva som har skjedd, skal du få hele historien. Stikk ut og kjøp en Minde-pose (jeg skal refundere pengene hvis jeg kommer ut igjen) og legg deg godt til rette.


Da vi ble sett på (...), fikk moren til Martin det for seg at jeg kom til å voldta Martin så snart jeg var ferdig med å knulle deg i skogen. Hun ringte snuten, og sa at jeg hadde tenkt å skyte dem (snuten) etter at jeg hadde knullet deg og voldtatt Martin. Det var derfor det var så mye oppstyr. (Snuten ble litt flau da jeg spurte om de virkelig trodde at jeg gikk opp i skogen, i surt og kaldt vær, i duskregn, for å knulle — med halve nabolaget hylende og skrikende rundt meg).


Men moren til Martin var i alle fall ikke i tvil. Jeg hørte henne selv da hun kom for å se på meg i gestapobilen.


I stedet for å skrive, enda en gang, hva som skjedde etterpå, gjengir jeg brevene jeg skrev den gangen.

Brev fra arresten på Bergen politikammer (Apehuset) 8. 8. 1994


Paul.


Vi skulle kanskje ha stukket av likevel. Eller kanskje ikke. Nå vet Martin at jeg var der, og når jeg først ble tatt, så var det bra at det hadde en god grunn.


Snuten trodde jeg var bevæpnet, det var derfor de var så mange, og så brutale. Jeg sa til dem at dersom jeg hadde vært bevæpnet, så hadde de vært døde.


Da vi kom til kammeret, var politisjef Wegner nede på besøk i arresten. Det var to andre vakter der, en liten pusling med skjegg, og ett kvinnfolk. Jeg lurte på om jeg skulle sparke ned vaktene og knekke nakken på Wegner (det hadde vært lett), men nøyde meg med å mobbe ham litt. Fortalte at vennene hans i pressen kaller ham «KLOVNEN WEGNER».


Jeg ble anmeldt av moren til Martin igjen, for å ha sendt brev til den stakkars lille redde dutte-dutten hennes. Jeg snakket med to snuter fra (...) som var ganske greie (den ene var faktisk ganske sexy), og fortalte dem at Martin og jeg var gode venner.


Jeg fikk høre at jeg skulle i retten igjen i dag, og forberedte meg grundig.


Sa jeg ville forsvare meg selv.


Da jeg kom i retten, kom det en halvskallet tomsing og sa han var forsvareren min.


Dommeren var gretten, og jeg skjønte med én gang at han hadde bestemt seg alt før han kom inn. Jeg bad om å få forsvare meg selv, påpekte at det er hjemmel i loven for det, men dommeren sa nei.


Jeg var ikke siktet (beskyldt) for noe ulovlig. Politiet ville bare ha meg i fengsel.


Jeg begynte med å fortelle historien, om Martin og meg, Christerene osv. men dommeren avbrøt og ville ikke høre. Jeg måtte gå raskere frem, og fikk ikke sagt halvparten av hva jeg hadde tenkt.


Da jeg ikke fikk si mer, sa aktor at jeg var en forferdelig fyr, at jeg var dømt for voldtekt, og at jeg måtte låses inn. Forsvareren sa omtrent det samme, bare at jeg ikke måtte låses inn.


Jeg fikk ordet igjen, og sa at jeg kom til å begå selvmord dersom jeg ble fengslet. Dommeren så surt på meg, og hev alle ut mens han skrev dommen, som var at jeg skulle sitte i 4 uker. Da vi kom inn igjen spurte han om jeg godtok dommen. «Ja,» sa jeg, «jeg godtar dødsdommen.»


Da jeg kom tilbake til cellen, kom det en vakt, og spurte om jeg mente alvor med at jeg ville ta livet av meg. «Ja,» sa jeg. «— Det er vel ikke så lurt,» svarte han. Jeg sa at det var en logisk, og ikke følelsesmessig avgjørelse, at jeg var dømt for noe jeg ikke hadde gjort, og ikke engang kunne ha gjort. — At jeg ikke kunne leve med et slikt stempel, og ikke gadd kjempe lenger. Jeg sa nei til å snakke med lege eller psykolog. Deretter tittet vakten inn i cellen hvert 5. minutt for å se om jeg prøvde meg.


Jeg plukket stiften ut av et Donald, skrapte vekk malingen (på veggen) og slipte spissen mot den nakne betongen i veggen. Jeg skrev et kort brev til Martin, og begynte å arbeide.


Jeg laget en kompress av en T-skjorte, stoppet blodsirkulasjonen i venstre legg og fant en blodåre. Etter en halvtime hadde jeg skrapt vekk huden, slik at jeg så selve blodåren. Jeg stakk filte, presset og stresset i flere timer uten å få hull på blodåren. Ante ikke at de var så seige. Hver gang vakten kom utenfor, la jeg meg ned, trakk dynen over meg, og skjulte de blodige hendene bak hodet. Så liksom undrende opp i taket og sa «— Stikk!» til vakten.


Til slutt gikk jeg lei, jeg var gjennomvåt av svette, og trengte en pause. Ringte til Joachim og sa hvor jeg var, og bad ham gi brevet til Martin når han fikk tingene mine. Joachim bad meg vente til han kom. Egentlig var det for sent å besøke meg, men Joachim klarte å true seg inn.


I mellomtiden klarte jeg å få ut en spiss skrue fra et luftfilter, som jeg tenkte å bruke på blodåren når Joachim var gått.


Joachim kom, fortalte at min far hadde ringt politiet søndag, og fått vite at bilen stod på (...) med punkterte dekk. Han snakket med Birger Kleppe, og Birger Kleppe sa at politiet ikke visste hvor jeg var, og at jeg i alle fall ikke var der. Birger Kleppe er en notorisk lystløgner. (Senere er min far usikker på hva som egentlig ble sagt).


Så sa Joachim at jeg ikke burde ta livet av meg, fordi Martin kan komme til å gjøre det samme. Jeg har vært inne på den tanken selv, men Joachim har nesten alltid rett. Så nå tør jeg ikke å ta livet av meg. Jeg tør ikke risikere livet til Martin.


Akkurat nå er jeg SJAKK MATT. Jeg er i fengsel, jeg kan ikke hevne meg fordi ingen har gjort noe ondskapsfullt, og jeg kan ikke ta livet av meg. HELVETE!


Jeg så hva du hadde sagt til politiet.[146] Det var akkurat det samme som jeg fortalte. Du var flink. Jeg snakket pent om deg i retten også.


Jeg regner deg, Martin og Joachim som de tre beste vennene mine i dag. Jeg håper at du ikke svikter meg, men holder kontakten med Joachim og meg, og hjelper Martin. Moren er et hespetre, og han trenger gode venner til å holde ham borte fra stoff og kriminalitet. Du er mye sterkere enn Martin, og må hjelpe ham å beholde troen på seg selv, og gleden over å leve.


Jeg vet ikke hva som vil skje med meg dersom jeg må bli i fengsel i to år. Tanken skremmer meg. Jeg forandret meg ganske mye da jeg satt i varetekt i en måned, og det tok over ett år før jeg fungerte normalt igjen. Jeg kommer neppe noensinne til å bli sånn som jeg er i dag igjen. Jeg er drit lei av å være rettferdig, hensynsfull og rettskaffen. Det eneste jeg får igjen for det er trøbbel. Kanskje det er på tide at jeg blir drittsekk. Jeg bør jo lære en gang jeg også.


Jeg er jævlig forbanna nå, og jeg verker etter å slå inn trynet på en eller annen. Om en liten stund skal jeg hive tobakken i do, og slutte å røke. Det vil gjøre meg enda mer forbanna ® og enda mer ubehagelig for snuten.


Skriv til meg, og gi brevet/brevene til Joachim... Og besøk meg om du kan. Du kan sikkert komme sammen med Joachim.


Hilsen Jarle. Jeg savner deg.


PS: Jeg har ingen bilder av deg. Kan du sende meg ett?


PPS: Tror du ikke at bilen til styreformannen blir mye finere med litt grafitti?


________




Brev fra arresten på apehuset 10. 8. 1994


Paul.


Dagene er jævlige. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har skrevet en anke til Høyesterett, men jeg er alt for redusert til å klare å få frem det jeg vil.


Anken vil ikke føre frem. Jeg blir sittende her.


Tiden går utrolig sent. Jeg sover mye, leser litt tegneserier, og gråter. Kun min mors død og Martin har fått meg til å gråte de siste årene. Jeg har ingenting å leve for — bortsett fra frykten om hva som kan skje med Martin om jeg dør.


Jeg ønsker å dø, men kan ikke.


Ganske snart vil de overføre meg til et fengsel. Jeg har prøvd å tenke ut hva jeg skal gjøre da, uten å finne noe svar. Dersom Martin elsket meg, og ventet på meg, hadde det vært enkelt. Da kunne jeg ha tålt hva som helst, men Martin elsker meg ikke, og jeg kan ikke leve i to år på et håp om noe som aldri vil skje. Forventningene ville være for store.


Jeg kan prøve å forandre meg. Skape så mange konfrontasjoner med vaktene, så mye trøbbel at det gode i meg blir ødelagt, og la ondskapen og hatet overta kontrollen. Da kan jeg ta hevn når jeg kommer ut. Hat skal, sies det, være en like sterk følelse som kjærligheten. Jeg vet ikke, jeg har aldri hatet. Men om det er sant kan jeg la kjærligheten til Martin dø, og dyrke hatet mot politiet i stedet.


Jeg tror ikke fengselet noensinne vil knekke meg, men det vil forandre meg. Livet mitt er uansett fullstendig ødelagt. Jeg har mistet absolutt alt, inklusiv fremtiden.


Tanken på dette tenner et voldsomt raseri. Den eneste gleden jeg har er å drive hærverk. Jeg har klart å få ut tre skruer av veggen, og har rispet grafitti dypt inn i celleveggene.


De som satt her før meg har vært skyldige. Deres grafitti er positiv, de snakker om å ta seg sammen, om å gjøre noe positivt med livet sitt når de kommer ut. Min er negativ. Jeg levde et positivt liv, gjorde ikke noe galt, og havnet her likevel. Jeg kommer aldri til å få meg en jobb igjen. Jeg kommer til å gå inn og ut av fengsel så lenge jeg lever. Hver gang jeg treffer en gutt jeg liker vil politiet hive seg over meg. Jeg vil ha så stor gjeld at det ikke har noen hensikt å arbeide. Jeg kan klare meg som gangster, men da må først rettferdighetssansen min ødelegges.


Raserianfallene er voldsomme. Jeg spretter opp, retter knyttnevene mot den låste jerndøren og spenner musklene til det verker i muskelfestene. Jeg knurrer som et skadet dyr, smeller neven i betongveggen til jeg blør, spenner musklene igjen, og blir mer og mer forbanna. Den eneste måten å stoppe det på er å skalle hodet i veggen. Det gir en lett hjernerystelse, og virker som en rus. Fortsetter dette i to år, vil jeg ha drept så mange hjerneceller at jeg vil være som Tom.


Det er mulig jeg klarer å få kontroll over raseriet. Når jeg blir flyttet til et fengsel kommer jeg til å tie helt stille, og ikke si et eneste ord til de som arbeider der. Jeg kommer heller ikke til å bry meg om hva de sier. Jeg har ikke gjort det jeg er dømt for, og jeg nekter å forholde meg til straffen.


Dette kan gjøre det vanskelig å kommunisere med deg, Martin og Joachim. Det er ikke sikkert jeg vil få mine brev ut. Men skriver du brev, så vil jeg få dem.


Så jeg håper du skriver.


Jeg kommer ikke til å skrive til Martin igjen før jeg har hørt fra ham. jeg elsker ham, men etter alt som har skjedd må han selv bestemme om han fortsatt vil ha kontakt med meg. Jeg kan ikke presse meg på ham.


En av vaktene her så forresten forbauset på vegg-grafittien min — «FUCK THE LAW», det er vel ikke så vanlig at folk på min alder driver med sånt. De skulle bare visst. Jeg er 30 på utsiden, men jeg tenker og føler som en 14 åring. Jeg har lurt på om jeg kan klare å holde ut tiden i fengselet ved å redusere tankegangen til 5 års stadiet. Dersom jeg klarer dét, står jeg friere etterpå. Hva jeg skal bruke den friheten til er et helt annet spørsmål.


Jeg savner deg og Martin. Hilsen Jarle.

Som du ser av disse to brevene, gikk det sterkt inn på meg at jeg ikke hadde våpen, slik at jeg kunne skyte snuten etter at jeg hadde knullet deg i skogen og voldtatt Martin. Og verre skulle det bli. Det skulle nemlig vise seg at jeg er minst like sær og spesiell inne i et fengsel, som på utsiden, selv om jeg altså ikke har mulighet til å bli anmeldt av paranoide kvinnfolk og jaget av schizofrene aper. (Jeg hadde en interessant diskusjon om dette med en snut. Han mente at de hadde lov å være paranoide siden de ble betalt for det — det var en del av jobben deres, men han innrømmet at moren til Martin var noe spesiell, siden hun ikke hadde betaling for angsten sin). (Jeg hadde en interessant diskusjon med en hunn-ape også, hvor jeg sa at «Jeg kan da saktens gjøre mer faenskap i fengselet enn på gaten,» og hun spurte om det var unge gutter der — det viser lavmålet. Det tror faktisk at jeg ikke bare ligger med smågutter, enten guttene vil det eller ikke — men at jeg gjør det for å plage snuten.


De er ikke bare paranoide, de er innbilske også).


Men altså, tilbake til historien. Etter en uke i fyllearresten i Apehuset ble jeg flyttet til Bergen Landsfengsel. Sjåføren (en ape) snakket med sidemannen (en ape) om meg. «For en sviske,» sa apen. «Hver mann sine lyster,» svarte apen, hvorpå apen mente at «han burde vært kastrert.» Og så lo begge apene. Jeg sa ingenting, men jeg skjønte noe Martin sa til meg engang, da jeg spurte hvorfor disse gjengene i Fyllingsdalen var etter meg. «Du er homo,» svarte Martin. Det var grunn nok. Og det er også god nok grunn for apene til å forfølge meg. Og mens jeg satt der, tenkte jeg uten å reflektere videre over det «dere burde vært skutt.» Ikke fordi de hadde gjort meg noe, ikke fordi jeg var sint på dem som personer, men fordi de var politifolk.


Da jeg kom til Bergen Landsfengsel ble jeg vist inn på en såkalt ventecelle. Der dekorerte jeg veggene med hva jeg syntes om aper, Martin og loven. Noen hadde vært så uomteksomme å glemme igjen en blyant. For sikkerhets skyld tok jeg frem en av skruene jeg hadde sikret meg i arresten, og rispet de viktigste budskapene inn i veggen og døren. «Fuck the law», «Love Martin», «Et justismord for dagen, gjør Wegner glad i magen», «Eneste god snut er død snut» ...


Og da det ikke var plass til å skrive mer (der var bare 6 vegger og to dører) satte jeg meg som jeg hadde bestemt meg for å stirret rett ut i luften.


Først trodde de jeg var deprimert (jeg var illsint) og skulle trøste meg. Jeg lurte på hvilken blodtype de hadde, og hvordan den ville smake. Så etter en halvtimes tid, ble de bekymret, og en sykesøster kom inn. Jeg stirret på et punkt foran meg, og tenkte på Martin og deg. Sykesøsteren lurte på om jeg var lei meg, og jeg tenkte at jeg var lei henne. Så jeg sa ingenting. En vakt kom frem til at jeg mediterte, så de lot meg sitte i fred en stund. Jeg hadde god tid. Svært god tid. Så kom en lege og tok blodtrykket og pulsen, og fastslo at jeg levde. (de andre var visst begynt å tvile). Deretter kom forskjellige vakter og viste meg sine spesialiteter. Noen ville fortelle at dette ikke var en barnehage (synd tenkte jeg, tenk alle barna de ville gå rundt å være redd for), andre prøvde å skremme meg. (hahaha).


Så var det selvfølgelig noen som skulle vise at de var sadister (og jeg ble minnet om en sadist jeg var kjæreste med en gang) og noen som ville se hvor smertegrensen min gikk — ved å klype og trakke (de fant ikke smertegrensen — jeg har gått kamp med knekket ribbein, knuste baller og forstuet fot). Jeg lurte på om jeg skulle eksperimentere med deres smertegrense, men gadd ikke. Da måtte jeg ha beveget på meg — og hele poenget var å ikke bevege på seg.


En psykolog kom inn og ville diskutere justismord og rettferdighet (han hadde lest de to brevene til deg — og jeg ville diskutere begravelsen hans — men satt fortsatt urørlig).


Til slutt dro de av meg klærne (kåtingene) og slepte meg inn på en såkalt «sikkerhetscelle», et helt bart rom med betongvegger, betonggulv, betongtak, og et hull midt på gulvet som fungerte som toalett. Det er et slikt sted de dumper folk som har freaket ut; most vakter, knust cellen eller sagt ordet «justismord». Sikkerhetscellen er liksom det tøffeste og verste de har å by på. De kastet inn en truse til meg og gikk. Jeg trakk på meg trusen og la meg til å sove.


Da jeg våknet, bet jeg hull i en av fingrene og skrev «Martin» på veggen. Og så «Fuck The Law» — blod var det eneste jeg hadde å skrive med.


Neste morgen, da jeg satt like urørlig som dagen før og stirret ut i luften vasket de vekk grafittien min. Og på ny måtte jeg bite hull i fingen for å skaffe blod. Og så skrev jeg på ny. Utpå naten fant jeg ut at jeg kunne rispe inn grafitti i malingen på døren med neglene, og holdt det gående i time etter time (jeg klarte bare noen få bokstaver i timen). Om morgenen var både jeg og neglen utslitt. Og igjen begynte de å vaske bort grafittien min. Og så skulle de selvsagt «snakke» med meg. «Stikk!» tenkte jeg.


Den tredje dagen hev de meg inn på en annen sikkerhetscelle — da de skulle vaske vekk alt blodet. (De slepte meg etter beina over betongen, og hev meg inn på cellen). Så tråkket de litt på meg, dro av trusen, og prøvde å få meg forbanna. (Jeg var forbanna. Mer forbanna enn jeg kan huske å ha vært før, men jeg viste det ikke med en bevegelse). Jeg fikk en ny truse slengt inn da de gikk.


Den natten oppdaget jeg noen små sprekker i betonggulvet. Jeg slo løs med knyttnevene, og fikk løs noen små betongbiter. Dermed gikk jeg løs på jerndøren og risset inn «Jarle love Martin» og «Fuck the Law». Og selvsagt skrev jeg med blod på veggene.


De var ikke blide da de oppdaget at jeg hadde ødelagt den fine cellen deres. På ny ble jeg strippet (av kåtingene), dradd etter beina på betonggulvet og lempet inn på den første cellen jeg hadde vært på. Her var ikke gulvet så lett å slå i stykker, og jeg blødde ganske kraftig fra knokene da jeg endelig fikk løs noen betongbiter. Hele natten arbeidet jeg med grafittien min. Med og uten blod. Blod på veggen, betong på døren.


Den femte dagen gadd de ikke vaske vekk blodet. De beklaget seg (til hverandre) over at jeg hadde ødelagt denne cellen også, og snakket om at de måtte få cellene oppusset. Men de hadde ikke lyst til å hive meg inn på enda en celle. De hadde vel ikke råd (hehe).


Dagen etter sa jeg at jeg var lei av å være der. Det var ikke noe morsomt lenger når de ikke vasket vekk det jeg skrev på veggene. Dessuten hadde jeg ikke pusset tennene på en uke, og jeg hadde ikke dusjet på like lenge.


Dermed fikk jeg kle på meg igjen, og ble vist til en celle på avdeling A. Den var kjedelig.


Etter noen dager ble jeg flyttet til avdeling B. Dette var en såkalt «åpen» avdeling, hvor lømlene (oss) bor sammen seks og seks (jeg vet ikke om vi har lov til å ha sex) på hver sin celle (uten Martin), men med et felles rom som fungerer som kjøkken og stue. Det var ikke så ille, selv om de fem som bodde der ikke var nettopp hvem jeg ville valgt å flytte sammen med. De var ganske kjedelige. Og så likte de ikke homser, noe jeg heller egentlig ikke gjør — noe som først forvirret dem. Men da fikk en ideen om at jeg sikkert hadde AIDS og så var sirkuset i gang. Jeg dreit i det. Men de andre beklaget seg felt.


Men det var ikke AIDS som skulle bli det store problemet.


En dag kom en vakt glad inn til meg og fortalte at jeg skulle få jobbe. Jeg var virkelig heldig — sa han. Jeg sa at jeg ikke hadde lyst til å jobbe, og at han kunne gi jobben til en som trengte den. Han beklaget seg, og sa at det kunne gå lang tid før jeg fikk et så godt tilbud igjen. Jeg sa at jeg håpet det.


Et par dager etterpå kom en annen inn og sa at jeg var så overordentlig heldig at jeg skulle få jobbe. Jeg bad henne dra til helvete (uten å banne selvfølgelig). Dette med arbeid viste seg å være en nevrotisk tvangstanke her i fengselet. De skulle ha meg til å arbeide. Og jeg dreit i hva de skulle.


Og så hev de meg på lukket avdeling for å presse meg, og sa ikke noe om arbeid på 14 dager. Jeg storkoste meg og skrev på boken om justismordet. Så kom de inn og spurte, liksom om ingenting hadde hendt, om jeg ville ha arbeid. Jeg sa nei. Så sa de neivel — da får du ingen penger til røyk. Jeg talte sammen det jeg hadde av penger, og hadde nok til tre måneder. Så jeg hadde rikelig med tobakk. Etter en måned kom en dame (jeg tror i alle fall det var en dame) inn og sa at jeg hadde fått jobb. Javel, sa jeg. Dere vet hva dere kan gjøre med den. Og så ville hun vise meg hvor jeg skulle jobbe, og jeg ville vise henne døren på cellen min. «Jamen, om du ikke arbeider, så blir du sendt tilbake på avdeling A». «Javel,» sa jeg. Og så ble jeg sendt tilbake på avdeling A.


Det var ganske jævlig. Jeg mistet helt kontakten med andre drittsekker, satt bare hele dagen og tenkte — prøvde å ikke tenke — men tenkte på Martin, på deg, på alt som hadde skjedd. Jeg mistet kreftene mine, hadde ikke engang krefter til å rulle meg ut av sengen for å hente mat — og i alle fall ikke krefter til å spise. Så jeg lå i sengen som en sjukling. Men jeg arbeidet ikke. Og det var poenget. Jarle kan dø — som alle andre — men han kan ikke knekkes.


Og jeg var ganske nær ved å dø da jeg endelig fikk låne en TV, og direktøren i fengselet sa at jeg kunne få inn en PC (først sa de på avdelingen (B) nei siden jeg ikke ville arbeide). Så oppdaget de at jeg likte å se på TV, og tok den igjen. Men i dag fikk jeg inn en egen TV — et apparat jeg får låne av min far.


Men fengselet prøvde i alle fall å knekke meg så godt de kunne. Det er neppe mange som har hatt det så tøft som meg — først glattcelle, så mobbing, og deretter over 3 måneder i full isolasjon (de kan ikke isolere som refs mer enn 1 måned). Jeg var mer død enn levende en stund. Og jeg håpet å dø — det var alt jeg så frem til. Nå er jeg litt sterkere, selv om det ikke er mye. Jeg har snakket med psykologen her, som har innsett at jeg heller tar livet av meg enn å la meg presse til å jobbe.


_______


Det jævligste var ikke justismordet. Det var ille — verre enn noe jeg hadde opplevd før — men ikke det verste.


Det var verre å bli varetektsfengslet i til sammen 12 uker (jeg ble fengslet på ny før jeg slapp ut etter de første 4 ukene) fordi moren til Martin trodde jeg skulle voldta ham. Og retten trodde at jeg kom til å voldta deg også. Det var nemlig hele grunnen til at jeg ble fengslet før tiden. Det var nok å si at: Dette er Jarle, han liker smågutter, han reiste til (...) for å snakke med en han liker der, sammen med en annen — så han må i fengsel. Det var alt de trengte å gjøre. De visste at jeg ikke hadde ligget med Martin eller deg. Men likevel sa de (apene) at jeg var farlig. Det er det jævligste jeg har opplevd.


Jeg har kjent deg siden du var 11, Martin siden han var 12, og aldri engang prøvd å lokke dere med på noe dere ikke ville. Som «takk» ble jeg fengslet. Og hverken du eller ham ble innkalt for å forsvare meg.


Men nest etter det, var det jævligste å miste kontakten med deg og Martin. Jeg savnet begge to intenst, håpet hver dag å få brev fra dere, og var like optimistisk hver uke da Joachim kom på besøk — håpet at dere hadde ringt ham. Men det var ingen nyheter. Jeg fikk angst. Hatet dere meg? Trodde dere at jeg var skyldig? Hadde barnevernet, politiet eller foreldrene deres skremt dere? Eller hadde dere bare snudd ryggen til, som om dere var voksne? Dagene ble et helvete. Frem til da hadde jeg sagt at «OK, jeg har mistet alt jeg eier, inklusive fremtiden — men jeg har fortsatt vennene mine — og det er alt som betyr noe i livet». Men så hadde jeg plutselig ikke det heller. Bare lidelse. Fortettet lidelse.


De voksne vennene mine ble skremt da de så at jeg falt. De ble redd for at de skulle komme i fengsel de også om de hjalp meg. De oppdaget at jeg hadde hatt rett når jeg sa at man ikke trengte å gjøre noe galt for å komme i fengsel. Det var nok å bli mislikt av apene. (Hadde du vært voksen da vi ble tatt på (...), hadde du garantert blitt fengslet i 4 uker — bare på pur faen).


I begynnelsen sa de at de skulle få meg ut, skaffe bevisene. Men så ble det bare snakk. Bortforklaringer, tomme løfter. De var skremt, og til slutt vente de seg til at jeg var i fengsel. Jeg var for nedkjørt til at de kunne ha noen nytte av meg om de fikk meg ut. Så de synes synd på meg og gir faen.


Det er slik voksne er. Og det er grunnen (en av dem) til at jeg hverken regner meg som en voksen, eller er noe videre sammen med voksne. De er for feige, for svake for meg. Og det er også derfor så mange voksne frykter meg — fordi jeg ikke er sånn som dem. Jeg lar meg ikke true eller presse, jeg driter i snuten, jeg driter i om jeg blir mobbet. Jeg skremmer vannet av dem. De liker sånne personer som meg godt plassert i fengsel — eller i bøker. Jesus var kul — han var også slik. Ga faen og gjorde det han mente var rett. Men hadde Jesus levd i dag, eller kommet tilbake, ville de voksne, med prestene i første rekke, ha fordømt ham og sendt ham i fengsel. (Sikkert for voldtekt — da trenger de ingen beviser). Kun du, Martin, og de andre — samt guttene jeg traff i sommer, har skjønt hvordan jeg er, og trodd på meg. Fordi dere fortsatt lever, enda ikke er blitt voksne. Jeg håper dere har lært såpass mye av meg, at dere ikke blir som alle andre.


Men altså: alt gikk til helvete. Jeg ble kastet i fengsel, jeg gav bort eller solgte alt jeg eide (bedre å tape alt på en gang en å se det forsvinne litt og litt), de voksne vennene mine snakket meg etter munnen, og gav faen, og jeg mistet kontakten med deg og Martin. Og fengselet ville knekke meg.


Jeg var ferdig, og jeg visste det. Det var ingenting å sloss for, ingenting å leve for. Alt var bare jævlig. Selv helsen min var på vei utfor. Kroppen tålte ikke alt stresset.


Jeg skrev på boken. Drømte meg inn i fortiden. Fokuserte tankene på de gode minnene, da jeg traff dere, alt vi gjorde sammen. Og selvfølgelig drømte jeg meg inn i armene til Martin. Dag etter dag skrev jeg på boken, noen ganger bare et par sider, andre ganger 25 sider. Og litt etter litt ble den større og større.


Men det ville ikke være mulig å få den ferdig uten en PC, og jeg fikk avslag gang etter gang.


Så skrev jeg det første brevet til deg. Ville ikke at du skulle tro at jeg var sint på deg eller noe, og jeg ville heller ikke at du skulle vite hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg var redd for at du skulle fortelle det til folk jeg ikke liker, at de kunne kose seg med at jeg hadde et helvete. Og så ville jeg prøve å oppmuntre deg. Jeg visste jo ikke hva faen som var skjedd siden du ikke kontaktet meg.


Det kom ikke noe svar. Jeg ble mer og mer deppa. Regnet med at snuten hadde fått brevet sammen med en anmeldelse. De kunne ikke gjort meg noe, men jeg tåler ikke tanken på at de skal lese mine brev. De blir lest av folk i fengselet, men de er ikke ekte aper — bare en slags halvaper.


I begynnelsen av oktober sa Høyesterett at de ikke gadd å se på saken min. Jeg gikk formelt over fra «varetekt» til «soning» (jeg merket ingen forskjell — de ville fortsatt at jeg skulle jobbe). Min far gråt da han fikk høre det — han hadde hele tiden trodd at Høyesterett ville ordne opp. Jeg sa til ham at jeg var homofil — og at gamlingene i Høyesterett sikkert var lykkelig over at jeg var der jeg var. De så sikkert helst alle homofile i fengsel. Men han gråt altså — og han pleier ikke å vise følelser. Det er andre gang jeg har sett ham gråte — så det gjorde et ganske sterkt inntrykk.


_______


Nå ser jeg litt håp. Ikke mye, men litt.


Den viktigste drømmen min, det jeg tenker på når hodet liksom sprenges av smerte, er å være tilbake i armene til Martin, kjenne armene hans rundt meg, bare stå tett inntil ham og holde rundt ham. Som jeg gjorde da jeg slapp ut fra arresten i påsken. Det er det sterkeste og beste jeg har opplevd. Jeg drømmer om å oppleve det igjen, om så bare én gang.


Selvfølgelig har jeg lyst til å bli sammen med ham også, men jeg tør ikke håpe så langt. Jeg lengter bare etter å føle meg trygg. Og Martin virker slik på meg. Kjærligheten til Martin reddet meg. Uten den ville jeg ha dødd for lenge siden. Ingen kan tåle så mye motgang og drit.


Men jeg tenker ikke bare på Martin. Jeg håper å få kontakt med deg igjen. Du er på mange måter forbildet mitt. Du er sånn som jeg ønsker å være. Du er sterkere enn meg, du er smartere, og jeg har fulgt dine råd fremfor mine egne ideer.


Det har spart en del apeliv. Men jeg står ganske rådvill. Jeg har ingen å snakke med, ingen å diskutere med, ingen som kan gi meg råd. Jeg er for nedkjørt til å kunne stole på mine egne konklusjoner — jeg klarer knapt å tenke klart, og jeg er for nedkjørt til å kunne vite hvem her jeg kan stole på.


Uten Martin, deg og et par andre, er jeg kun et tomt skall, et hardt herdet skall som skremmer vannet av voksne — men det er ikke noe verdifullt inni. Jeg tør ikke åpne opp og stole på noen nye.


Faen Paul, jeg trenger deg.


_______


Jeg vet ikke hva som kommer til å skje. Det ser ikke ut til at noen gidder å stresse med å få meg ut, så jeg blir nok værende her. Om jeg overlever enda halvannet år vet jeg ikke. Jeg tviler egentlig ganske sterkt på det. Det er ikke noen vits. Hva faen skal jeg finne på — etter — at jeg har klemt Martin?


Jeg håper å få ferdig et skikkelig utkast til boken. Så kommer i alle fall sannheten frem — selv om voksne sikkert ikke kommer til å tro på det — akkurat som apene ikke trodde deg når du sa at vi to ikke hadde ligget sammen.


Etter det har jeg ingen planer.


Jeg er nysgjerrig på å få vite hva som skjedde etter (...), hva apene sa og gjorde, og hva du har opplevd siden. Selv har jeg stort sett ikke opplevd noe.


Jeg har lest noen hyllemeter med klassisk litteratur, og funnet massevis av mennesker som meg (mellom to bokpermer) som folk beundrer og ser opp til fordi de levde som de selv mente var best. Gav faen. Men folkene i bøkene oppførte seg selvsagt like forrykt som folkene i den virkelige verden, de fordømte dem. Og så leser folkene i den virkelige verden disse bøkene og holder med den sære mannen — han som tør — men når de ser den sære mannen i den virkelige verden, så blir de livredd og glemmer det de har lest. Fordømmer ham og blir livredd.


Det er det den klassiske litteraturen handler om. Det er det bibelen handler om. Og folk skjønner ikke en dritt.


Men jeg har altså lest disse bøkene nå, og innsett at folk som meg alltid har vært jaget, og alltid kommer til å være jaget. Folk som har egne tanker og tør å vedkjenne seg dem. Folk som ikke lar seg skremme eller knekke. Det er ikke håp for oss. Vi blir ikke elsket og sett opp til før noen hundre år etter vi er døde. Ikke vi som faktisk levde i den virkelige verden.


(...)


Hilsen Jarle