| www.holst.no | ingar holst personal homepage | blog | 7. juni 2020 |


7. juni 2020



Slik ble utenlandspensjonistene kvitt Torbjørn Røe Isaksen

Ingar Holst


Torbjørn Røe Isaksen meldte i et intervju i Minerva den 27. mai at han trekker seg fra politikken. Han hadde i realiteten kun én annen valgmulighet og den bød ham for meget imot. Efterat den norske kronen falt til rekordlave nivåer i mars iår, henvendte norske utenlandspensjonister seg til statsråd Isaksen gjennom stortingsrepresentant Torill Selsvold Nyborg (KrF), som på fraksjonsmøte i Arbeids- og sosialkomitéen den 15. april bad sosial-ministeren om at utenlandspensjonistene måtte bli tilgodesett i regjeringens ekstraordinære støtteordninger under koronaepidemien. Da Isaksen avviste kravet, ble Verdens Gang neste dag tipset om omstendighetene rundt Isaksens deltagelse på Nicolai Tangens luksusseminar i USA ifjor høst. På nytt ble det kommunisert til Isaksen om han som sosialminister fremdeles ikke ville fremme valutakompensasjon for utenlandspensjonistene, ville ytterligere materiale bli lekket til pressen. Isaksen valgte istedet å trekke seg fra politikken.

I den opprinnelige henvendelsen til Isaksen ble vist til at milliardæren Petter Stordalen, som ifjor hadde gitt sine barn tyve milliarder eller deromkring i gave, var blitt begunstiget med over 120 millioner kroner i kontantstøtte i løpet av to måneder til sin hotellkjede. Utenlandspensjonistene forestilte seg tilsvarende en tre til fem tusen kroner i valutakompensasjon per pensjonist per måned så lenge kronen lå ekstraordinært lavt. En meget arrogant statsråd avviste under fraksjonsmøtet kravet tvert. Som et resultat omkom to norske pensjonister i Thailand av sult måneden efter.

Tilfellet Isaksen gjenspeiler en kultur som er fremherskende i det absolutte toppskiktet av den norske politiske eliten, der norske pensjonister som velger å flytte ut, er fritt vilt, ikke har noen legale pressmidler, ikke har noen talspersoner eller talerør, og der dødsfall blandt pensjonistene som bukker under for Oslo-myndighetenes innfall blir møtt med hånlatter og high fives. Isaksen valgte heller å gi opp hele sin politiske karrière fremfor å hjelpe denne gruppen.


       
Da utenlandspensjonistene skulle veksle den 20. mars, var kronen svært nær bunnen, som ble nådd 2. april.


Norske pensjonister som velger å flytte ut, betaler mer i skatt, har ingen fradrag, betaler en høyere trygdeavgift, har en dårligere refusjonsdekning for helseutgifter og må forholde seg til et usannsynlig mer komplisert skjema-velde enn pensjonister som velger å bli i Norge. Som det viktigste må de nå forholde seg til to lands skatte-myndigheter og deres ofte kolliderende og ukoordinerte dokumentasjonskrav, ofte på sprog de ikke behersker. Samtidig har norske utenlandspensjonister dårligere helse, dårligere økonomi, dårligere sosiale nettverk, mindre tilgjengelige ressurser av alle slag, samt som oftest langt større familiære forpliktelser sammenlignet med norske pensjonister i Norge. Alle ubekvemmelighetselementene utenlandspensjonistene må forholde seg til er møysom-melig fininnrettet av diverse departementer i Oslo for å ramme helt spesielt definerte grupper blandt utenlands-pensjonistene. Det meste av disse ekstraordinære tiltakene som skal nedmuntre norske pensjonister fra å flytte ut (og særlig nedmundtre dem fra å flytte utenfor EØS) står Finansdepartementet bak, og hovedarkitekten bak dette departementets krig mot utenlandspensjonistene heter Omar Dajani, for tiden ekspedisjonssjef i departementets Lovavdeling.

Omar Dajani har gjort seg bemerket ved gjennom en korrupsjonshandling å svindle sin hjemkommune Nord-Aurdal for 990.000 kroner under sin tid som rådmann i kommunen. Han er sønn av en sunnimuslimsk innvandrer og han er homofil, og dessverre ser det ut som om både hans fars religiøse tilhørighet og hans egen seksuelle legning har vært avgjørende for flere av hans politiske disposisjoner. Omar Dajani forfattet Ot.prp. nr. 20 (2008-2009) ("om lov om endringar i skatteloven"), som førte til at sunnimuslimske innvandrere som flytter tilbake til Pakistan efter å ha oppnådd norsk pensjon, slipper kildeskatt, mens norske pensjonister som bosetter seg i Thailand, ble spesielt hårdt rammet av skattekrav. Det er neppe en statshemmelighet at norske pensjonister som bosetter seg i Pakistan er sunni-muslimer og at norske pensjonister som bosetter seg i Thailand er heterofile. I løpet av 2010 og 2011 døde et tyvetalls norske pensjonister i Thailand av sult, selvmord og sykdom, og et sammenlignbart antall i Spania, efter at pensjonene over natten ble redusert med 15%.


Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen er ansvarlig for at to norske utenlandspensjonister døde av sult våren 2020. Facsimile fra Minerva.



Ekspedisjonssjef i Finansdepartementet Omar Dajani er ansvarlig for at et tosifret antall norske utenlandspensjonister døde av selvmord, sykdom og sult i 2010 og 2011.

Det er dette korrupte og belastede miljøet Torbjørn Røe Isaksen har svømt i eftersom han i de siste håndfull år har forsøkt å gjøre karrière i rikspolitikken. Han har valgt å forholde seg til en kultur der det er stilltiende aksept for korrupsjon av de typene vi har sett både Omar Dajani og han selv har gjort seg skyldige i. Begge typer korrupsjon har det til felles at de sikter mot å tilfredsstille den enkelte politikers mer grunne lyster. Omar Dajani begikk korrupsjon gjennom en eiendoms-transaksjon under sin tid som rådmann i Nord-Aurdal for å bli tilfredsstilt seksuelt, Torbjørn Røe Isaksen begikk korrupsjon under seminaret til Nicolai Tangen for å bli påspandert usannsynlige mengder utomordentlig dyr mat og drikke, så dyr at han har nektet å svare undertegnede på hvilken sum han har belastet Nærings-departementet med for kalaset. Det er symptomatisk at begge to står passivt og ser på at norske pensjonister dør under de mest nedverdigende omstendigheter mens de selv velter seg i skattebetalerenes penger. Dette er mennesker uten evne til empati, skam, anger, anstendighet, rettferdighet, eller rimelighet. Eller sagt på en annen måte: de tilhører eliten, sumpen. Anmeldelsene mot dem (i de tilfelle der de blir anmeldt) blir rutinemessig henlagt og klager mot dem rettet til andre myndighetsinstanser blir ignorert. De blir beskyttet på alle bauer og kanter av sine likemenn, like innsauset i korrupsjon som de selv er.



Arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen nektet å svare på disse spørsmålene.

Nå er det ikke slik at norske utenlandspensjonister alle sammen vender det annet kinn til og sitter stille og venter på neste angrep fra Oslo-politikerne. Hver gang en norsk rikspolitiker inntar ministerstolen i Finansdepartementet (som styrer skattene) eller Arbeids- og sosial-departementet (som styrer pensjonene), er vedkommende fra litt tid tilbake av blitt gjenstand for en dyptgående og løpende profilering. Alt som vedkommende har gjort, alt som lukter, alt som ikke tåler dagens lys, blir notert, arkivert og holdt i beredskap. Torbjørn Røe Isaksen var intet unntak.

Når det av og til dukker opp en korsvei, og det får vi trygt kalle kronefallet under den innledende delen av inneværende coronapandemi, da vil disse politikerne bli spurt om de kan hjelpe oss. Vi vil henvende oss gjennom tjenestekanaler, høflig og med rimelige forespørsler. Vi vil ikke i første omgang true med represalier, men vi holder likevel et arsenal av represalier i beredskap. Denne gangen var det informasjon. Og vi har så mye mer på Torbjørn Røe Isaksen enn det som er kommet frem i media hittil, at da han forstod hva vi satt på, da kastet han heller håndkledet.

La meg reflektere litt over min egen situasjon til slutt:

Jeg har hele livet siden tenårene hatt en sykdom som heter myalgisk encephalomyelitt. Jeg var i stand til å ta artium (men jeg strøk i gym så det gjallet), og jeg var i stand til å ta en grad på universitetet, og jeg jobbet også på universitetet i noen år. (Dengang sa vi bare "universi-tetet" når vi mente Universitetet i Oslo.) Utover på 1990-tallet begynte sykdommen å forverre seg. Jeg ble svakere og svakere år for år. I 1999 fikk jeg store problemer med å spasere ute. Jeg kunne kollapse fullstendig efter en fem ti minutters gange. I 2000 veldig circa var det umulig for meg å bevege meg utendørs, og sommeren 2001 kom jeg meg ikke lenger ut av sengen. Høsten 2001 hadde jeg flere episoder der jeg ikke greide å puste for egen maskin, og møtet med de etatene i Oslo som skal håndtere slikt skremte vettet av meg. Det var en herlig blanding av medisinsk inkompetanse og organisatorisk idioti. Ingen lege lunne hjelpe meg og man ville legge meg inn på Madserud, antageligvis for å la meg dø der. Jeg fikk så informasjon om at man i Shanghai hadde et behandlingsopplegg for denne sykdommen. Jeg var i stor tvil om jeg igjen skulle dra til Kina. Jeg hadde bodd i Kina på 1980-tallet med et postgraduate stipend fra UD og jeg hadde et veldig dårlig inntrykk av Kina dengang. Jeg hadde ikke lyst til å dra, men hadde samtidig ikke noe reelt valg, fordi å bli værende å Norge ville være ensbe-tydende med å dø. Så jeg dro.

Jeg ankom Kina for annen gang i mai 2002 og ble båret av flyet og tatt imot på flyplassen med bil som kjørte meg til en leilighet som stod klar. Man hadde på forhånd ordnet alt av dette som ikke var mulig å få til i Norge: Effektiv behandling (med akupunktur), hjemmehjelp, fysioterapeut, ernæringsveileder. Alle tenkelig hjelpemidler. I Norge følte jeg at mitt kasus utelukkende var til bry. Nå fikk jeg en anledning til å visitere det kinesiske helsevesenet. Kontrasten til Norge var enorm. Den rent medisinske kompetansen var overveldende. Legene ved SHUTCM i Shanghai kunne fortelle meg så mye mer om sykdommen, de kunne forklare hva som skjedde med kroppen og hvorfor og kunne fortelle meg hvorfor behandlingen virket. Hvert medisinsk spørsmål ble forklart på to måter: Først ved TCM-teori, så ved vestlig medisinsk teori. Jeg fikk åpnet øynene for at når det gjaldt helsevesen, akuttmedisin, forebyggende medisin, farmakologi, alle disse medisinske fagområdene som absolutt ikke fungerer i Norge, så lå Kina, det landet jeg under mitt opphold i 1980-årene hadde sett på som tilbakestående, langt foran oss.

Så kommer et par kardinalpoenger:

Jeg har betalt behandlingen og oppholdet her i Kina aldeles selv. Folketrygden dekker intet av akupunkturbehandlingene (det eneste som virker mot sykdommen). Jeg eide en bolig bak Slottet på Frogner i Oslo, som jeg solgte for å finansiere starten på mitt nye liv i Kina for snart tyve år siden. Jeg har spart Folketrygden for en sykehjemsplass i Norge i alle disse årene. (Hva ville det ha kostet?) I mitt tilfelle var det å flytte hit til Kina både livreddende og pengebesparende. Jeg har på min side fått et verdig liv, jeg har med den medisinske oppfølgingen jeg får fra kinesisk helsevesen kunnet gi bort rullestolen og jeg har solgt invalidebilene (jeg har hatt to her i Kina). Jeg er ikke frisk, på langt nær, men jeg ligger ikke som en grønnsak i sengen og er avhengig av andre for å gå på do, for å dusje, for å spise og for å puste. Og Folketrygden har på sin side spart hvor mange millioner på at jeg for tyve år siden nektet å bli innlagt på Madserud? Likevel utsettes norske uføre- og alderspensjonister for en veritabel hetskampanje fra norske politikere. Ordet "trygdeeksport" brukes for å stigmatisere oss. Så lenge det norske helsevesenet er så inkompetent som det er, er trygdeeksport den eneste muligheten som gjenstår for enkelte av oss til å overleve. Likevel sitter det en homofil sønn av en sunni-muslimsk innvandrer i et departementskontor i Oslo (med alle de forknytte frustrasjonene det innebærer igjen, og jeg burde skrive en bok om det, men jeg mistenker at Freud allerede har kommet meg i forkjøpet) og makter ikke tanken på at enkelte norske pensjonister bosetter seg i Thailand, utenfor den sosiale kontroll som den norske eliten presser ned over hodene på alle som blir boende i Norge. Argumentet som ble anført var at disse pensjonistene ikke betalte skatt. Den reelle grunnen var at embedsverket i Oslo misbilliget det de antok vedrørende Thailandspensjonistenes livsførsel. Derfor gikk de til krig mot alle utenlandspensjonistene. Minus de som flyttet tilbake til Pakistan. Derfor satt de og så på at folk døde som fluer i Thailand og Spania i 2010 og 2011. Og nå gjentok historien seg. Torbjørn Røe Isaksen ofret glatt et par norske utenlandspensjonister. Utenlandspensjonistene utgjør ingen essensiell velgergruppe. De kan ikke protestere eller streike. Han kunne overse dem.

Trodde han.