| jarle aase: sls | forrige | stillhet | neste | Stillhet
Lørdag hadde Bergensavisen funnet frem krigstypene.
Bergensavisen 2. juli 1994Jeg ble rasende. Dette var ren kloakk! Jeg ringte hysterisk til Staff.
STAFF VILLE BESTIKKE MEG
Tor Erling Staff tilbød meg 50 000 kroner hvis jeg i retten trakk tilbake beskyldningene mot tiltalte. Denne oppsiktsvekkende uttalelsen kom i går fra en av de fornærmede en 15 år gammel gutt i saken mot 31 åringen som er tiltalt for utukt med smågutter.
Videre fortalte gutten at tiltalte hadde invitert ham til sin leilighet, stilt ham foran et videokamera og fått ham til å trekke utuktsbeskyldningene tilbake.
RAZZIA
Etter denne forklaringen trakk de juridiske dommerne seg tilbake. Etter en rådslagning leste lagmann Rune Voll opp en kjennelse, der politiet ble bedt om å foreta husundersøkelse i tiltaltes leilighet for om mulig å finne filmen.
Politiet rykket straks ut til tiltaltes leilighet og gjennomførte en razzia.
Hos tiltalte ble det beslaglagt et videokamera og en film. En vet foreløpig ikke om det er den riktige filmen politiet har fått tak på.
PÅ KAFE
Gutten fortalte også at tiltaltes forsvarer, Tor Erling Staff, hadde invitert ham på kafé Hordaheimen for to dager siden. Ifølge gutten er det her Staff skal ha tilbudt ham 50 000 kroner i kontanter, mot at han trakk tilbake sine beskyldninger mot tiltalte.
STAFF I BOKSEN
Tor Erling Staff har begjært seg avhørt som vitne. Når saken tar til igjen onsdag morgen, vil han legge fra seg advokatkappen og entre vitneboksen og forklare seg som vitne om de beskyldningene gutten har fremsatt.
Det er tidligere under rettssaken reist tvil om den fornærmede guttens troverdighet.
Flere vitner har sagt at han har en voldsom fantasi, og har for vane og fortelle fantastiske historier. Historier som ikke har sin rot i virkeligheten.
«Det der er vel ingenting...» lo han. «Slapp av Jarle... Dette er ingenting mot det pressen pleier å skrive.»
Bergens Tidende, 2. juli 1994Martin ringte og spurte om jeg kunne hente ham.
VITNE SKULLE FÅ 50.000 KRONER
Hvis tiltalte vinner saken, og jeg ville vitne for ham, skulle jeg få 50.000 kroner. Dette innrømmet en 15 år gammel gutt som i går vitnet i utukt-saken mot den 28 år gamle homofile og pedofile bergenseren.
28 åringen er tiltalt for voldtekt mot en 12-åring, utukt mot en annen 12-årig gutt og omsorgsberøvelse ovenfor familiene til to andre smågutter.
Dramatikken i retten tilspisset seg ytterligere da 15-åringen videre bekreftet at han hadde vært med på en videofilm. På opptaket skal tiltalte ha bedt den fornærmede 12-åringen om å gå til politiet for å si at den første politiforklaringen om utukt-anklagen ikke var sann likevel.
Gårsdagen handlet stort sett bare om videofilmopptaket, som skjedde i tiltaltes leilighet bare to dager før den opprinnelige straffesaken skulle starte i desember.
Tiltalte nektet retten å få se videofilmen. Dette hadde han lovet det 15-årige vitnet. Deretter bekreftet høyesterettsadvokat Tor Erling Staff at han ikke hadde ønsket å vise filmen i retten.
Tiltalte hevdet at han hadde fjernet videofilmen for at politiet ikke skulle finne den. Likevel beordret lagmannsretten umiddelbart at politiet ransaket tiltaltes leilighet. Der fant politiet en videofilm som handlet om helt andre ting.
I går bekreftet førstebetjent N.N. ved Bergen Politikammer at den fornærmede 12-åringen ved én anledning hadde løyet til politiet. Gutten fortalte at en av hans venner hadde tatt livet av seg ved Johanneskirken.
I sin prosedyre i neste uke vil trolig høyesterettsadvokat Tor Erling Staff bruke denne «ikke-historien» for å få juryen til å tro at 12-åringen ikke er troverdig, og at utukt-anklagene ikke kan være sanne.
En av guttene fra barnehagen, en fjortenåring som hadde begynt å gå hos meg av og til, kom opp sammen med en kamerat som jeg også kjente ganske godt. De spurte hva som hadde stått om meg i avisen de hadde sett tegningen av meg, men hadde ikke lest artikkelen. Jeg lo og fortalte hva som skjedde. Og så skjøv jeg hele rettssaken fra meg; nå orket jeg ikke å tenke mer på den. Jeg ville gjøre ting jeg hadde lyst til. Vi spilte fotball oppe på skolen, leiet en video. Ut på ettermiddagen kjørte Martin og jeg ned til min far. Martin fortalte ting han hadde hørt på gangen i tinghuset. Min far skammet seg over å ha arbeidet i Bergens Tidene. Jeg sa ikke så mye, bare gledet meg over å ha Martin der.
Ut på kvelden kom Bønna. Det lå desperasjon i luften, noe guttene håndterte forskjellig. Bønna kastet seg oppå meg mens jeg slappet av i sofaen og fniste vilt mens han strøk meg oppetter lårene. Jeg gjorde ikke antydning til å ville ta vekk hånden hans.
«Helvete,» ropte han med skingrende stamme, «han liker det jo!»
«Selvfølgelig!» svarte Rolf.
«Æsj!» ropte Bønna og hoppet ned fra meg.
«Ha er det du bærer deg over?» spurte Martin. «Det er jo du som flørter med Jarle!»
Senere, da Bønna stod på altanen og kikket utover takene, stilte jeg meg bak ham og la hendene på rekkverket, en på hver side, uten å komme i berøring med ham.»
Bønna fniste vilt og ropte «voldtekt.»
Martin kom ut på altanen og spurte om han var helt teit. Bønna tenkte seg om og kom til at det neppe var en lur ting å rope på altanen min akkurat nå... Senere, da de andre var gått, var han rolig og trygg. Vi snakket om faren hans, som han ikke hadde snakket med siden han ble kastet ut; jeg sa at de nok kom å bli venner igjen en gang. Bønna lot som han gav faen i faren, men jeg så at han savnet ham. Han skjønte ikke at faren bare hadde hevet ham ut.
Vi snakket om mobbing; han hadde fått det litt bedre i det siste, men han hadde opplevd veldig mye vondt. Jeg fortalte ham litt om ting jeg hadde vært igjennom. Det var mye som var for vondt til å si, som jeg bare kunne antyde. Han var glad for at han hadde meg som kamerat. Jeg var glad jeg hadde ham.
Vi spiste frokost sammen søndag morgen og leiet en film, før jeg kjørte ham hjem i ettiden. Martin ringte på mobiltelefonen. Jeg avtalte å plukke ham opp på tilbakeveien.
Vi gikk på kino. Senere satt jeg oppe utover natten med arbeid som hadde hopet seg opp.
Mandag og tirsdag var jeg på jobb noen timer. Resten av tiden var jeg sammen med Martin og Rolf.
Jeg eide ikke overskudd, var helt tappet for krefter, levde liksom i et tidsvakum. Jeg sa at guttene kunne få det som var i leiligheten dersom jeg tapte. Jeg ville ikke ha bruk for det lenger.
Onsdag kveld, da jeg kjørte Rolf hjem og tok en omvei så ikke moren hans skulle se oss, filosoferte han over vennskapet vårt.
«Det er jo egentlig litt sprøtt at vi er meg deg. Du er homo og sånn, og voksen men jeg føler liksom at det ikke er noe galt med det. Du er akkurat sånn som oss.»
«Ja,» svarte jeg stille. «Spiller det egentlig noen rolle om jeg er homo eller ikke?»
«Det ville jo vært enklere om du var hetero, mindre rykter og sånt, men jeg tenker aldri på deg som homo...»
«Hva mener du?»
«Homoer er liksom litt ekle. Sleske. Du er ikke sånn.»