Middagen tok to timer. Greven forsøkte alle boliger for turister på Paros, men traff ikke Kaj Skagen. Toastmasteren slo på glasset, utbad seg en skål for grevens iver etter å treffe en landsforvist forfatter. Vicomten sa med sonor stemme:
- Nå vil greven holde sin tale og derved går jeg og henter vårt nye medlem.
Etter knirking i trappen kom vicomten tilbake med en strunk ung mann i begynnelsen av tyveårene. I sin høyre hånd holdt vicomten et brev han ga til greven.
- Kjære vår nye lensbaron von Barbyss.
Greven slo kongelig ut med armen, fortsatte:
- Dette adelsbrev er det dokument som tildeles en nyadlet som bevis på hans opphøyelse. Innen adelen må man sondre mellom den alminnelige adel og den høyere. Den høyere omfatter blant annet grever og baroner, samt friherrer. Velkommen på høyt nivå! La ikke plebsen knekke deg! Vi i fødselsadelen ser ned på brevadelen, og gjennom århundrer har vi sett med irritasjon på den kongelige rett til utstedelse av adelsbrev - vi har forsøkt å innskrenke den. Større betydning fikk brevadelen først ettersom kongene oppnådde eneveldig makt. Til forkleinelse for fødselsadelen. Siden du er et ekte agnatisk avkom - i ånden - ønsker vi deg velkommen i kretsen. Du blir herved registrert i adelskalenderen, og ditt navn vil leve på adelens lepper. Men pass deg for intrigantene, de er slimete øgler! Ens dem ikke, la dem velte seg i dynnet! Jeg roper skål for den nye lensbaron!
Den natten sloss jeg med greven, for jeg påsto at hertug står over greve i rang.
- - -
Jeg var blakk. Sosialkontoret var eneste utvei. Jobbe ville jeg ikke.
Sosialkontoret lå ved parken, og jeg hadde fått det rådet å melde flytting til kommunen, papiret var i orden. Kuratoren regnet ikke med at studenter meldte flytting, han skulle få seg en overraskelse.
Venteværelset var som jeg regnet med - jeg nedverdiger meg sjelden inn i den offentlige sfære. Uteliggere fantes ikke i rommet, de har ingen fast adresse.
Det støkk i meg da jeg fikk øye på en tynn, hulkinnet jente, antakelig i begynnelsen av tyveårene. Hun så så blek og forkommen og fattig ut. En vomstor, middelaldrende mann med rødblå eller blårød let satt der med korslagte ben og tvinnet tomler. Ingen planter i rommet, ingen dufter, ingen estetikk. Jeg hadde henvendt meg i et glassbur for å få bekreftet min time. Joda, time måtte man ha, det nyttet ikke å forsøke å gå utenom rutinene.
Ett kvarter over avtalt tid satt jeg hos kuratoren.
Han hadde plakater med bilder av Munch på veggene, samt barnetegninger.
- Hva gjelder det, spurte den offentlige tjenestemannen, uvennlig. Han var øyensynlig overarbeidet.
- Jeg er student og har ikke penger.
- Jeg må henvise deg til din hjemkommune. Hvor er du i fra?
- Fra Sandefjord.
- Da må du henvende deg til sosialkontoret i Sandefjord. Du står vel ikke registrert i Bergen?
Jeg rakte frem papiret. Smilte.
Han gransket papiret, sa innett:
- Men studenter får ikke hos oss. Studenter er ressursmennesker, de bør klare seg på studielån.
- Du vet det er umulig å overleve på lån alene.
- Da må du jobbe i feriene.
- Nei, jeg er i psykisk ubalanse, jeg er erklært manisk.
- Å javel, sa kuratoren og myste fra bak tykke brillelinser.
- Les dette.
Jeg rakte ham en psykiatrisk erklæring avfattet av en psykiater jeg hadde truffet på Wesselstuen. Sosionomen visste ikke hvem som kjente hvem her.
- Da stiller saken seg annerledes, sa kuratoren etter en kort pause. - Men hvordan kan du studere når du har psykiske plager?
- Jeg behøver ikke lese hver dag, bare når jeg føler for det.
- Men senere...når du skal ut i arbeidslivet...da er du avhengig av de daglige rutiner.
- Jeg skal bli lektor.
- Det er svært krevende psykisk. Tenk deg dagens skole...
Kuratoren var blitt mer menneskelig etterhvert. Var han cand.mag. eller var han utdannet ved Sosialhøyskolen? Han sa at studentene var ressursmennesker - det kunne tyde på en lavere grad av embetseksamen. Jeg satt i ro uten å bevege så mye som et hårstrå eller en finger. Den offentlige tjenestemannen tenkte seg om før han mælte:
- Har du vært innlagt på klinikk for dine lidelser?
- Nei.
- Har du problemer med stoff eller alkohol?
- Nei.
- Det var godt å høre.
Han ble mer og mer menneskelig, jeg hadde fått napp, nå gjaldt det å kjøre løpet helt ut. Han myste igjen bak de tykke linsene.
- Jeg må allikevel henvise deg til Sandefjord sosialkontor. Vi har regler som slår fast at oppholdskommunen skal yte bidrag. Du må melde deg ledig på Arbeidsformidlingen. Hvis de ikke kan hjelpe deg med jobb, er sosialkontoret pliktig til å yte hjelp.
- Jeg har et vanskelig problem, sto jeg på, du skjønner moren min jobber på sossen i Sandefjord. Hun nektet meg adgang der en gang for alle. Hun ser helst at jeg holder meg milevis unna hennes jobb.
- Da kan jeg dessverre ikke hjelpe, ansvaret ligger tross alt på Sandefjord.
Jeg trakk pusten, snerket leppene, fortsatte ufortrødent:
- Men jeg kan ikke noe for at jeg er manisk. En gang bestilte jeg tretten slåmaskiner. Jeg ville ikke ha dem i edru tilstand, men som manisk skulle jeg jobbe for tretten bønder. Jeg måtte betale en klekkelig erstatning for bestillingen. Jeg vet ikke hva penger er når jeg er manisk. Jeg kan legge meg inn på pensjonat i Lillesand og bestille sigarer og champagne...
- Er du manisk-depressiv?
- Nei, jeg har aldri vært depressiv...
Kuratoren myste ned i pulten. På pulten lå bunker med skjemaer og søknader, samt avisen Ny Tid.
Han tenkte seg om. Så kom et smil. Stenen smilte til lerken. Han sa med klangfull stemme:
- Ja, jeg tror likevel jeg kan hjelpe deg, jeg må innrømme at det var morsomt dette med de tretten slåmaskinene. Jeg kan gjøre en vri. Jeg kan sende deg sjekker i sommer, stilet til Alrek studenthjem og som folk der sender videre til Sandefjord.
Jeg himlet med øynene.
- Kan jeg få ut noe nå?
- Jeg skriver ut en sjekk på 1700 nå, men dette er hysj-hysj, det er mellom oss. Du får en ny sjekk på kroner 3560 ved begynnelsen av neste måned og slik sender jeg sjekker til Alrek inntil lånet ditt kommer neste semester.
Jeg trykket ham i hånden. Sjekken ble skrevet ut i glassburet.
Jeg løste ut sjekken i Bergen Bank før jeg inntok en fyrstelig lunsj på Hotell Terminus.