| jarle aase: sls | forrige | politiet vil snakke med meg | neste |

Politiet vil snakke med meg

Det var deilig å være tilbake på kontoret. Svulmende av inspirasjon hev jeg med over den store bunken med arbeid som lå i innkurven. Innimellom reiste jeg meg opp og så ut av vinduet, så på snøen som hadde farget alt hvitt. For første gang denne vinteren hadde snøen lagt seg. Det hvite snøteppet var vakkert.

Guttene fortalte meg engang at de samlet på utenlandske mynter. Jeg la en håndfull tyske mynter utover skrivebordet, flyttet litt på dem, gledet meg til å gi dem videre — så for meg de glade ansiktene.

Etter jobb traff jeg dem på Oasen. De satt sammen med en dame i førtiårsalderen så jeg nøyde meg med å hilse forsiktig på dem. Martin smilte, vinket og sa «Hay!» som han pleide.[17]

Utpå kvelden gikk jeg ned til blokkene. Månen og snøen gjorde at det var lyst som midt på dagen, så jeg ruslet rundt i full åpenhet til jeg så guttene.

«Hei,» sa jeg.

«Hay,» svarte Martin usikkert. Hans så forkommen ut.

«Nå er jeg tilbake fra Tyskland.»

«Har du vært bortreist?»

Jeg ble usikker; lurte på om de hadde glemt meg mens jeg var borte.

«Ja, jeg reiste mandag og kom tilbake i går. Jeg har med noen mynter til dere. De ligger hjemme.»

«Var du på horehus?» spurte Martin med det kjente glimtet i øynene.

«Ja. Men jeg lot horene være i fred.»

Vi småpratet som før. Likevel var det en distanse, noe usagt, som forvirret meg. Et eller annet hadde skjedd mens jeg var borte.

Lørdag lånte jeg varebilen for å komme meg på Oasen rasket mulig etter jobb. Etter litt leting fant jeg guttene på vei opp fra Bowlingen.

«Kommer dere innom meg i dag?»

Martin smilte.

«Ja, kanskje. Når?»

«Om en times tid?»

Hans så bekymret ut, men Martin svarte selvsikkert: «Ok.»

«Da snakkes vi! Hadet så lenge.»

«SeeYa!»

Guttene gikk inn igjen. Da jeg var kommet et lite stykke bort rope Hans på meg.

«Hei, vi kan ikke komme likevel.»

Jeg stivnet til, ble usikker og snudde meg smilende.

«Greitt, vi får snakkes en annen dag. Hadet.»

Helvete!

Søndag kveld var jeg igjen ute og så etter guttene. Jeg lette i en times tid før jeg vendte bedrøvet hjem og gav meg til å lese i en bok.

Mandag ringte politiet til meg på kontoret.

«Vi ønsker å snakke litt med deg,» sa en morsk politimann.

«Angående hva?» Jeg kjente hjertet banke og ble klam i håndflatene.

«Det gjelder noen gutter som har vært på besøk hos deg.»

«Når skal jeg komme?»

«Passer det i morgen tidlig klokken åtte?»

Jeg svarte ja og noterte ned navnet til mannen. Jeg følte meg uopplagt — klarte ikke å samle tankene om jobben, prøvde å tenke på noe annet men ble overveldet av en irrasjonell, lammende angst. Jeg sa til sekretæren at jeg var uvel og ikke ville ha inn noen telefoner. Forestilte meg selv i et fengsel. Et lite grått rom med et vindu høyt oppe med gitter for. En jerndør. En hard seng. Jeg ville ikke holde ut i et fengsel.

Faen! Faen! Faen!

Guttene var hverken på Oasen eller i gaten. Jeg tippet at de ble holdt innendørs til jeg ble buret inne.

Den kvelden begynte jeg å jogge igjen; jogget rundt hele Fyllingsdalen og trente karate da jeg kom tilbake; tøyet og bøyet, sparket og slo til jeg var så utslitt at jeg knapt kunne stå oppreist.

Neste morgen våknet jeg tidlig. Jeg hadde angst — jeg var livredd! Den første innskytelsen var å sette meg i bilen og kjøre så lagt vekk jeg kunne komme. Men jeg visste at det ikke ville nytte. Jeg hadde hverken penger eller kontakter til å komme meg i sikkerhet.

Hva skulle jeg si til politiet? Jeg hadde ikke gjort noe galt. Men likevel, hva om guttene hadde sagt at jeg hadde gjort noe? Hva om de beskyldte meg for voldtekt? Jeg lå under dynen og turde ikke stå opp. Jeg ville ikke stå opp. Jeg ville ikke gå lydig til slaktebenken som en forbannet sau, se bøddelen fortrolig i øynene mens han frydefullt hevet øksen.

Jeg tenkte på homsene i dødsleirene som lydig gikk i døden, vel vitende om hva som ventet dem. Jeg forbannet meg selv og min egen svakhet da jeg stod opp. Skulle jeg først tas, så skulle for pokker det skje med verdighet! Jeg kalte trassig frem bildet av Martin, lot det fylle meg med mot og besluttsomhet. Det virket. Tankene klarnet opp. Jeg hadde intet å skjule. Følelsene mine var ekte, ikke noe politiet eller noen andre skulle få lov til å forsimple.

Mens jeg gikk fra parkeringsplassen til politistasjonen på baksiden av Oasen, følte jeg meg likevel som et lam på vei til slaktebenken. Jeg var anspent. Instinktet mitt sa løp. Jeg så meg nøye omkring for å bevare de siste sekundene mine i frihet. Da jeg kom til døren talte jeg langsomt til ti, trakk pusten dypt og gikk inn.

Politimannen, Birger Kleppe, satt bak skranken. Han var stor, minst to meter høy og sikkert hundreogtredve kilo. Ansiktet var fullt av hår. Øynene var grunne og pannen litt flat. Han var åtteogførti år gammel, men virket langt eldre, til tross for at håret fortsatt hadde en ungdommelig, mørk brunfarge. Vi håndhilste. Politimannen smilte stramt og formelt. Inne på kontoret hans la jeg merke til en velbrukt, gigantisk bibel som lå på et lite bord.

«Jeg antar at du er klar over hvorfor du er her?»

«Du nevnte noe om noen gutter?»

«Det er korrekt. Foreldrene har kontaktet oss. Vil du være snill å sette deg.»

Han trakk frem noen krøllete notater og stirret på dem.

«Hvordan traff du guttene?»

Jeg fortalte det kort. «De kom med ukvemsord på Oasen. Jeg sporet dem opp for å få en slutt på det. De viste seg imidlertid å være kjekke gutter, så vi kom i snakk.»

«Var det din eller deres idé at de skulle komme hjem til deg.»

«Vel, de antydet at de hadde lyst så jeg inviterte dem.»

«Røyker du?»

«Ja.» Jeg ble forvirret av det uventede spørsmålet. Det gikk noen sekunder før jeg skjønte at mannen ville se hvordan jeg oppførte meg når jeg snakket sant — for å lettere gjennomskue når jeg løy.

«Hva snakket dere om hjemme hos deg?»

«Det kan jeg ikke huske. Jeg snakker med svært mange mennesker hver eneste dag.» Jeg hadde ingen intensjoner om å fortelle noe guttene ikke alt hadde fortalt.

«Er det riktig at du fortalte dem om doping og seksuelt misbruk?»

Det gikk kaldt nedover ryggen min.

«Ja. De virket veldig kontaktsøkende, så jeg ville fortelle dem at ikke alle er like snille som jeg.»

«Er det også riktig at du fortalte dem om horehus?»

«Ja.»

«Synes du det er et passende emne for gutter i den alderen?»

«Gutter i den alderen vet langt mer enn vi tror. Det er bedre å fortelle dem tingene som de er enn å prøve å forsvare dem mot virkeligheten. Det gjør mye større skade.»

Holdningen hans irriterte meg. Pokker ta! — jeg hadde sagt langt mindre om både doping, seksuelt misbruk og horehus enn det de selv kunne lese i avisene hver eneste dag! Birger Kleppe snudde opp ned på alt; prøvde å trekke meg ned i dritten — få meg til å tro at jeg hadde gjort noe galt. Verden her inne var helt annerledes enn verden utenfor. Her var alt mistenkelig og galt. På politikammeret fantes ikke begreper som kjærlighet. Jeg lurte på hvordan denne mannen hadde behandlet Martin.[18] Om han hadde fått gutten til å bli redd sine egne følelser.

«Hva gjorde dere?»

«Vi spilte kort.»

Birger Kleppe noterte, så på notatene sine og stilte liksom tilfeldige spørsmål. Jeg var klar over at han var rutinert, benyttet kryssforhørs teknikker for å se om jeg snakket sant.

Omsider var han fornøyd.

«Vi har ikke mottatt noen anmeldelse. Foreldrene er likevel svært bekymret og har bedt oss snakke med deg. De ønsker at du ikke skal invitere guttene hjem til deg igjen.»

«Nei, dersom foreldrene blir bekymret er det vel best å la vær.»

«Vi kan ikke hindre deg, men vi kan gi deg bøter. Vi kan heller ikke forhindre at det skjer noe med deg dersom du fortsetter.»

Jeg tenkte på det jeg hadde lest i avisene om homser som var blitt banket opp eller drept. Jeg tippet at foreldrene hadde truet med noe sånt.

«Jeg har lest om sånt.» sa jeg kort. Jeg motsto fristelsen til å si at jeg kunne passe på meg selv. Jeg fortsatte: «Jeg synes det er rart at de tar sånn på vei, det har ikke skjedd noe galt.»

«Det er vi forsåvidt klar over. Men det skader ikke å være føre var i blant.»

Jeg sa ingenting. Jeg visste at politimannen gjennomskuet meg, men jeg leste intet i øynene hans om hva ha syntes om det. Ingen harme, ingen vennlighet. Han hadde kun ønsket å advare.

Lettet pustet jeg ut da jeg kom utenfor.

Jeg så på datoen. Det var lønningsdag. Jeg var glad politimannen hadde advart meg om vold — jeg ville ta mine forhåndsregler.

I lunsjen gikk jeg ut. Det var grått og trist. En og annen regndråpe forvillet seg nølende ned fra de ujevne, raske skyene. Det var ikke slike tunge, mørke skyer som kunne ligge over Bergen i uke etter uke og tømme seg over byen, men klumpete, store hvite skyer som for over himmelen. Selv om de kunne minne om sommerskyer, lå de så tett at den svake vintersolen ikke klarte å trenge gjennom. Snøen var begynt å smelte i sentrumsgatene. Utenfor, i bydelene, lå den enda hvit og frisk. Jeg spaserte over torvet.

Det er en spesiell stemning i en våpenforretning. Lukten av våpenolje, stål, tre og lær slår mot en. Selv om hyllene og reolene er de samme du finner i alt fra bakerforretninger til supermarkeder, virker de spesielle der de bugner av pistolhylstre, patronbelter, bandolærer og spesielle remedier som bare noen få kjenner bruken av. Jaktklær og amerikanske caps henger side om side med blinker som forestiller menneskehoder og tunge, sylskarpe kampkniver. Bak disken henger hagler, rifler og automatvåpen. Under glassplaten på disken ligger pistoler og revolvere. I skapene under geværene står rad på rad med patronesker av alle typer og fabrikater.

Jeg gikk litt rundt i butikken mens ekspeditøren solgte noen patroner til en kunde og småpratet med to storøyde guttunger som fikk lov til å ta på en revolver. Da disse var gått stilte jeg meg ved disken for å kjøpe en pistol.

Siden jeg ikke hadde våpenløyve (politiet lo av meg den ene gangen jeg søkte), måtte jeg nøye meg med en gassdrevet luftpistol. Jeg vurderte et par stykker og falt for en stor, sort kopi av en belgisk 9 mm automatpistol. Den hadde én CO2 gasspatron som kunne drive opp til femti kuler og magasinkapasitet til elleve kuler om gangen. Jeg kunne med andre ord skyte elleve skudd etter hverandre uten å lade om våpenet. De første skuddene fra en gasspatron er kraftige, mye kraftigere enn hva en vanlig luftpistol kan prestere. De fleste gasspistoler av denne typen bruker runde jernkuler. Denne brukte vanlig luftgeveærammunisjon av mykt bly (noe som er ulovlig i militær ammunisjon på grunn av skadevirkningene).

Pistolen ville neppe drepe et menneske, men et treff i en hånd ville øyeblikkelig lamme hånden. Et treff i ansiktet kunne vansire det for alltid. Den som ble truffet ville neppe reflektere over om det var en grov pistol eller en luftpistol. Vedkommende ville bli vettskremt!

Jeg kjøpte et par tusen kuler og tyve gasspatroner. Alt i alt kom våpenet på litt under to tusen kroner.

Et smil bredte meg over ansiktet mitt på veien tilbake til kontoret. Det er ikke vanlig at homser bevæpner seg når de venter bråk, men det stod for mye på spill. Jeg kom ikke til å rygge en millimeter. I krig og kjærlighet er alt tillatt. Dette så ut til å utvikle seg til en kombinasjon. De måtte bare komme! Jeg kjøpte min første luftpistol da jeg var ti, jeg gikk med kniv da jeg var fjorten, jeg laget min første skikkelige bombe med dynamitt da jeg var femten og jeg skaffet den første haglen da jeg var sytten. I 1990 skjøt jeg bedre med 9 mm automatpistol enn gjennomsnittet i Bergen Stridsskytterklubb (det sivile motstykket til antiterrorpolitiet)[19]. Kampsport hadde jeg drevet med siden jeg var ni. Jeg var ikke just another fag! Jeg kom til å sloss tilbake.

Jeg så Martin og Hans på Oasen før de så meg. De satt på en benk. Martin virket deprimert og dradd. Han smilte ikke, sa ingenting, stirret bare tomt ned i gulvet foran seg da jeg gikk mot dem. Hans dultet nesten umerkelig borti ham. Begge så på meg. Øynene til Martin var store og triste, helt blottet for liv. De var som øynene på en gammel syk hund. Jeg smilte forsiktig og nikket til ham. Martin lyste opp og smilte tilbake. Det virket som om en tung og dyster sky forsvant. Han rettet seg opp og fikk liksom livsgnisten tilbake.

Redd for at det skulle være noen foreldre i nærheten gikk jeg videre inn på et supermarked. Da jeg kom ut igjen så jeg guttene gå lenger oppe i gangen. Jeg gikk etter dem. Nå smilte Martin over hele ansiktet og vinket.

Hver eneste nerve i kroppen min sitret av glede! — Martin var ikke sint på meg.