| jarle aase: sls | forrige | desperasjon | neste |

Desperasjon

Neste morgen våknet jeg i min fars hus som fra en ond drøm; det hele stod for meg som absurd — det som hadde skjedd var utenkelig. Og noe annet gikk opp for meg — under saken hadde jeg tenkt og følt som en tolvåring. Jeg hadde ikke taklet situasjonen. Jeg satte meg foran PC’en jeg engang hadde kjøpt til min mor og skrev et brev til Wangberg, hvor jeg påpekte hva som hadde skjedd. Jeg skrev det ut og kjørte til kontoret. Brevet ble fakset til Wangberg, Voll, Bergens Tidende og Bergensavisen. Jeg trodde ikke at Wangberg ville foreta seg noe, men dersom mitt inntrykk av ham var feil; dersom han ikke var ondskapsfull, men bare dum, så kanskje han i det minste fikk et stikk av dårlig samvittighet.

Jeg var opprørt, ikke bare på grunn av min egen situasjon, men også på grunn av Martin, Paul, Christer, Chris, Rolf, Bønna og alle de andre de andre guttene som hadde blitt overkjørt under den fanatiske iveren etter å ta meg. Hvordan ville denne saken påvirke dem? Hvorfor i helvete skulle Martin holde seg i skinnet, nå når han med egne øyne hadde sett at det ikke spiller den minste rolle — når man blir dømt samma faen hva man gjør og ikke gjør?

Tanken på at guttene skulle havne på skråplanet som en konsekvens av denne stupide heksejakten gjorde meg så sint og frustrert at jeg ikke engang klarte å rulle sigaretter. Jeg slengte tobakken i veggen og gikk på butikken etter ferdigrullete.

Jeg tok farvel med Joachim, plukket opp mobiltelefonen og kjørte østover for å prøve å renvaske meg.

Søndag nådde jeg byen hvor Christer bodde. Å finne Christer var enkelt; jeg ringte for å sjekke at han ikke var på ferie. Han var i byen. Problemet var å finne en måte å kontakte ham på som ikke vekket oppsikt og som ikke skremte ham. Han hadde opplevd nok vondt — jeg måtte få ham til å stole på meg igjen, og så la ham fortelle sannheten til politiet. Og jeg gledet meg til å treffe ham — det hadde tatt lang tid, men jeg var kommet over hatet. Jeg visste at vi kunne bli bedre venner nå enn noengang før. Vi hadde mye felles. Vi var begge ofre for andre menneskers uforstand.

Dagene gikk. Jeg hanglet rundt som Hamlet da han kom tilbake fra England, uten den nødvendige besluttsomheten til å sette i gang. Men jo lenger jeg klarte å holde meg unna politiet, jo lenger var det til de kunne sperre meg inne. Først etter at de hadde forkynt dommen begynte ankefristen å løpe. Når den var utløpt ville jeg fortsatt være en fri mann inntil Høyesterett hadde avvist anken. Det pleier å ta et par måneder. Jeg hadde rikelig med tid til å renvaske meg.

Det vil si, jeg hadde hatt det, dersom man forutsetter at norske dommere følger norsk lov.

Et sted i verden, den 16 juli 1994


Kjære Martin.


Jeg hadde aldri trodd at dette kunne skje, at jeg ville bli dømt. Jeg fryktet det, jeg prøvde å forberede meg på det, men jeg trodde det ikke. Som du vet har jeg ikke noen respekt for, eller tro på loven eller politiet. Jeg vet at systemet ødelegger mennesker uten at de har gjort noe galt. Det finnes ikke annen rettferdighet enn den man skaper selv.


Men akkurat som en liten gutt, som ber til Gud når han er lei seg, selv om han ikke tror på Gud, så har jeg ikke trodd at jeg ville bli dømt, fordi jeg ikke er skyldig. Jeg tror ikke på rettssystemet, men tanken på at jeg skulle bli dømt for voldtekt og for å ha rotet med Christerene var absurd.


Jeg klarer fortsatt ikke å forstå at det har skjedd. Jeg vet det, men klarer ikke å fatte det.


Dagene nå er mørke og tunge, nesten like håpløse som dagene den tiden du ikke ville vite av meg. Tanken på selvmord henger over meg hele tiden. Hva faen er vitsen med å fortsette? Livet mitt slik som jeg kjenner det, og liker det, er over. Jeg er langt borte fra alle jeg er glad i, og dere som trodde på meg og støttet meg er alene. Alle andre tror jeg er en forpult voldtektsmann. Du risikerer å bli mobbet for å ha vært hos meg. Og det er ikke en dritt jeg kan gjøre med det akkurat nå.


Jeg kan bare arbeide langsomt for å få saken opp på ny, vinne, og renvaske meg. Går ikke det har jeg ingen annen mulighet enn å hevne meg. En hevn vil imidlertid ødelegge meg like mye som dem jeg ødelegger. Jeg er rådløs og redd. Kun tanken på deg og ditt vennskap holder meg gående.


Uansett om vi noen gang kommer sammen eller ikke, så elsker jeg deg. Jeg elsker deg så sterkt og så intenst at den kjærligheten holder meg gående. Kjærligheten til deg er som et skarpt lys som holder mørket og skyggene unna. Kjærligheten til deg er en legdestjerne som tvinger meg til å handle rettferdig og riktig. I min situasjon er det mange fristelser. Hvorfor ikke kjøpe sex, boltre meg i en orgie av unge gutter? Hvorfor ikke lyve, skaffe meg venner på falske premisser og utnytte dem? Lure dem til å gi meg husrom, penger og et nytt liv?


Kjærligheten til deg forbyr meg dette, og jeg er glad for det. Jeg kan se meg i speilet hver morgen, og vite at jeg har god samvittighet. At jeg tross situasjonen ikke gjør noe galt. For dette er jeg deg takknemlig.


Du er det eneste igjen av verdi i livet mitt, og det eneste bånd som binder meg til den jeg ønsker å være; rettferdig, lojal og trofast. Du er alt som hindrer meg i å bli en drittsekk.


Det har forandret hele livet mitt at jeg traff deg. Ingen andre gutter har vekket så sterke følelser i meg, og ingen andre har skapt så store konsekvenser. Uansett hva som skjer, og hva som har skjedd, så er vennskapet ditt verdt det. Jeg bestemte meg en gang for lenge siden for at jeg ville gjøre hva som helst for å få deg, at intet offer var for stort. Dengang kjente jeg deg ikke. Nå når jeg kjenner deg, feilene dine såvel som de positive sidene, er jeg villig til hva som helst for å være venner med deg. Du er unik, det finnes bare en av deg, og uansett hvor mye jeg leter, så vil jeg aldri finne en som kan erstatte deg.


Jeg håper at jeg en dag kan komme tilbake, renvasket, og fortsette å være din venn. Det er det eneste håp jeg har.


Hilsen fra din Jarle.




Et sted i verden, den 19. juli 1994


Kjære Martin.


Jeg har satt meg ned for å arbeide, tenke, gjøre notater, forberede en desperat bok om rettssaken.


Foran meg, på en hylle over skrivebordet, står to bilder av deg. Jeg ble sittende å se på deg, tenke på alle de stundene vi hadde sammen, sammen med andre, eller alene. Stunder som aldri vil komme tilbake. Alle de timene vi snakket sammen om fremtiden. Planene vi la. Optimismen og håpet.


Jeg håpet å vinne rettssaken, og så snakke med din mor og din bestemor, slik at vi kunne være sammen uten at du trengte å lyve. Jeg håpet at du en dag ville føle noe av det samme for meg, som jeg føler for deg.


Det er ikke alltid ting går slik en håper.


Nå kan jeg bare håpe at Christer vil oppdage at jeg aldri har løyet om ham. At jeg ikke har skrevet den boken om ham, som folk har innbilt ham. Jeg skrev en bok om deg, en bok full av lidenskap og kjærlighet. Folkene på Øvsttunsenteret sa til Chris og Christer at boken handlet om dem, og at jeg beskrev hvordan vi hadde sex. Er det rart at guttene ble forbanna på meg?


Hvordan ville du ha reagert, om din far fortalte at jeg hadde skrevet en bok hvor jeg fortalte at vi to hadde hatt alle former for sex? Husk at begge Christerene kjente meg godt og stolte på meg, akkurat som du gjør i dag, (selv om jeg aldri var forelsket i dem).


Jeg tror du ville blitt temmelig forbanna.


Problemet vil bli å få Christerene til å fortelle sannheten nå. Det vil ikke bli lett for noen av dem etter alt som har skjedd.


Masse folk synes synd på dem etter «det forferdelige» de har opplevd. Dessuten tjener de 20.000 og 30.000 kroner på løgnene sine. Hvorfor i helvete skal de fortelle sannheten?


Chris vet at jeg ikke kommer til å banke ham, og Christer er for dum til å skjønne konsekvensene.


Hva faen kan jeg gjøre?


Jeg er fortsatt fri. Så vidt jeg vet er politiet enda ikke begynt å lete etter meg. Men når de begynner å lete vil de ganske fort finne meg. Jeg klarer ikke å leve isolert som en rømling. Jeg er nødt til å treffe mennesker, trene, ha kontakt med venner, ha kontakt med deg.


Jeg trodde at jeg var avhengig av deg, som en narkoman er avhengig av dop — at jeg kunne leve uten deg dersom jeg prøvde hardt nok. Jeg tok feil. Jeg er like avhengig av deg som jeg er av luft å puste i. Jeg kan holde pusten en kort stund, men bare en kort stund.


Det høres dumt og klissete ut, men jeg kan ikke leve uten deg. Jeg er nødt til å høre stemmen din, se smilet ditt, diskutere meningene mine med deg.


Jeg traff en flott gutt i går, 15 år, like fin å se på som Paul. Han trente Tae-Kwan-Do, og vi ble fort venner. Likevel, jeg hadde ikke det minste lyst til å ligge med ham. Jeg skjønner ikke hvorfor, men hver gang jeg lurer på å legge an på en gutt, tenker jeg på deg og dropper det.


Jeg har også blitt kjent med et par damer her, en på 21, og en på min alder. Heller ikke de interesserer meg.


Like etter at Paul ble kjent med meg spurte han om jeg trodde på Gud. Jeg svarte nei. Hva tror du på da, spurte han. «Martin» svarte jeg, uten å tenke meg om. Jeg tror det var mer sant i det enn jeg var klar over selv den gangen.


Take care. Jeg tenker på deg hele tiden.


Hilsen fra din Jarle.




Et sted i verden, 19.7.1984


Kjære Martin.


Jeg vet at det er tåpelig å sende masse brev til deg i dalen når du er i Danmark, men jeg kan ikke for det. Jeg er nødt til å kommunisere med deg. Jeg har det tøft nå, og du er alt som holder meg gående. Jeg har ingen Gud, ingen overbevisning, ingen politisk ideologi å søke tilflukt hos. Jeg har kun deg.


Det burde vært motsatt; at jeg var der for deg når du trengte det.


Jeg har tenkt mye i det siste. Hva pokker er det som får meg til å forelske meg i deg, en unggutt, i stedet for jevnaldrende gutter eller jenter? Hva er jeg redd for? Tør jeg ikke binde meg til et voksent menneske? Prøver jeg å komme sammen med noen som er yngre enn meg fordi jeg er eldre, sterkere og vet mer? Liker jeg deg fordi jeg tror jeg kan kontrollere deg og manipulere deg?


Frykter jeg en jevnbyrdig partner?


Jeg ble dømt, eller rettere; fordømt, fordi jeg omgås gutter på din alder, blant annet deg. Folk mener jeg «forderver» ungdommen — at jeg utnytter dere, og gir dere gale tanker og holdninger. At du og de andre tar skade av å omgås meg.


De trodde ikke på meg når jeg fortalte at jeg var (og er) glad i deg, men ikke presser deg til sengs. De trodde ikke på meg når jeg sa at jeg godt kunne ha lyst på en gutt, bli kjent med ham, og så miste lysten, men fortsatt være venner med ham — som Rolf. De skjønte ikke at jeg er nødt til å være med ungdommer — fordi jeg er glad i ungdommer — de trodde sannsynligvis at jeg kun tenker på sex.


Og selvfølgelig tenker jeg på det. En normal mann tenker på det 12 — 20 ganger i timen!


Juryen skjønte at livet mitt dreide seg om gutter, og dømte meg for å beskytte dere — ikke fordi de trodde på Christerene.


I de dagene som har gått har jeg gransket meg selv. Forsøkt å finne ut hvorfor jeg er så opptatt av gutter. Hvorfor jeg er så avhengig av deg. At jeg er «unormal» er greit; jeg har aldri prøvd å være «normal». Men hvorfor i helvete liker jeg så godt gutter, og hvorfor forelsker jeg meg så forbannet sterkt? Så sterkt at jeg driter i hva folk sier, om politiet forfølger meg, om jeg risikerer fengsel — eller å bli drept av en mobb.


Det er ganske mange, spesielt homofile, som føler slik som meg. Nesten alle homsene jeg kjenner (og det er mange) liker unge gutter. De fleste nekter på det, innrømmer det kun i fylla, eller når de plutselig skal betro seg til meg. De snakker stygt om meg, som åpenlyst viser og sier at jeg liker gutter. Homsene, og homoklubben er livredde for at folk flest skal få vite at de fleste av dem når som helst kan misbruke unggutter. For en ting er sikkert — om en voksen mann ligger med en gutt som ikke er følelsesmessig klar for det, så er det misbruk.


Det som ofte skjer er at den voksne lokker gutten til sengs, enten med penger, dop eller løfter. Etterpå angrer begge, og gutten kan få alvorlige problemer med følelsene sine. Andre ganger ligger gutten med den voksne, selv om han ikke har det minste lyst, fordi han håper å oppnå noe i fremtiden. Atter andre ganger tvinger den voksne gutten til sex, fordi han ikke klarer å styre seg. Det skjer ofte i kristne miljøer, blant voksne som vanligvis fordømmer slikt på det sterkeste (for at ingen skal skjønne at de har lyst til det).


Antakelig trodde juryen at jeg er en slik person.


Det er jeg ikke, og det vet du bedre enn noen andre. Jeg har aldri prøvd å utnytte deg seksuelt, jeg har prøvd å få deg som kjæreste — fordi jeg er forelsket i deg, og fordi jeg tror at vi kan få det fint sammen. Jeg har lovet deg mye, men jeg har aldri lovet deg mer enn jeg kan holde. Jeg har heller ikke lovet deg noe mer dersom vi blir kjærester, enn om vi fortsetter som venner.


Hele tiden har jeg prøvd å hjelpe deg til å gjøre det som er riktig, ligge unna kriminalitet og dop, ta skolen alvorlig, og være ærlig.


Er jeg da et monster som holder meg til unge gutter fordi det er så mye enklere enn å være med voksne?


Jeg har lett etter svar å årevis.


I dag bladde jeg gjennom noen manuskripter som er 2.400 år gamle, 400 år eldre enn Det Nye Testamentet!


Jeg fant det jeg lette etter.


Platon, en gresk filosof om regnes for å være grunnleggeren av vår kultur, vår tenkemåte og moderne filosofi, likte også unge gutter.


Også han hadde oppdaget at en stort sett forelsker seg i den som ikke er interessert i en selv. (Der er flere gutter i Fyllingsdalen, på din alder som liker meg, men jeg liker ikke dem. Du har sikkert selv opplevd det samme med jenter, at de som liker deg er øgly, mens de du liker i hvert fall ikke liker deg).


Men Han sier også mye om den type forhold vi har. Veldig mye. Jeg fikk sjokk når jeg leste det. Det kunne vært skrevet om oss to!


Han sier at: «Når en mann forelsker seg i en gutt, forelsket han seg i en gutt som i størst mulig grad har de egenskaper han ubevisst setter høyest.» (Husker du det brevet du fikk 1. mai 1992 — og det jeg skrev om dine egenskaper?)


«Deretter forguder han gutten, og påvirker ham i en guddommelig retning (får ham til å gjøre det som er rett), samtidig som han selv forandrer seg i den samme retningen.» Han blir altså en slags lærer for både seg selv og gutten, og får begge til å bli bedre mennesker. Når han så selv blir et bedre menneske, så takker han gutten for dette.


«Uansett hva folk sier, på alle måter forsøker han å føre den han elsker mot full likhet med seg selv og guden (idealet)».


Dette som Platon skrev for 2400 år siden stemmer! Og dette er det samfunnet vil «beskytte» deg mot.


Platon sier også noe om dine følelser, som, tror jeg, også stemmer: «Når gutten blir elsket, og dyrket som en gud av en som er forelsket, føler han en naturlig dragning mot sin elsker, og etterhvert som han blir eldre føler han behov for et vennskap — selv om han tidligere er advart av venner, og har fått høre at det er usselt å etterkomme en elsker — og derfor også har unnveket ham. Når de så blir venner blir gutten forvirret, fordi han oppdager at ingen andre, venner eller slektninger, har noe å tilby i nærheten av den besatte elskeren. Han blir knyttet til elskeren, lengter etter ham når de er fra hverandre, men tror det er vennskap, ikke kjærlighet han føler, og han kaller det også vennskap.»


Så sier Platon at de før eller senere deler seng, og enten har sex, eller lar vær. Den delen får vi finne ut av senere.


Platon mente at kjærligheten som jeg føler for deg er den største og beste kjærlighet et menneske kan få. At kun den som vier sitt liv til filosofi eller unge gutter, gjør de aller beste ut av livet sitt. At kjærligheten kommer fra gudene og på en måte er et bilde av gudene.


Men juryen visste bedre enn Platon, selv om han er rangert som en av de største tenkere noensinne. Platon er for filosofien hva Jesus er for kristendommen.


Platon sa forøvrig ingenting om homofili, bare at det var naturlig for enkelte menn å forelske seg i unge gutter; og ha et forhold med disse før de giftet seg og fikk familie, men at de også senere ville være nære venner.


Jeg fant også et annet interessant manuskript av Platon, forsvarstalen hans fra da han ble trukket for retten fordi han «fordervet ungdommen». Ikke ved å ligge med dem (det var lovlig den gangen), men ved å være venner med dem. Folk mislikte dette, og dømte ham, akkurat som meg, for den han var, ikke for å ha gjort noe galt. Et sitat:


«Nåvel athenere; at jeg ikke er skyldig etter anklagene tror jeg ikke det trengs noe langt forsvar for å bevise; det som er sagt er nok.


Men hva jeg tidligere nevnte, at jeg er lagt for stort hat av mange, vet dere godt er sant. Og det er dette hat som vil felle meg, dersom jeg blir dømt — ikke anklagene, men mengdens hatefulle fordommer. Slike fordommer har før felt mang en hedersmann, og vil nok også gjøre det i fremtiden. Det er ingen fare for at jeg blir den siste.»


Det siste er et sitat fra en rettssak for 2.400 år siden, hvor Sokrates ble dømt til døden. Saken har forbausende mange fellestrekk med min rettssak. Det er med andre ord ikke noe nytt at folk blir dømt fordi de går sine egne veier.


Sokrates gjorde akkurat som meg. Han fortalte sannheten, men gjorde seg ikke til for dommerne. Han gråt og tryglet ikke, men beholdt sin verdighet.


Han ville heller dø, enn å skjemme seg ut for retten og måtte leve med det resten av livet.


Jeg vet ikke om de følelsene jeg har for deg er guddommelige, hvorfor jeg har dem, eller hvor de kommer fra.


Alt jeg vet er at de er de viktigste følelsene jeg har, og at andre har følt det samme i tusenvis av år.


Samfunnet kan fordømme det, men de kan ikke temme det. Det er rett som Platon sa, jeg forguder deg i ett og alt, og jeg prøver å påvirke deg til å bli et godt menneske.


Om det gjør at jeg går til grunne, så får det bli slik. Jeg håper uansett at du har lært noe av meg, og at du velger å verdsette lojalitet, ærlighet og vennskap i fremtiden. Om jeg kommer i fengsel og forandrer meg til en drittsekk, om jeg tar en blodig hevn over systemet, eller tar livet av meg, så må du ta med deg det positive ut av dette.


Det er mitt høyeste ønske at du blir lykkelig. Den eneste måten å klare det på er å gjøre det som er rett. Om jeg aldri makter å komme på banen igjen, reise meg, så må du leve videre.


Verden er urettferdig, men du har ingen anlegg for å skille deg ut, slik som jeg har. Du kan leve ut dine idealer uten å bli ødelagt.


Den kampen jeg fører nå er min kamp, og den må føres av meg og mine like. Men, kommer jeg tilbake, så trenger jeg deg mer enn noensinne. Jeg trenger din respekt, medfølelse, og ditt vennskap.


Jeg elsker deg.


Hilsen fra din Jarle.




Et sted i verden, 21.7.1994


Kjære Martin.


Nå er jakten i gang. Politiet har begynt å lete etter meg, og jeg har tatt mine forholdsregler. Men jeg vet at de kommer til å finne meg hvis de virkelig vil.


De kan ikke finne meg på de vanlige måtene, ved å sjekke bankkontoene mine, eller telefonene til familien min og vennene mine.


Jeg har bare fortalt 3 mennesker hvor jeg er, og jeg vet at disse, du og to andre, aldri vil røpe det.


All posten min sendes til Bergen, hvor den postes på ny for at ikke poststempelet skal avsløre meg.


Men — jeg bruker mitt eget navn, og jeg lyver ikke. Skulle jeg forsvunnet helt, måtte jeg skapt meg en ny identitet, diktet opp en fortid, og brutt kontakten med deg og de andre. Det kan jeg ikke.


Det er 5 dager siden jeg snakket med deg sist. Det er en lang tid. Det er så mye jeg vil snakke med deg om. Skulle ønske du var her. Bare tanken får det til å svimle for meg. Jeg klarer ikke å beskrive hva jeg føler for deg, følelsene er så sterke og omfattende. Jeg skjelver på hendene og legger hodet mot veggen når tankene for deg slår som tunge dønninger inne i meg. Jeg føler et avsindig raseri som truer med å knuse meg når jeg tenker på at jeg er nødt til å holde meg så langt borte, og hvorfor. Nå som vi endelig var blitt venner.


Jeg trenger ditt råd. Dersom alt skjærer seg og jeg ikke får saken opp på ny, hva bør jeg gjøre?


Paul mener at jeg bør gå i fengsel, sitte det å råtne i to år, og så komme tilbake som om ingenting hadde skjedd. Han mener at jeg ikke bør ødelegge resten av livet mitt for å ta hevn.


Platon ville sagt at jeg fikk ta min straff, og trøste meg med at det var min skjebne, selv om jeg er uskyldig. Han mente at en aldri måtte angripe rettssystemet, uansett urett.


Jeg selv, og andre (jeg kan ikke si navn i tilfelle brevet eller kopien kommer på avveie) mener jeg bør ta hevn. Jeg tror ikke jeg vil kunne sitte i fengsel, stemplet som voldtektsmann. Dersom jeg tar livet av meg spiller det ingen rolle om jeg er dømt til 2 eller 20 års fengsel.


Spørsmålet er om det er moralsk riktig å ta hevn. Det er begått en blodig urett mot meg, som høyst sannsynlig vil koste meg livet dersom det ikke rettes opp. Er det da galt av meg å straffe dem som begikk denne uretten? Hindre at de kan gjøre det på ny med en annen, og samtidig sette en så høy prislapp på det som har skjedd, at selve rettssystemet tar lærdom av det? Slik at politiet vil være forsiktigere med å overkjøre mennesker — fordi de skjønner at det kan slå fysisk tilbake på dem selv.


Jeg har ikke lyst til å ta liv. Jeg hater tanken på å få blod på hendene — å begå en slik ugjerning. Det vil være en forbrytelse mot alt jeg står for — alt godt i meg. Livet mitt går ut på å elske, å være glad i, og hjelpe mennesker — etter beste evne. Å ta liv er det motsatte. Det er å hate, forakte og ødelegge.


I motsetning til det jeg er dømt for, voldtekt, tror jeg imidlertid at jeg er i stand til å drepe.


Jeg trenger ditt råd — og jeg ber deg, gi meg et råd, ikke et pålegg eller en ordre. Gir du meg et råd kan jeg velge om jeg vil følge det eller ikke.


Til nå, før og under rettssaken sa jeg hva jeg hadde tenkt å gjøre. Nå er det alvor, og jeg trenger ditt råd for å bestemme meg.


Jeg savner deg desperat, og gleder meg ubeskrivelig til å høre stemmen din igjen. Pussig nok er du den eneste jeg virkelig savner nå. Tenker på deg hele tiden, og drømmer om deg når jeg sover.


Hilsen fra din Jarle.


Love you!




Et sted i verden, 23. 7. 1994


Kjære Martin.


Jeg har lyst til å skrive til deg hele tiden, og må nesten tvinge meg i seng de dagene jeg ikke skriver. Men skriver jeg for ofte er jeg redd det vil kjede deg. Dessuten har jeg lite penger igjen, så jeg kan ikke skrive brev hver dag. Når man er på rømmen bør man ha mye penger. Det er pyton å måtte spinke og spare, og kun såvidt ha nok til mat. Jeg har hverken penger til brus eller tobakk.


Humøret mitt svinger veldig. Når jeg tenker på deg blir jeg både glad og trist på en gang. Når jeg tenker på rettssaken blir jeg rasende, og når jeg tenker på fremtiden blir jeg oppgitt. Det beste er å ikke tenke, bare leve best mulig så lenge jeg kan.


Jeg har fått meg en del venner nå, som jeg spiller fotball og basketball med. Et par av dem er også ok å snakke med.


Uten å lyve, har jeg så langt ikke fortalt at jeg liker gutter. Dermed er det ingen som reagerer på at jeg holder meg med disse guttene.


For meg er det ganske rart å kunne gjøre som jeg vil, uten at noen lager bråk. Alle synes jeg kul, ingen truer, ypper eller skaper seg. Det er ikke engang noen som slenger dritt.


Det er første gang siden jeg var 3 — 4 år gammel, at ingen mobber meg — og akkurat dét er deilig!


Jeg er i gang med en bok om rettssaken. Gjett hvem som stadig dukker opp der?


Når jeg sitter og arbeider med å bestemme hva som skal være med i boken, dukker ditt navn opp hele tiden. (Jeg bruker ikke ditt navn i selve boken). Alle dere skal få lese gjennom det og godkjenne det jeg har skrevet om dere før det kommer på trykk.


Det skal derimot ikke Birger Kleppe og hans venner i snutevesenet. Jeg skal ikke skrive ett eneste løgnaktig ord om dem — men jeg skal fortelle nøyaktig hvor uforstandige, udugelige, vemmelige og ubrukelige de er.


Jeg hater snuten, og det er mitt ønske at alle som leser denne boken deler det hatet med meg.


_________


Jeg kan ikke bruke mobiltelefonen lenger, så jeg har ikke råd til å ringe deg så ofte.


Jeg håper derfor at du vil skrive til meg. Enkelte ting er det dessuten enklere å skrive enn å si.


Du vet hvor du kan få postadressen min.


Jeg elsker deg Martin, mer enn noen eller noe annet!


Hilsen fra din Jarle.




Et sted i verden, 26. 7. 1994


Kjære Martin.


Dagene er underlige. De går sin gang i sitt vante tempo, uansett hva jeg tenker eller føler.


Da min mor kom på sykehuset i fjor, følte jeg litt av det samme. Hun hadde fått slag, og ville aldri komme tilbake. Hun var lam på den ene siden, kunne ikke snakke skikkelig, og legene gav henne 14 dager å leve. Hun visste hva som var skjedd. Hun var redd, deprimert, sint og oppgitt.


Jeg klarte å snakke henne til «fornuft», fikk henne til å leve så godt hun kunne den tiden hun hadde igjen. Fikk henne til å kjempe mot sykdommen. Leide et TV til henne, og besøkte henne hver dag.


Vi visste begge at hun skulle dø snart, og selv om vi snakket om døden, skjøv vi det foran oss, som om døden var noe teoretisk — noe som ikke likevel ville ramme henne.


Disse dagene og ukene da hun enda levde, var underlige. Et av de menneskene jeg var mest glad i, som alltid lojalt hadde hjulpet meg og støttet meg, lå for døden, og det var ingenting jeg kunne gjøre for å stoppe det. Folk lo og smilte på gaten, som alltid, uten vite, eller ta notis av den tragedien som opptok meg.


Min mors liv ble snudd opp ned på et øyeblikk. Hun kunne ikke stelle seg selv lenger, og måtte venne seg til at andre tok henne på do, andre vasket henne, skiftet sprøyter, til og med matet henne.


Hun hadde ingen fremtid. Alt var jævlig, og det ville bare bli verre inntil hun døde.


Likevel innrettet hun seg, så på TV, tok i mot gjester når hun var sterk nok, sa sin mening om at jeg var forelsket i deg (hun godtok det, og syntes du var en «nusselig» gutt, da jeg viste henne et passbilde fra da du var 12). Hun fant en rutine, en måte å få den siste tiden til å gå på. Selv om hun også i perioder var svært deprimert — og ønsket å dø straks.


Livet hennes fikk den beste utgangen det kunne få, forholdene tatt i betraktning. Hun døde uten å vite det — tror jeg — og uten smerter, i mine armer nyttårsaften.


Nå føler jeg igjen denne underlige, hjelpeløse tilstanden. Jeg vet at jeg ikke har noen fremtid. Det vil være nesten umulig å renvaske meg, og langsomt er jeg på vei til å gi opp. — For selv om jeg renvasker meg vil ting aldri bli som de var.


I stedet for å bruke tiden til å arbeide med saken, bygger jeg opp en rutine, en måte å få dagene til å gå på — uten å måtte tenke fremover.


Jeg står sent opp, spiser frokost (samme som før), går ut og er sammen med noen gutter, går på trening, spiser middag, går ut igjen og er sammen med gutter, og er ute til 10 — 11 om kvelden, før jeg går hjem og leser litt filosofi.


Dagene er like, og de minner om dagene tidligere. Men de er helt forskjellige. Jeg har ingen å snakke fortrolig med, ingen som kan gi meg råd, ingen jeg har dyp respekt for.


Jeg kan helt sikkert få slike venner også, men vet ikke om det vil være riktig. Er det ikke nok at du og de andre i Fyllingsdalen lever med mine problemer? Trenger flere ungdommer å bli konfrontert med dem?


Jeg vet ikke lenger hva jeg gjør og hvorfor jeg gjør det. Jeg trekkes mellom raseri, oppgitthet, håpløs hengivenhet og dyp melankoli. For å temme disse uhåndterlige følelsene, virker det som jeg duller meg inn i en slags «normaltilstand» — en blek kopi av det livet jeg levde.


Det eneste helt sikre er at jeg elsker deg, elsker deg så forbannet sterkt. Selv om det nå er en umulig kjærlighet — jeg ser ikke lenger for meg sjansen for å kunne leve sammen med deg, så står det kanskje som et speil til selve livet mitt — som nå ser ganske umulig ut.


Jeg vet at jeg er ferdig, men jeg klarer ikke å godta det. I stedet for later jeg som ingenting. Jeg er redd.


Hilsen fra din Jarle.




Et sted i verden, 26. 7. 1994


Kjære Martin.


Jeg skulle ønske jeg hadde musikkutstyret mitt her, så jeg kunne laget flere sanger om deg. Jeg klarer ikke å si det jeg vil i brevene, og dikt — som er en lettere måte å uttrykke følelser på, ligger ikke for meg. Jeg er kanskje for moderne.


Jeg traff en gutt i går som minnet meg om deg. Han var vakker, hadde et praktfullt smil og en perfekt kropp. Han var omtrent like gammel som deg, og (ikke spør hvordan jeg fant det ut) gikk i samme type boxershorts som deg. Han var uskyldig og utfordrende på samme tid, og han smilte til meg hver gang jeg så på ham. Vi spilte basketball — på lag, og han var omtrent like god som deg.


Jeg fikk et voldsomt begjær etter ham, men visste at det ikke var ham, men deg jeg egentlig hadde lyst på. Dersom jeg hadde lagt án på ham, og fått ham, ville det ikke vært riktig. Jeg ville brukt hans kropp til å ligge med deg. Så jeg lot det være.


Selv nå, når verden har avstøtt meg, når jeg ikke har noen aktelse å ta hensyn til, klarer jeg ikke å handle urettferdig. Jeg er trofast mot deg — som jeg aldri vil få — i stedet for meg selv og mine egne behov.


Jeg har forresten vært trofast mot deg lenger enn du vet. Jeg har ikke lagt med noen siden vi ble venner, da du kom på døren min og ville kjøpe luftpistoler. Og selv før det, hadde jeg kun et par små eventyr i de periodene (de verste periodene i livet mitt) da vi ikke hadde kontakt.


Jeg har riktignok prøvd å få deg sjalu, ved å late som jeg har hatt sex med gutter og jenter, selv om også det har vært bortkastet.


Det sies at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves — så jeg må være unntaket som bekrefter regelen. For noe bedre enn deg går det ikke án å vente på. Jeg venter fortsatt, fordi selve ventingen, lengselen etter, og kjærligheten for deg, lar meg beholde mitt menneskeverd.


Så er jeg da enfoldig og naiv, da jeg nå i det som kan være den siste frie perioden i livet mitt, forsaker behovene mine og forguder deg? Er jeg rett og slett dum når jeg lever etter høye idealer om rettferdighet og blind lojalitet, når disse idealene har påført meg stor urett og knust alt håp? Lagt tilværelsen min i ruiner og frastjålet meg fremtiden?


Eller er det selve rettferdighetens pris, at den rettvise skal legges for hat og knuses?[141]


Er idealene mine så høytflygende at folk rett og slett ikke forstår dem — eller tror at noen i dag kan leve etter dem?


I middelalderen, og før det, var det vanlig at menn skulle ha høye idealer, selve livsanskuelsen for de opplyste (vanlige folk var ikke opplyste) var en leten etter Det Gode i dem selv. I buddhismen og kristendommen finner vi de samme grunntankene — selv om kirken har fjernet dette — og i stedet bruker Gud til å undertrykke. I dag har vi barnslige fortellinger om edle riddere som sloss mot draker for å redde prinsessen. Men opprinnelig var dette dypsindige historier, om menn som bekjempet sine egne onde sider (draken) for å redde Det Gode i seg selv (prinsessen).


Folk flest i dag har ingen forestilling eller kunnskap om disse tingene, de har meninger uten å ha tenkt gjennom dem — og lar seg derfor styre av fordommer. De skjønner ikke at andre kan leve opp til de idealer de selv ikke engang prøver å tenke på — unntatt når de holder 17. mai taler eller snakker om de døde i begravelser.


Jeg kjenner bare ett menneske som var rettferdig, ærlig og lojal. Han ble forrådt, utvist av Det Gode Selskap til den ytterste fattigdom, hånet forfulgt og baksnakket. Han var min moralske veileder fra jeg var nitten, til han døde av AIDS da jeg var 27. I alle de årene jeg kjente ham, tilkom det ham ikke noe godt. Han opplevde kun nederlag. Men de menneskene som forfulgte ham, som løy, bakvasket, utnyttet og ødela, dem har det gått vel. De verste av dem er i dag vel ansett for sin «idealisme», og et par av dem er også blitt rike. Min erfaring er at jo råtnere og sleipere et menneske er, jo bedre får de det.


Ville ikke det fornuftige da være at jeg endrer meg? Tar idealene mine og brenner dem, og heller går for urettferdigheten?


Jeg ville kanskje gjort det om det ikke var for deg. Min moralske veileder er død, liksom min mor, og min egen fremtid.


Men liksom en ekte troende, holder jeg tanken på deg, kjærligheten til deg, foran meg som et sverd, og tvinger dragene og demonene i kne.


Jeg har ingen egen styrke lenger, kun de kreftene som ligger i spenningsforholdet mellom oss.


Jeg vet at du ikke kan redde meg fra den skjebne som venter meg, men kjærligheten til deg redder meg fra den aller verste vanskjebne — å råtne opp innvendig.


Jeg elsker deg Martin, mer enn ord kan formidle.


Hilsen fra din Jarle.


PS. Skriv til meg. Jeg tenker på deg hele tiden.




Et sted i verden, 29. 7. 1994


Kjære Martin.


Jeg er fortsatt fri, og jeg savner deg desperat. Skal vi gifte oss når du blir 18?


Dagene er korte. Jeg sover mye, trener mye, og leker mye. Og så arbeider jeg med den nye boken. Den kommer forresten til å handle mer om deg enn om rettssaken. Det er den eneste måten jeg kan klare det på. Jeg blir så sint når jeg tenker på saken at jeg mister konsentrasjonen. Urettferdighet har alltid fått meg opprørt, og denne urettferdigheten holder på å gjøre meg gal.


Å være gal er forresten ikke så ille. Det er en berusende følelse av makt uten grenser, en verden uten selvbeherskelse og anger. En verden hvor jeg kan gjøre som jeg vil.


For 12 år siden holdt jeg på å bli gal. Jeg vippet mellom depresjon og galskap et par uker, før jeg ble skutt ned, og kom tilbake. Følelsen var enorm. Jeg tror den som skapte «Joker» figuren i «Batman» tegneserien må ha følt den. For alt er morsomt — alt føles godt. Kroppen fylles med energi, og hjernen er 100 ganger skarpere enn normalt.


I dag følte jeg galskapen igjen. Lot den beruse meg en liten halvtime, smakte på den, og la den et sted inne i meg hvor den kan hentes frem hvis jeg trenger den igjen. Foreløpig kan jeg kontrollere den.


Kanskje slipper jeg den fri, lar den overta styringen. Jeg klarer likevel ikke å kontrollere livet mitt lenger. Den Jarle du kjenner ble drept for 3 uker siden. Det som har skjedd siden er bare krampetrekninger. Jeg er ikke i stand til å ordne opp.


Paul sa i retten at jeg er akkurat som dere, at jeg er barnslig, og at han ikke tenkte på meg som voksen. Og det stemmer. Jarle ble aldri voksen. Da jeg var 14 år, så jeg forskjellen på barn og voksne. Barn trodde på noe, hadde idealer, var lojale, kunne leke og gjøre det de ville. Voksne var falske, sa en ting og gjorde det motsatte. Kranglet. Bedro hverandre. Ble slaver av sin egen voksenhet. Jeg bestemte meg for å aldri bli voksen, og jeg klarte det. (Har du merket at jeg enda er i stemmeskiftet?) Jeg tenker og føler som en 13 — 14 åring, jeg oppfører meg som en 13 — 14 åring, og jeg kjeder livet av meg når jeg er sammen med voksne.


Så Martin — nå er du i virkeligheten eldre enn meg!


Som den Jarle du kjenner, kan jeg ikke ta hevn, fordi jeg er alt for rettferdig. Hadde det vært noen som angrep meg, noen som var onde, kunne jeg tatt dem. Men i denne saken er det ingen som har vært onde.


Din mor anmeldte meg fordi hun ville beskytte deg. Og det skjønner jeg godt. Jeg reiste jo ut med haglen en gang for å beskytte deg. Jeg kan ikke straffe noen for det.


Birger Kleppe er dum og uvitende. Han tror jeg har lurt Chris til å ligge med meg, og har bare gjort jobben sin — prøvd å ta den sleipe ulven.


Tove Lian Mathiesen er opptatt av at barn skal ha det bra, og tror på dem når de sier at noen har gjort dem noe vondt. Hun vet for lite om barn til å forstå når de snakker sant og når de lyver — men kan jeg drepe henne for det? Kan jeg drepe Birger Kleppe fordi han er dum?


Christerene tror jeg har lurt dem, og har hevnet seg. Dersom jeg virkelig hadde lurt dem, skrevet en bok om det de har fortalt meg, eller diktet opp en masse sexdritt — så ville det vært helt riktig å ta hevn, for da ville jeg vært ond, og fortjent straff.


Folkene på Øvsttunsenteret, som lokket ordene ut av guttene, gjorde det fordi de trodde det var riktig. De var ikke onde — tvert i mot, de ville hjelpe guttene — akkurat som meg. Kan jeg ta dem fordi de ville hjelpe venner av meg?


Wangberg gjorde bare jobben sin, presenterte det politiet hadde kokt i hop for retten, som han har gjort utallige ganger før. Han sa og gjorde mye ufint, med det samme gjorde Staff. Begge spilte sin rolle i et absurd skuespill.


Og juryen — hva gjorde de? De så en mann som de trodde fordervet barn og ungdom. De trodde jeg hadde hjernevasket deg, Rolf og Paul, og mange andre. De trodde jeg lurte og brukte dere — og de trodde mest sannsynlig at jeg ligger med dere. De ville stoppe meg, og sa ja på spørsmålene. De brøt loven — men de gjorde det de mente var riktig. Kan jeg straffe dem for det — for å gjøre det de synes er rett?


Dersom jeg satt i juryen, og trodde at en tiltalt hadde drept noen, og kom til å drepe igjen — så ville jeg sagt ja, selv om jeg ikke trodde han hadde drept den han var tiltalt for å drepe.


Jeg har tenkt gjennom saken 1000 ganger, og der er ingen ond person jeg kan straffe. Selv om jeg føler at jeg må hevne meg, så forbyr min sans for rettferdighet meg i å gjøre det.


Jeg er utsatt for en forferdelig urett, men det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg er hjelpeløs.


Den eneste måten jeg kan hevne meg på er å slippe fri den gale Jarle. Han gir faen i rettferdighet, han elsker ingen, han bryr seg ikke om noen. Og han er 100 ganger mer intelligent enn meg. Han føler ingen tvil, ingen ydmykhet, og han er alltid i godt humør.


Men — slipper jeg galskapen fri, dør den Jarle du kjenner. Jeg vil aldri kunne leve med å ha gjort en fatal ugjerning. Jeg vil gi slipp på deg, og aldri mer elske noen. Ingen vil kunne stole på meg igjen. Jeg vil bli lykkelig, men aldri mer et menneske. Jeg vil bli det dyret politiet tror jeg er, bare mye verre og farligere.


Du, og alle de andre jeg har vært glad i eller venner med vil være trygge — ingen andre.


Galskapen banker på — og jeg er svak. Det eneste jeg kan stille opp mot den er en håpløs kjærlighet til deg.


Tanken på å igjen være i dine armer, kjenne varmen fra kroppen din, og tryggheten i deg, forespeiler meg en sterkere og bedre lykke enn galskapen.


________


Helsen min har blitt bedre. Utslettene har forsvunnet, og knærne er nesten helt normale. Jeg kan jogge igjen, og er i toppform. Jeg er blitt bedre i fotball og basketball, og der er en gutt som har lyst på meg. Hver gang vi er sammen kommer han med hint. Spør om jeg er homo. Spør om jeg synes han er pen. Spør om jeg vi ta på ballene hans. Trekker opp buksen slik at jeg skal se at han har reisning.


Han er ung, pen og tiltrekkende. Uten å lyve, har jeg snakket meg ut av det. Sagt at han er for ung, virket uinteressert, og overrasket over at han kan tro jeg er homo. Fortalt ham at jeg har en kjæreste i Bergen.


Jeg kan ikke ligge med ham. Ikke så lenge jeg elsker deg.


Jeg savner deg desperat. Spar en klem til meg, om vi ser hverandre igjen. Og please skriv til meg.


Hilsen fra din Jarle.




Et sted i verden, 29. 7. 1994


Til Martins bestemor


Jeg skriver i håp om at du vil la Martin få de brevene jeg har sendt. Som du sikkert skjønner kan jeg ikke sende dem hjem til ham, da moren mangler den tillit til Martin, at han selv er den rette til å velge sine venner. Hun har i sin iver etter å beskytte ham påført oss begge stor smerte. Martin er forferdelig glad i henne, men han er også glad i meg — som en venn, og hennes holdning tvinger ham til å velge hvem han skal være ærlig mot.


Jeg har tidligere — før anmeldelser og anklager gjorde det vanskelig, hatt et godt forhold til foreldre. De har kanskje ikke likt meg i utgangspunktet, men de har alltid gitt meg en sjanse. For noen år siden bodde jeg sammen med en 14 år gammel gutt, i full forståelse med foreldrene.


Han, liksom Martin, så på meg som en venn, og vi levde sammen i nesten to år før vi ble «kjærester».


(...)


Dommen var i seg selv selvmotsigende, i det jeg ble dømt for å ha voldtatt noen — uten å ha utført noen seksuell handling. De sa ja til voldtekt, og nei til samleie — den eneste seksuelle handling gutten beskrev.


Dommen er etter min oppfatning grunnlovsstridig, og i strid med straffeprosessloven.


Retten likte meg ikke, og sa ja til såpass at de kunne gi meg en «smekk», og samtidig gi politiet alt mulig påskudd til å stoppe meg i fremtiden.


Jeg tror juryen tok det for gitt at Martin og jeg har et seksuelt forhold, og at det er det jeg ble dømt for.


(...)


Martin har sett, med egne øyne, at sannhet og rettferdighet straffes hardt, og at løgn og urett belønnes. Martin kjenner meg ut og inn, liksom jeg kjenner ham, og vet at jeg er uskyldig. Martin vet hvordan jeg oppfører meg når jeg er glad, forbanna, kåt og oppgitt. Dersom du har den minste respekt for hans dømmeevne, må du la ham selv få bestemme om han vil ha kontakt med meg eller ikke.


Han har en gang bedt meg ligge unna, og ikke kontakte ham igjen. Jeg fulgte det påbudet — uansett hvor vondt det var, inntil han selv oppsøkte meg igjen.


I dag er vennskapet til Martin det eneste av verdi jeg har å klamre meg til. Det har kostet meg alt, men det er verdt det! Martin er unik, og uansett pris vil jeg pleie det.


Du kan tro og synes hva du vil om meg, men jeg ber deg respektere Martins valg, og gi ham brevene. Martin har mistet mange illusjoner alt for tidlig, og han trenger å se at noen voksne handler riktig. At ikke alle mistror ham, og handler urettferdig og urett.


Dersom han ønsker det vil vi uansett holde kontakten, men det vil være enklere for oss begge om du respekterer det.


Jeg prøver å finne en vei ut av uføret, og trenger Martins råd og tanker.


Jeg elsker Martin, og vil aldri gjøre noe for å skade eller skremme ham.


Med håpefull hilsen, Jarle.




Et sted i verden, 30. 7. 1994


Kjære Martin!


Nå har jeg endelig fått PC igjen, så det går an å skrive på en fornuftig måte. Jeg håper jo at du klarte å lese håndskriften min, men det er enklere å lese maskinskrift. Dessuten er det mye enklere og raskere å skrive på et tastatur, enn på papir. Jeg har så mange tanker, så mye jeg vil dele med deg. Aller helst vil jeg dele livet mitt med deg. Men det må du bestemme. Det vil aldri fungere uten at vi begge er oppriktig glade i hverandre — som mer enn venner.


Og så er det jo et spørsmål om jeg egentlig har noe liv å dele med noen lenger. Uansett setter jeg uendelig stor pris på vennskapet ditt.


Jeg har vært utenbys i tre uker nå. Alene med tankene mine. Det virker mye lenger. Selv om dagene går fort, går tiden tregt. Jeg tenker og tenker, prøver å finne ut av meg selv, meg selv og deg. Setter tingene i forskjellige perspektiv, noterer, tester ideer. I Bergen hadde jeg venner å diskutere med. Nå har jeg bare meg selv. Det er kanskje derfor jeg skriver så mange brev til deg. Jeg kan ikke snakke med deg, men jeg tenker på deg støtt og stadig, og når jeg går omkring, tenker jeg meg samtaler med deg. Det er ting fra disse «samtalene» som havner på papiret.


Det er lørdag i dag. På TV var det en film om en amerikansk gutt som kom inn på Harvard University — men faren som var en rik drittsekk, nektet å betale. For å få råd til å studere der, lot han som han var neger, for å få stipend.


Filmen var middels, men den skulle liksom vise hvordan det er å være neger i USA i dag. Hvordan folk er fulle av fordommer. Hvordan pene hvite ungdommer mobber negrene, og eldre hvite mennesker blir skremt når de møter dem. Heldigvis var hovedpersonen hvit, så når han hadde fått nok drit, kunne han ta av masken og være «normal» og akseptert igjen.


Jeg føler på en måte at jeg har gjort det motsatte. Jeg har lagt av meg «homo» imagen, reist til et sted hvor ingen kjenner meg, og hvor folk behandler meg som de behandler andre. Det eneste mennesket som har vært ufin mot meg siden jeg reiste fra Bergen, er din mor. Alle andre har vært hjelpsomme, vennlige, forståelsesfulle. Jeg har blitt akseptert i ungdomsmiljøet her uten problemer. Jeg gjør nøyaktig det samme som jeg gjorde i Fyllingen, spiller basket og fotball, og snakker med gutter. Men siden ingen vet at jeg er homo, er det ingen som ser noe galt i det. Tvert i mot.


Det føles rart å kunne gå på gaten uten å bli truet. Kunne sitte i et kjøpesenter og snakke med venner, uten at folk stirrer eller slenger dritt. Kunne være med alle uten at noen er redd for å bli sett sammen med meg. Det føles rart og uvant å bli behandlet slik som alle andre blir behandlet. Uten fordømming, hat og fordommer.


Jeg har vært mobbet siden jeg var 4 år — uten opphold. Jeg har aldri visst hvordan det føles å leve uten mobbingen. Det føles godt.


For noen dager siden prøvde jeg å få kontakt med deg. Jeg ringte først hjem til deg på (...). Din mor tok telefonen. Jeg spurte etter deg, og sa jeg var «Frode», en venn av Rolf da hun spurte hvem jeg var. Hun trodde meg ikke og spurte hvor jeg ringte fra. Oslo svarte jeg. «Fra min far sin bil». Hun skjønte at det var meg og freste hatefullt til meg — at jeg skulle skamme meg, store voksne mannen, og at jeg aldri mer skulle ringe der.


Faen så teit hun er! Greit nok at hun ville beskytte deg da du var 12, men du er for pokker 15 år nå. Skjønner hun ikke at hun kommer til å ødelegge deg fullstendig dersom hun får viljen sin — at hun skal vurdere hva som er bra for deg og hva som ikke er bra for deg resten av livet? Tror hun at du fortsatt går med bleier, og ikke har en eneste fornuftig tanke i hodet ditt?


Jeg vet at du er svak. At du ikke klarer å stå i mot fristelser. At (...), at du lar jenter utnytte deg, fordi du har lyst på dem. At du skulker fordi du ikke gidder å gå på skolen «akkurat i dag». At du blir med på ting kameratene dine er med på — fordi du mangler styrke til å si nei.


Men jeg vet også at du har styrke, som vokser raskt. Du er rettferdig, og det er den beste egenskap et menneske kan ha. Får du ansvar og tillit vil du vokse av deg svakheten. Men din mor skjønner ikke dette. Hun tror hun må styre deg vekk fra alle farlige fristelser. Det hun vil oppnå med det er en uselvstendig drittunge, som aldri vil utvikle sin egen selvstendighet. En slik som bor hos mamma hele livet.


Dette er trolig det beste jeg kan tilby deg. Tillit og ansvar, samt tro på deg og respekt for de valg du tar. Det er noe din mor aldri vil klare. Hun mangler rett og slett menneskelig innsikt. Hun er glad i deg — minst like glad i deg som jeg, men hun skjønner ikke ditt beste. Hadde hun skjønt hva hun gjorde — hvor farlig hun er for ditt voksne liv, ville hun fått seg et støkk. Det er godt du har din bestemor.


Jeg er farlig på en annen måte, fordi jeg fullstendig respekterer dine valg, selv om jeg — akkurat som din mor, ser at de av og til er vanvittige. Skal du bli klok må du likevel gjøre dine egne erfaringer, og selv erfare at du i blant handler feil. Visdom vinnes gjennom egne feilgrep — ikke andres formaninger.


Jeg har respekt for din mor, fordi hun er glad i deg, og prøver så godt hun kan å gjøre det hun tror er riktig. Men jeg mener at hun ikke har de kunnskaper og den menneskelige forståelse en mor bør ha. Hun mangler respekt for deg.


Det var dumt av meg å ringe hjem til deg, og enda dummere å snakke med din mor. Jeg var helt desperat etter å snakke med deg. Høre stemmen din igjen.


Jeg ringte forresten til din bestemor etterpå. Spurte hvordan det gikk med deg, og om du hadde fått brevene. Hun var ikke akkurat vennlig, og sa at hun ikke hadde bestemt seg for om hun ville gi deg brevene. Sa at hun ikke syntes det var riktig. Hun vil vel ikke at du skal ha kontakt med en dømt forbryter.


Jeg skrev et brev til henne og ramset opp hva som har skjedd. Bad henne respektere ditt valg — la deg bestemme om du fortsatt vil ha kontakt med meg.


Jeg vet ikke hva du egentlig selv synes. I dag har jeg ingenting annet å tilby deg enn varme tanker, lengsel og problemer. Tidligere hadde vi et miljø. At jeg var forelsket i deg var OK så lenge jeg ikke viste det for tydelig. Av og til hadde vi det godt, andre ganger kom du opp fordi du ville oppnå noe. Og du fikk jo vanligvis det du ville ha.


Du har gitt meg mye glede, og mye smerte. Julen vi hadde sammen i fjor var fantastisk. Høsten derimot, da du og de andre ramponerte leiligheten min var vanskelig. Du taklet ikke at jeg ikke satte grenser for dere. Men hvordan kunne jeg det? Jeg elsket deg!


På bursdagen min i fjor ropte du «homo» etter meg utenfor Oasen. Det var vondt, og det gjør fortsatt vondt når jeg tenker på det.


I vår var ukene varierende. Du likte ikke at jeg plutselig begynte å behandle deg som en av de andre. Men du likte heller ikke når jeg forgudet deg.


Så kom problemene i påsken, da jeg ble hevet i arresten. Siden da har du stilt opp 100%. Samtidig kjølnet den gløden jeg sanset i julen, og tiden etterpå ut. Jeg tok det ikke lenger for gitt at vi en dag ville komme sammen. Håpet ble svakere, og frustrasjonen sterkere. Jeg så mørkere og mørkere på fremtiden. Snakket om å reise fra landet når saken var over.


Under rettssaken ble jeg satt ut av spill. Jeg taklet ikke selve situasjonen, og jeg gjorde mange feil. De siste dagene manglet jeg helt piff, var totalt utslitt, og gav i perioder en god dag i hva som kunne skje. Jeg manglet et sterkt ønske om å vinne. Jeg var uskyldig, men orket ikke tanken på nye år med lengsel og ulykkelig kjærlighet. Det skjedde mye med meg under saken, og det er godt mulig at utfallet ville vært det samme selv om jeg hadde vært i toppform. Juryen likte meg ikke, og jeg likte ikke den. Og sant skal være sant — jeg levde et ganske merkelig liv.


__________


Jeg elsker deg. Jeg forguder deg, og jeg lengter desperat etter deg. Men du må ta et valg. Velge om du fortsatt selv ønsker å ha kontakt med meg, eller om du vil legge meg bak deg, og leve ditt eget liv i fred. La skjedd være skjedd, og ta vare på deg selv.


Jeg trenger deg som venn, og jeg trenger deg som elsker. Jeg er, og har vært din i flere år.


Skal vi fortsette vennskapet, vil det bli tungt og vanskelig for deg. Du vil hele tiden bli minnet om mine problemer, mine lengsler og mitt begjær. Du vil måtte sloss med din mor, og kanskje også få mye ubehageligheter med politiet.


Jeg vil ha deg som venn, det er alt som holder meg gående, men kun dersom du ønsker å ha vennskapet mitt for sin egen del. Jeg vil ikke at du skal føle deg forpliktet til å støtte meg. Jeg er svak, men jeg vil ikke gråte på skulderen din uten at du ønsker å ha meg der. Jeg har hjulpet «venner» mange ganger, fordi de ikke har hatt noen andre å gå til, men det har vært et ork. Jeg vil ikke selv gjøre meg til en byrde for deg.


Den fremste regelen for et vennskap er ærlighet og respekt, og jeg ber deg derfor ha så stor respekt for meg, at du bryter ut dersom du føler at det er det riktige nå. Jeg vil respektere et slikt valg uten såre følelser.


Kanskje vil jeg til og med klare meg bedre på egen hånd. Det er gutter over alt, og noen av dem har lyst på meg. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn er det alltid unge gutter som flørter med meg, selv nå, når jeg ikke har fortalt en kjeft at jeg liker dem — og i stedet spiller totalt uinteressert.


Jeg vet hva jeg vil; bli sammen med deg, gifte meg med deg når du er gammel nok, og adoptere en haug med unger når det blir lovlig for menn. Og frem til det kan skje, vil jeg drømme om deg, og kanskje stjele en klem eller et kyss om vi treffes igjen. Og selv om vi aldri blir sammen, vil jeg ha deg som venn.


Men det viktige er hva du vil. Om du fortsette å være min venn, fordi du føler at du må det — og ikke at du ønsker det, så vil det være galt — og det vil bare gi oss begge smerte.


Derfor Martin, må du tenke igjennom hva du vil, og vise styrke nok til å si din ærlige mening.


Love You more than ever!


Hilsen fra din Jarle!