Sensommeren gikk, jeg tenkte på Katrine hele dager av gangen. Jeg ville oppsøke henne på Lærerhøyskolen i Oslo.
Vel kommet til hovedstaden gikk jeg opp i Frisprog, Riksmålsforbundets avis, jeg ville anmelde bøker, mitt panservern når jeg skulle oppsøke henne. Etter å ha mottatt tre bøker, kjøpte jeg syltetøy og rundstykker, ringte til Lærerhøyskolen for å spørre om adressen hennes. Hun bodde i den og den veien, i nærheten av Radiumhospitalet, forklarte sekretæren i telefonen. Jeg tok en drosje. Det prikket i huden, jeg svelget på grunn av halstørrhet.
Etter å ha ringt på, forstod jeg hvor dum jeg kunne være. Hun var selvfølgelig på skolen! Jeg tuslet til nærmeste telefonboks og bad sekretæren henge opp en lapp på oppslagstavlen. Jeg dikterte: 'Møter deg utenfor rektors kontor i storefri'. Hilsen Abel. Katrine, Katrine, hvor du er i mine tanker!
Nå fikk jeg slå ihjel en time, jeg dro inn på Lorry, hel og halvkunstnernes annet hjem. I kafeen satt ingen kjente. Den legendariske kelneren Sausnebbet, en kvinne med munn som lignet et sausnebb, hadde tilfeldigvis mitt bord. Hun fikk øye på meg og myste, kom til bordet med en tørrvittig replikk. Hver gang det gikk i døren, tenkte jeg: er det henne? Nei, hun frekventerer ikke Lorry, hun går aldri på kafe, kun på besøk til venner. Innse dette, vi er så ulike, som ild og vann, jeg kommer til å bli grundig avvist. Hvilken sleip type er jeg som vil be henne ut i Oslo, mens kjæresten hennes sitter hjemme i Telemark? Hun hadde lyst opp og gitt meg et underskjønt smil idet jeg ga henne buketten med roser. Tankene virret emu-strunke gjennom meg. Jeg drakk kaffe og samlet krefter. Nå måtte jeg møte opp, være mannfolk. Hva var det Tellef hadde sagt? Du er ikke noe skikkelig mannfolk. Er jeg ikke? Katrine hadde sagt lærere var en egen rase - hadde hun rett i det? Du verden hvor jeg hatet Lærerhøyskolen! Litt om alt, det vellykkete menneske vet litt om alt. Det sosiale fremfor det faglige. Amerikansk pedagogikk, uff, uff. Jeg som elsket å fordype meg. Så selve handlingen - hvorfor hadde jeg dratt ut til henne når jeg ubevisst visste hun var på skolen? Ville jeg noe annet? Katrine hadde ført meg inn i paradoksets tornekratt. Jeg måtte spille en rolle, rollen visste jeg idet den bunnfellte seg i meg og virket inn på min fantasi. Det skjøt et lyn i meg idet jeg tenkte på rollen. Ville hun få sjokk om jeg viste mitt sanne jeg? Men det måtte jeg jo vise i et forhold? Det jeg oppnådde, ville det vare når jeg måtte spille en rolle? Skulle jeg reise tilbake til Sandefjord?
Hat og kjærlighet danset springar i meg. Jeg kjente smerten i magen jeg ikke kunne sette navn på.
Jeg vinket på Sausnebbet, spurte:
- Hva er klokken?
- Fem på halv tolv.
Jeg hadde forhåndsbetalt kaffen. Nå dirret kroppen min, jeg skalv synlig på hånden. Skolen lå bare noen skritt unna.
Jeg satte meg på en stol utenfor rektors kontor. To unge studiner passerte, de fniste. Var det av meg de fniste? Var de utsendt av Katrine? Nei, det var en paranoid tanke.
Sekunder etter var hun der, solbrun og smilende og med håret samlet bak. Hun drakk te av en termos-kopp, bød meg av koppen.
- Hva slags te er det?
- Løvetann med sitronmelisse.
Pause.
Hun så ned på posen min, smalt til med:
- Hva har du der?
- Bøker.
- Har du kjøpt dem?
- Jeg har fått dem for å anmelde dem.
- For hvilken avis?
- Frisprog.
- Hva er det?
- Riksmålsbevegelsens organ.
Hun tok en pause, fyrte løs:
- Det er jo idiotisk å holde liv i noe slikt!
Jeg svelget, ble svar skyldig.
- Hvor mye får du for det?
Jeg mumlet frem et beløp. Hun dro på det, snerket leppene.
- Hva vil du gjøre nå?
- Jeg vil bli forfatter.
Hun svarte, avvisende:
- Kanskje du burde bli oljearbeider - olje er det penger i.
Hvorfor sa hun plutselig at jeg skulle bli oljearbeider, hun som mente min skisse i avisen «Varden» var profesjonell? Jeg ga meg til å grunne på det, hun avbrøt:
- Vil du jobbe i oljen?
- Nei, jeg vil bli forfatter.
- Hvis det engang blir noe skikkelig, ropte hun ut, og anla en nedlatende mine.
Pause igjen.
- Hva har du lyst å gjøre i kveld?
Hun kvapp til, så veggene ga gjenlyd:
- Du er en slu rev, jeg har en type her inne.
- Er han her? Jeg trodde han var i Skien.
- Han kommer hit nå.
Hun løy for å beskytte seg.
- Blir du med ut på middag?
Hun ble overrasket over mitt mot. Hun svarte med et spørsmål:
- Er det for vennskaps skyld eller vil du ha et forhold?
- Det er bare for vennskaps skyld, løy jeg.
- Da blir det bare spill, svarte hun og en ilende byge løp som kryssild gjennom kroppen min.
Jeg hadde tapt.
Jeg spurte:
- Hva slags te drikker du?
- Det har du spurt om før, løvetann med sitronmelisse.
Pause, hun trakk pusten, skrek uten blusel:
- Nei, det kan aldri bli noe.
Pause, hun treiv ordet igjen:
- Si meg...Hun brettet ut lappen fra oppslagstavlen. Er det du som har gitt denne beskjeden?
- Ja.
Jeg følte meg spak.
- De jeg kjenner skriver ikke slike beskjeder.
«De jeg kjenner» - hun kjente ikke meg! På grunn av spillet?
- Du kan få en klem...
Jeg ga henne en klem.
Konfus og såret kom jeg ut på gaten. Jeg sprang desperat i retning Majorstuen. Høstsolen ga sitt rike vell. Oljearbeider - jeg? Løvetann med sitronmelisse....Hvis det engang blir noe skikkelig....Ordene gikk gjennom panseret mitt. Er ikke kvinnen underlig! Hvem kan tolke en kvinnes innerste? Kanskje hun var en klassisk kokotte, en som ville legge ut noen fristende hummerteiner for så å vende meg ryggen?
- - -
Oslo formelig badet i tidlig høstsol. Jeg ville skylle henne ned ved hjelp av alkohol, jeg ville treffe brevvennen min gjennom mange år, amanuensis Stefan Birk, han med de tunge hornbrillene. Birk har angrepet antroposofene i Morgenbladet og i tidsskriftet «Humanist». I tillegg har han startet en debatt i «Dag og Tid» om Ivar Aasens seksualliv. Stefan er aldersløs og tidløs, og hver lørdag satt han i Palmehagen i Grand - bak resepsjonen. Her nøt han sin fruktterte og sin te.
For en tid tilbake var han forelsket i vaskekonen og malerinnen Irene Falck, han gjemte seg i en syrinhekk i Bogstadveien, på det stedet han visste hun ville passere. Idet hun vitterlig kom forbi, spratt han frem fra buskene, sa:
- Skal vi ikke samme vei, frøken Falck?
Jeg praiet en taxi, og henvendt til sjåføren proklamerte jeg bare 'Grand Hotell'.
Han satt virkelig der, og hans ansikt åpnet seg i et leppeløst og tørt smil idet jeg tegnet meg for hans retina.
- Abel, er du i byen - hva bringer deg hit?
- En ulykkelig forelskelse, Birk, jeg håper du bærer over med meg.
- Forelskelse er en sykdom. Franskmennene mener den sitter i leveren. Hun er sikkert ikke lærd nok for deg. Hvordan kan du rote deg inn i slike følelser?
- Hun er alt for meg.....
- Akkurat nå, ja. Men hvor lang tid tar det før du har glemt henne?
- Jeg glemmer henne aldri....
- Før forelskelsen er over, mener jeg.
- Den går aldri over.
- Det sier alle når sykdommen rir dem. Om to uker kan du begynne å arbeide igjen. Er du blitt avvist idag?
- Grundig avvist.
- Det er vel det beste. Jeg skal forsøke å få liv i deg igjen, få deg frisk.
Pause.
Stefan trakk frem en solid Havana-sigar som han hadde for vane å røyke. Han ga seg til å fortelle historier om Gamlefar, en surrealistisk poet på Gyldendal som alltid hadde plaster på brillene. Gamlefar var ifølge Stefan vadefuglaktig, poeten sa imidlertid at Birk lignet en kondor. Stefan Birk fortalte om Gamlefar:
Gamlefar lå og sov på en madrass på gulvet til Barren, en stor lyriker fra Lillehammer. Irene Falck kom inn, hun trengte et sted å sove, hun var blitt kastet ut fra sitt lille hi. Barren ba henne legge seg ved siden av poeten.
- Men jeg sier det med en gang, jeg vil ha en dyne og ikke en mann.
Utbrøt Irene Falck.
Tyve minutter gikk. Barren lot som han sov.
Da hørte han Irene rope:
- Jeg sa jeg ville ha en dyne og ikke en mann!
Gamlefar hadde engang besøkt lyrikeren og kritikeren Håvard Rem i hans barndomshjem utenfor Arendal. Rem og lyrikeren hadde sittet i kjellerstuen, og Håvard ville lage mat. Han begynte arbeidet med henblikk på to sultne skrotter. Plutselig kom faren i døren og bedyret: det var telefon fra Aftenposten. Maten står på hybelkomfyren, Gamlefar griper boken «Tanker» av Pascal, faller inn i transen. I samme øyeblikk tar det fyr i et håndkle, med enorm røykutvikling til følge. Gamlefar vifter røyken vekk, fordyper seg i Pascal. Etter noen lange minutter kommer Håvard ned og han ser: der sitter Gamlefar og vifter røyken vekk....
Dagen etter dro Rem og Gamlefar til København, da Gamlefar hadde mottatt et forskudd for en diktsamling. De to dikterne drakk opp pengene i løpet av fire dager. Gamlefar måtte inn i en telefonkiosk for å ringe til forlaget etter mer penger. Etter et kvarter stikker Gamlefar hodet ut av kiosken, spør:
- Hvilken by er det vi er i, Håvard?
Stefan Birk lo av det han selv fortalte. Jeg måtte småle jeg også. Stefan Birk fortsatte:
- Sigrid Undsets sønn, Hans Svarstad, hadde en gang hyret snekkere til å spikre opp en ny veranda. Forfatterinnens sønn var vant til å stå opp først ved to-tiden, men denne dagen ble han vekket klokken tolv av hammerslagene. Han kledde seg i silkeslåbrokk, tente en sigar, ruslet bort til snekkerne og sa:
- Hvorfor bråker dere så fælt? Kan dere ikke heller sage?
Stefan Birk slo opp en frustrert latter, smilte så. Jeg lo på min kunstige fasong.
- Se nå er du i ferd med å glemme henne - dette er rene terapien. Men la meg befordre en historie til, men den er stygg. Gamlefar hadde vært oppe i forlaget og stjålet et naturleksikon som ennå ikke var nådd frem til lanseringsdato. Han trengte penger til en rangel. Gamlefar gikk - med en selvfølgelig mine - inn i et antikvariat og ville selge bøkene.
- De ser nye ut, sa innehaveren.
- De er to måneder gamle, forsikret poeten.
Han fikk tusen kroner for bøkene, nok til en rangel.
Latteren buldret, jeg glemte henne plutselig på grunn av tørrpinnens fortellermagi.