| jarle aase: sls | forrige | Livet rundt cebit | neste |

Livet rundt CeBit

CeBit er verdens største datamesse. Messen avholdes senvinters hvert år og varer i en uke. I 1992 var det over 5000 utstillere fra 40 land som stilte ut det nyeste innen data. Daglig kom over ett hundre tusen besøkende fra alle verdensdeler strømmende gjennom et gigantisk kompleks med mer enn tyve haller, den største som en middels norsk by, den minste på størrelse med en fotballstadion. Noen av hallene har en etasje, noen to eller tre etasjer. Besøkende kan gå eller ta buss mellom hallene. Messekomplekset ligger tyve minutter med trikk fra jernbanestasjonen i Hannover, en moderne by som kan minne litt om Oslo; kald, kjedelig og helt blottet for sjarm.

Byen lever for en stor del av messene som avholdes på Messegelände, men den er alt for liten for en messe av CeBit’s dimensjoner. Hotellene er booket et halvt år før messen åpner. «Forretningsfolk» i dress, med gullslipsnål og hengemage, henvises til privat innkvartering dersom de i det hele tatt skal ha tak over hodet.

Under messen er det køer over alt. På jernbanestasjonen, foran restauranter, på messen, på toalettet, selv horehusene og spillekasinoene samler køer. Prisene skrus i taket; klær, mat og hoteller er like dyre som i Norge — eller dyrere. Kun alkoholen er billig.

Trikkene går nonstop mellom Hannover og messen, fylt til randen av svettende menn i dress. Jernbanen bringer nye horder av besøkende til og fra byen. Mange bor flere titalls mil fra byen. På flyplassen lander rutefly, charterfly og eksklusive private jetfly hele tiden. Motorveiene bringer ti tusenvis av biler til og fra messen. CeBit er noe du aldri glemmer.

Hotell Müssmann var lite og moderne, med en forbløffende trang resepsjonen. Skranken av hvit marmor var ikke mer enn to tre meter lang. Alt var i hvit marmor og messing.

Kvinnen bak skranken var marmor. Det var det fjerde hotellet vi prøvde. Men nå hadde vi flaks — de hadde akkurat fått en avbestilling av et dobbeltrom. En pikkolo, i messing — jeg smilte for meg selv, tok kofferten og viste vei til rommet i tredje etasje. Det var et moderne rom, i gråstein og eik med grønne gardiner. Vinduet vendte mot jernbanestasjonen på andre siden av den lille plassen utenfor. Jeg følte det et øyeblikk som om jeg bodde på enden av Karl Johan.

Vi tok T-banen ut til messen. I den første hallen stilte de ut datamaskiner og annet utstyr for bank og finans. Skranketerminaler, minibanker, kortlesere, tellemaskiner og slikt. Jeg så forbløffet på den gigantiske hallen med alt utstyret og fikk en dypere forståelse for alle de nye bankgebyrene. I et bygg på størrelse med Oslo Rådhus lå pressesenteret med nonstop pressekonferanser, briefinger og møter.

Vi fulgte en grusvei over en plen som måtte være flere kvadratkilometer stor og passerte et par mindre haller før vi kom frem til hall seks, som var på størrelse med Oasen — men absolutt ingen oase! Små og store utstillere sto vegg i vegg. Mennesker gikk tett som maur i de tre meter brede gatene langs «kvartalene». Støyen fra høyttalersystemer, datamaskiner, telefoner, skrivere, telefakser — og omtrent fire tusen mennesker, var overveldende.

Det var varmt og klamt der inne. Jeg måtte åpne jakken og løsne snippen for å klare å puste. Vi gikk langs «hovedgaten». Joachim pekte på den norske paviljongen. Jeg lurte på hva i alle dager intercom systemer og vegg-stikkontakter hadde der å gjøre, for ikke å snakke om et norsk regnskapssystem! Den norske stat kaster bort penger på det underligste. Tandberg Data (som er eid av japanerne) stilte ut foreldede dataskjermer. Dolphin, et selskap eid av Norsk Data (begge to på randen av konkurs), stilte ut noen fancy store bokser. En stor radiobøye lå midt inne på standen for å illustrere norsk høyteknologi. Jeg smilte for meg selv og tenkte at den heller illustrerte hvor strandet norsk høyteknologi er!

Vi gikk over til den amerikanske paviljongen, den største i denne hallen. Paviljongen alene var på størrelse med en fotballbane. Et knapt hundretalls små amerikanske utstillere viste produktene sine.

«Er du sulten?» spurte Joachim med ett.

«Ja, sulten og tørst.»

«Det ligger en pølsebod nede på enden her. Vi kan slappe av litt der.»

Jeg kviknet til med tanken på en stol, en iskald flaske Cola og en hotdog og fulgte ivrig etter Joachim som bante vei gjennom folkehavet. Det var en lang kø foran pølseboden. Hotdog hadde de ikke, kun noen store, grå, uappetittlige pølser som de serverte på et pappstykke med sennep. Jeg bestilte en. Den smakte forbausende godt, langt bedre enn noen pølse jeg har smakt her hjemme. Colaen var lunken og dorsk og smakte ikke i det hele tatt. Jeg lot halve glasset stå igjen da jeg tente en røyk og drømte om en stol å sitte på! Joachim derimot så like opplagt og energisk ut som alltid.

Resten av dagen gikk vi kilometer etter kilometer i og utenfor hallene, konstant omgitt av dette tette mylderet av menn i dress og slips. Jeg bestemte meg for å gå i dongeri resten av tiden. Helst ville jeg gått i miniskjørt. Det skulle virkelig vakt oppsikt her! Jeg snakket med intetsigende selgere, så på gørr kjedelige bokser og dingser og studerte eksklusive, uengasjerende brosjyrer. Det var langt mellom de virkelige nyhetene. Jeg var trøtt; følte meg syk og kvalm.

Da messen endelig stengte klokken seks var det umulig å oppdrive en drosje. Jeg ruslet etter Joachim mot T-bane stasjonen. Det kom tog hele tiden. Vi presset oss inn i en vogn. Jeg måtte kaste meg med hele min tyngde mot køen for å komme med, for å stå tett inntil svette, uappetittlige dresskledte menn i tyve minutter. Jeg kunne ikke fatte og begripe at forretningsfolk reiste tusenvis av kilometer for å være med på dette sirkuset.

Vel fremme i byen gikk vi på jernbanerestauranten og bestilte en bedre middag. Maten var førsteklasses. Litt etter litt falt nervene til ro. Joachim ville ha meg med på en bar men jeg unnskyldte meg med at jeg var trøtt og trengte å samle tankene.

Oppe på rommet la jeg meg på ryggen i den myke sengen og stirret opp i taket. Jeg lengtet hjem. Jeg fremkalte bildet av Martin — ønsket at jeg kunne gå ut og finne ham. Det var to dager siden jeg hadde sett gutten; savnet ulmet i brystet. Men hva ønsket jeg meg egentlig av ham?

Jeg ville være «sammen med» ham, ha et forpliktende forhold. Jeg fikk invitere ham hjem til meg — alene — når jeg kom hjem; tilkjennegi mine hensikter — spørre om vi kunne være sammen. Og når han svarte ja ville jeg sette meg ved siden av ham i sofaen, legge hånden over skulderen hans og stryke ham gjennom håret. Jeg ville kjærtegne skuldrene, se dypt inn i øynene hans og legge meg på rygg, slik jeg lå nå, med hodet i fanget hans. Så skulle vi prate, fortelle historier, lære hverandre å kjenne. Sex kunne vente. Jeg ville gi oss god tid, inntil jeg var sikker på at gutten ikke gikk til sengs med meg av kåthet eller spenning, men som en naturlig del av forholdet.

Tanken på å ha sex med Martin opphisset meg ikke det minste — jeg følte bare en varm hengivenhet.

Martin skulle få en egen nøkkel til huset så han kunne komme og gå som han ville; alene, eller sammen med kamerater. Vi kunne late som om vi kun var gode venner: verden trengte ikke å kjenne til forholdet. Likevel ønsket jeg at verden skulle kjenne til det; at vennene hans skulle vite at vi var sammen og respektere det. Martin var sterk nok til å bære det, jeg var sterk nok til å bære det — men foreldrene hans ville nok få galopperende hysteri! Det beste ville nok være å holde det hemmelig — i alle fall til han ble eldre. Jeg sovnet.

Da jeg våknet, litt over elleve, var det blitt mørkt. Joachim var fortsatt ute. Det var overskyet og kaldt. Jeg gikk oppover gaten som ville vært Karl Johan dersom dette var Oslo og tok til høyre etter noen kvartaler. Der fant jeg en MacDonalds’ og oppdaget at jeg var sulten. Det var selvfølgelig kø foran disken, men etter noen minutter fikk jeg en klissete dobbel hamburger og en milkshake. Jeg gikk opp i 2. etasje hvor jeg fant et ledig bord helt innerst i lokalet.

Et par bord lenger inne satt en pen gutt i femtenårsalderen og flørtet med en mann. Mannen virket uinteressert og gikk etter en kort stund. Gutten ble sittende igjen alene, skuffet og rådvill. Jeg lurte på om jeg skulle sjekke ham opp, men lot det være med tanken — ble i stedet sittende å studere ham; lurte på om han var rømt hjemmefra, prostituert, eller rett og slett lette etter en godtroende mann å stjele penger fra. Jeg tvilte på at gutten sjekket opp tilfeldige eldre menn for kjærlighetens del.

Et nedarvet instinkt førte meg til syndens sentrum. Alle større europeiske byer har et kvartal med spillekasinoer, strippeshow, pornobutikker og horehus. I Hannover ligger strøket bare ti minutter fra jernbanen. Det er nesten to kvartaler stort og består av et dusin kasinoer, et halvt dusin pornosjapper og et frodig utvalg av horehus, kabareter, barer og runkebol. Her er noe for enhver smak. I alle fall dersom en er mann og liker kvinner. Fasadene er dekket av lysskilt som reklamerer for «Live Show», «Thai Girls», «Porno Movies», «Cabaret», eller bare «Girls». Utenfor står hallikenes røde Porsher i millionklassen. I kvartalene rundt spøker de gateprostituerte.

Det billigste alternativet er runkebolene: små avlukker på størrelse med et offentlig toalett med en videoskjerm i ansiktshøyde. Her kan en mann velge seg en film, betale cirka ti kroner, og så stå for seg selv å runke mens filmen går. På veggen henger toalettpapir. Et litt dyrere alternativ er de større runkebolene hvor den filminteresserte kan sitte. Disse koster ca tredve kroner.

Det neste skrittet er runkebol som står plassert i en sirkel, hvor det hvert kvarter knulles på en matte midt i sirkelen. Dette er «Live Show». Det koster ca femti kroner.

Ønsker en ekte varer, er horehusene tingen! De er bygget som små hoteller uten resepsjon, hvor du kommer rett inn til en trapp. I hver etasje er det små rom. Jentene sitter på barkrakker utenfor de rommene som er ledige. Dette koster ca ett tusen kroner, alt etter hvilke tjenester en ønsker. Jentene kan jobben sin (har jeg hørt), de vet hvordan de skal få en mann til å føle seg som en mann. En kan få en rask ridetur i misjonærstillingen, eller en kan la seg piske av flere lærkledte damer. Kunden bestemmer hva han vil ha, ingen ønsker er for beskjedne, ingen for perverse. Ikke om lommeboken er tykk nok... Dersom du har en venerisk sykdom kan du smitte de ansatte mot et tillegg på 500 kroner.

Jeg motsto fristelsen til å gå inn på en «Gay Movie» og gikk heller et par ganger rundt kvartalet for å orientere meg. Jeg var innom et par pornobutikker. I den tredje fant jeg et brukbart utvalg i Gay porno. Jeg fant ingen interessante videoer, men kjøpte et par blader og en kortstokk med nakne menn. Eieren var tydelig homofil, han smilte megetsigende til meg da han pakket inn varene i gråpapir. Jeg likte mannen; han var sympatisk selv om han var tysker. Butikken hans hadde en sjarm som ikke er vanlig slike steder. Det var ikke noe snuskete eller billig over den.

Jeg bestemte meg for å besøke en «Cabaret». Det kostet femti kroner å komme inn. Rommet var rundt åtti kvadratmeter. Langs den ene veggen, ved baren, satt jentene på høye krakker og fulgte med gjestene. Alle bordene var vendt mot en liten scene midt i lokalet. Scenen var en halvannen meter høy, rund, langsomt roterende madrass, med en diameter på to meter, trukket i sort velur.

Oppe på scenen strippet en forbausende pen, blond ungjente. Jeg tippet at hun var rundt sytten år gammel. Den glatte, lyse huden ble fremhevet av sort, fransk undertøy, som mykt og eggende forsvant, del etter del. Jentungen smilte, blunket til en av gjestene, samtidig som hun lot silkestrømpene berøre det paralyserte hodet til en skallet japansk forretningsmann som satt helt inntil scenen. Hun la seg kattemykt ned på ryggen, kun iført en bitteliten svart truse, og beveget knærne sidelengs frem og tilbake. Befølte meg selv. Strøk hendene langs hoftene, opp over magen til de varsomt gled over de faste, yppige brystene. Lekte med brystvortene; ansiktet lyste av rått begjær. Vrikket av seg trusen, lot den rotere over hodet som en vimpel. Stakk to stive fingre inn i det nybarberte hullet mellom beina. Vrikket på lårene så alle skulle se absolutt alt hun hadde. Hele tiden roterte scenen rundt så kundene skulle få med seg alle detaljer. Da hun hadde kjælt lekent med hullene både foran og bak en stund, kledde hun på seg igjen på samme måten, ett og ett plagg. Til slutt reiste hun meg med en elegant bevegelse og hoppet ned fra scenen. En asiatisk jente ved baren reiste seg og overtok showet.

Først da jeg hadde satt meg ned oppfattet jeg at jentene på scenen beveget seg i takt til yppig discomusikk. De var alle meget pene, meget unge og meget profesjonelle. Mennene var meget kåte; avslørt av svetteperler i pannen. Blikkene deres minnet om lokkemennene i badet.

En jente kom bort til meg og spurte hva jeg skulle ha å drikke. Jeg bestilte en Martini. Svelget et lite sjokk da den kostet seksti kroner. Alle drinkene kostet seksti kroner.

Jeg følte meg med en gang hjemme på dette stedet, selv om jeg ikke hadde den ringeste interesse av jentene. Jeg drakk, betraktet showet — moret meg over de stirrende blikkene og kåtheten i øynene til gjestene. Dette var Lutherske besteborgere; slike som med stor indignasjon og engasjement fordømmer nettopp slike steder! Menn som gir seg lystene i vold så snart konene, ungene og vennene er tilstrekkelig mange mil unna: så snart de ikke regner med å måtte stå til ansvar for det! Er det rart at kvinnen forakter mannen? Er det rart at mannen forakter mannen? Dersom jeg hadde vært mann, og far til en datter, så ville tanken på andre menn skremt vannet av meg!

Med noen minutters mellomrom kom det en jente, aldri den samme, bort til meg og spurte om jeg ville spandere en drink på henne. Jeg så at enkelte par gikk sammen ut en dør bak i lokalet, sannsynligvis til rom i etasjene over.

Etter en stund gikk en mann i slutten av tredveårene opp på scenen sammen med en kvinne i ubestemmelig alder. De gav en profesjonell oppvisning i franske kyss før de litt etter litt kledde av hverandre. Kvinnen tok den svulmende manndommen hans i munnen, satt på kne foran ham; som om hun tilbad en guddom, ikke en manndom. De knullet i et rikt utvalg av stillinger. Lukten av kjønn bredde seg i rommet. Forsamlingen var som fortryllet.

På meg virket det hele billig og komisk. Men jeg ble sittende i over en time før jeg gikk tilbake til hotellet. Jeg gledet meg til å fortelle Martin om galskapen. Det var nok ikke bare teknologien som gjorde disse «messene» så populære! (Hadde jeg vært kvinne og konen til en mann, så ville jeg aldri latt ham reise til CeBit!)

Dagen etter gikk ulidelig sent. Jeg snakket med enda flere intetsigende selgere; så på teknologiske nyvinninger, bokser, tingester og dingser. Jeg nikket, smilte, kom med små tørre vittigheter og oppførte meg som det ble forventet. Føttene verket som om jeg hadde glødende kull i skoene og jeg ventet at ryggen skulle knekke tvert av hvert øyeblikk. Ut på ettermiddagen spiste vi i en overfylt restaurant. Maten var ikke spesielt god. Servicen glimret helt med sitt fravær. Illeluktende, svettende mennesker presset seg frem og tilbake mellom de alt for mange bordene. Støyen var ubeskrivelig. Da vi endelig kunne reise oss og vende tilbake til hallene følte jeg meg nesten lettet.

Etter messen var jeg invitert til et eksklusivt arrangement i «Münchener Halle», en gigantisk hall som ble brukt til bespisning.

Hallen var stor og åpen, innredet i tyrolerstil. Enorme lamper hang ned fra taket. Veggene var dekket med blomster og grønne grener i plast. Langs alle veggene var det balkonger med oppdekning, totalt for over to tusen mennesker. Bordene stod som nesten uoverskuelige langbord som strakte seg fra den ene veggen til den andre. Noen hundre servitører stresset omkring mellom de massive stolradene. Jeg hadde fått billetter som gav gratis mat og drikke. Jeg spiste kylling og irriterte meg over at Martini ikke inngikk i billetten, kun øl, servert i tolitersglass som jeg måtte holde med begge hendene. Under måltidet spilte to tyrolerorkestre klassiske tyske marsjer (jeg nærer et lidenskapelig hat mot klassiske tyske marsjer).

For mange av gjestene var dette årets høydepunkt. Det var et privilegium å bli invitert til denne festen. Jeg hadde fått et jakkemerke da jeg kom og la merke til at en god del av gjestene hadde jakkemerker fra tidligere år. Selgere og teknikere, mennesker som levde kjedelige, triste liv, kunne nok lett la seg beruse av denne «storslåtte» festen. Jeg kvalte et flir og tvang ned noen liter øl i ren trass, kom i storstemning. Flere ganger måtte jeg ta meg sammen for å ikke legge an på Joachim eller redaktøren i et kjent norsk PC tidsskrift! Jeg var på god vei til å bli full. Tanken moret meg. Jeg likte festen og var glad for at jeg ble med til Tyskland.

«Hvordan liker du deg i Tyskland?» spurte Joachim da vi kom tilbake til rommet.

«Godt! Massevis av drikke. Men tyskerne er jeg ikke noe videre begeistret for. Godt det er så mange utlendinger her!»

Vi lo begge to.

Den neste dagen var trist og grå. Det regnet. Jeg tok en ny runde på strøket og besøkte en annen cabaret. Jeg var også inne i et par horehus. Sent på kvelden fant jeg en videofilm jeg trodde jeg ville like (jeg tok feil).

Torsdagen var vi på messen til den stengte. Flyet ble forsinket på grunn av dårlig vær; det tok flere timer før jeg omsider satt i den lille maskinen til Lufthansa på vei hjem til Bergen og diskuterte Martin med Joachim.

«Mente du det du sa om at du er forelsket i en tolvåring?»

«Ja. Det er alvor.»

«Men hvorfor? Hvorfor ikke en litt eldre gutt?»

«Joachim, tror du jeg stiller meg foran et magisk speil og maner frem gutten jeg skal forelske meg i? Tror du jeg har større innflytelse over mine følelser enn noen andre?»

«Men tenk på foreldrene, den smerten det må påføre dem når sønnen er skjendet.»

«Den smerten opplever alle foreldre før eller siden. Jeg husker øynene til min egen mor da jeg var femten og hun skjønte at jeg hadde et sexliv. Jeg syntes nesten synd på henne.»

«Er ikke den smerten større når sønnen er tolv?»

«Smerten er neppe større, men den føles større fordi vi er oppdratt til å tro at det er galt.»

«Er det ikke galt da?»

«Det er galt dersom den det gjelder ikke selv ønsker at det skal skje. Det er en større forbrytelse å forføre en motvillig tredveåring enn å ha sex med en tolvåring — dersom det er dette tolvåringen ønsker.»

«Kan et barn ta stilling til dette?»

«Ikke alle. Det kommer an på hvor modne de er. Noen vil være for unge når de er tyve, andre er gamle nok når de er ti. Hvor kommer den ideen fra, at vi alle er klare for sex den dagen vi fyller seksten?»

«Et eller annet tall må man jo bestemme seg for.»

«Og er seksten det rette? I Sverige er aldersgrensen femten, i England enogtyve. Og i Norge var det frem til 1972 forbudt for to menn og ha sex uansett alder. Var det riktig?»

«Nei, to voksne menn må få lov å gjøre som de vil.»

«Men hvorfor var det da forbudt? Viser ikke det at loven ikke alltid gjenspeiler det som er rett og galt?»

«Loven er nok ikke alltid riktig...»

«Skal vi likevel underkaste oss den for prinsippets egen skyld?»

«Nå er du inne på farlige veier.»

«Nei! Jeg mener at et menneske må følge sin egen sti, gjøre rett og ikke galt, men ikke ut i fra snevre moralgrenser og mugne lover. Så lenge jeg ikke krenker noe annet menneske gjør jeg ikke noe galt, mener jeg selv. Jeg er da ingen tyv?»

«Tja, hva med foreldrene. Krenker du ikke dem?»

«Langt mindre enn de krenker rettighetene til sitt eget barn! Legger de bånd på sønnens utlevelse av egne følelser er det en større forbrytelse enn min.»

«Gir ikke det deg et enormt ansvar?»

«Jo. Og det er ikke alltid lett å trø støtt.»

«Skulle da foreldrene føye barna sine så snart de ønsket å innlede et forhold med en voksen? — i håp om at denne kanskje er seg sitt ansvar bevisst?»

«Jeg vet ikke. Det er folk der ute som tar det de får fingrene i uten å bry seg med ansvaret. Men det gjelder da for pokker også senere i livet.»

«Så det du sier er at foreldrene burde bli kjent med den voksne og eventuelt akseptere et forhold?»

«Det skjer, det vet du. Men det er ikke mange foreldre som vil godta noe sånt, spesielt når sønnen er så ung.»

Kapteinen opplyste om at det snødde i Bergen. Flyet sirklet i tyve minutter før rullebanen var ryddet. Endelig var jeg hjemme igjen. I morgen skulle jeg treffe Martin!