J. Aase: SLS - På frierføtter etter Petter

| jarle aase: sls | forrige | på frierføtter etter petter | neste |

På frierføtter etter Petter
I begynnelsen av juni hadde Martin sluttet på treningen (noe som kostet ham 4.000 kroner av de 10.000 han skulle få). Atter en gang innså jeg at det neppe ville bli noe mellom oss. Omsider tok jeg mot til meg til å snakke med Petter, en av De Fire guttene jeg hadde tenkt meg som et alternativ til Martin.
Vi kjørte en lang tur, pratet sammen, og stoppet for å spise på MacDonalds. Jeg syntes at han var vakrere enn noensinne, lurte på om jeg skulle ta sjansen på å fortelle hva jeg ville. Hvordan ville et forhold mellom oss bli? Ville det skade ham på noen måte? Jeg trodde ikke det. Han kjente meg alt for godt og ville svare nei dersom han ikke hadde lyst. Det var ikke snakk om noe tilfeldig forhold jeg var oppriktig glad i ham og jeg følte meg trygg på at han var glad i meg.
«Du,» sa jeg når samtalen tok en pause, «jeg har fortsatt lyst til å bli sammen med deg.»
Han så opp, smilte, tenkte seg litt om.
Jeg fortsatte: «Jeg trenger en kjæreste jeg kan ikke gå resten av livet og drømme om Martin. Du vet jo at jeg har likt deg ganske lenge. Sist jeg spurte svarte du nei. Nå har du hatt god tid til å bearbeide følelsene dine; jeg tror at du er klar for det.»
Smilet ble bredere, en veldig stolthet manifesterte seg i ansiktet hans. Jeg fortalte om De Fire, sa at han var den første jeg spurte.
«Vil du heller ha meg enn Paul?»
«Paul er ikke blant de Fire.»
«Men du vil heller ha meg enn ham?»
«Ja.»
Det var første gang i Petters liv at han hadde utkonkurrert Paul i noe som helst. At noen kunne foretrekke ham fremfor Paul var, innså jeg da jeg så ansiktet hans, det største kompliment han hadde fått.
«Hvorfor? Hvorfor meg? Jeg er jo bare helt vanlig...»
«Nei du er langt fra helt vanlig. Jeg kan aldri bli sammen med Paul, jeg har ikke den typen følelser for ham. Jeg var forelsket i deg en gang og når jeg forelsker meg, så forsvinner aldri følelsene. Jeg har bare elsket syv mennesker.»
«Syv av oss?»
«Nei, syv stykker helt fra den første gangen jeg forelsket meg, da jeg var fjorten.»
«Det er bare noe du sier! Du kan ikke elske meg jeg har alt for stygg kropp!»
«Du har en praktfull kropp! Og jeg snakker sant. Du kjenner meg godt nok til å vite at jeg ikke lyver om sånt. Jeg liker ansiktet ditt, jeg liker den du er, og jeg liker kroppen din.» Jeg drakk litt Cola og rullet en sigarett mens nyheten sank innover ham.
«Synes du virkelig at kroppen min er fin?»
«Ja. Får jeg deg, vil jeg ikke ha noen andre så lenge vi er sammen. Det lover jeg. Og jeg lover også å ikke bare stikke av; du skal få bestemme når vi slår opp.»
Han tenkte, smilte, kikket ut gjennom bilvinduet, forbi parkeringsplassen vi stod parkert på og videre opp mot himmelen.
«Hva med Martin? Elsker du ikke ham lenger?»
«Joda. Men jeg kommer ingen vei. Blir vi to sammen, så vil følelsene for ham bli svakere, helt til jeg bare er glad i ham.»
«Hva om han kommer og vil være sammen med deg da, etter at vi er blitt sammen?»
«Da er det hans problem. Han har hatt sin sjanse. Jeg kommer ikke til å droppe deg for en annen. Jeg er ikke sånn. Jeg kan såre, jeg kan svikte, jeg kan være en drittsekk; men jeg kan ikke dumpe en som stoler på meg bare fordi jeg plutselig får lyst på en annen.»
«Hvordan tenker du deg oss to sammen?»
«Som bestevenner og kjærester. Vi trenger ikke å ligge sammen; jeg trenger en å være glad i, en som lar meg være glad i ham, som passer på meg, som jeg kan passe på. Jeg er glad i deg, jeg vet at vi kommer til å få det fint sammen og når du blir eldre, om vi fortsatt er sammen, så kan vi gifte oss om du vil. Har du lyst til å ligge med jenter, så er det greit for meg, så lenge du sier fra om det.»
«Men vi kan jo ikke bo sammen...»
«Ikke enda. Men vi kan finne skikkelig ut av hverandre, se om vi virkelig passer sammen. Gjør vi det, så har vi hele fremtiden foran oss. Det er ingenting som haster. Og om vi ikke passer sammen, så har ingen av oss tapt noe på det tvert i mot, klarer vi å skilles uten å bli uvenner, så har vi en verdifull erfaring begge to.»
«Mener du det virkelig?»
«Ja.»
«Hva med de tre andre?»
Jeg tenkte meg om. Tanken på De Fire var i grunnen tåpelig den eneste av dem som kunne takle et sånt forhold var Petter; de andre var bare lekre.
«Jeg driter i de tre andre. Jeg spør bare deg. Svarer du ja blir vi sammen, svarer du nei dropper jeg hele prosjektet.»
Jeg så at han hadde lyst til å si ja. Stoltheten tindret i de vakre øynene hans, tankene fremkalte antakelig bilder av hvordan det ville være å ha en utradisjonell kjæreste.
«Jeg vet ikke...»
«Vel, du må tenke deg godt om. Sier du ja vil det påvirke fremtiden din du vil oppleve mye som andre gutter ikke opplever og du vil gå glipp av mye av det de opplever. Du vil aldri kunne ombestemme deg. Selv om du sier stopp, så vil du være forandret for alltid.»
«Hvordan mener du?»
«Blir vi sammen vil du på mange måter bli voksen ganske fort. Selv om jeg er barnslig og sånn vil et forhold mellom oss være helt annerledes enn et forhold med en jevnaldrende jente.»
«Det er jeg klar over.»
«Vil du ha mer tid til å tenke deg om?»
Han tenkte så det knaket. Veide for og imot kjente etter hva han egentlig følte for meg jeg visste i alle fall sånn noenlunde hvordan jeg ville reagert på noe sånt da jeg var på hans alder. Men jeg visste ikke hva jeg ville svart.
«Det vil ikke være riktig,» sa han til slutt. «Du er forelsket i Martin, og selv om du liker meg ganske godt kan du ikke forplikte deg sånn.»
«Jeg liker deg ikke ganske godt, jeg liker deg veldig godt.»
«Likevel, så vil det ikke være riktig.»
«Er du sikker?»
«Ja.»
«Ok. Det er du som er sjefen.» Jeg smilte til ham og visste ikke om jeg var glad eller skuffet et forhold mellom oss ville ha fungert, men vi kunne ikke levd åpent sammen på mange år neppe før han var nærmere tyve. Og dersom politiet fikk greie på det ville hele opplegget ha eksplodert i ansiktet på oss begge.
Vi ble sittende å snakke sammen i enda en halvtime før vi kjørte videre.
Tilbudet gjorde et dypere inntrykk på Petter enn jeg kunne forestilt meg; kompleksene som alltid hadde holdt ham nede forsvant ble erstattet av en naturlig selvsikkerhet og en glødende sjarm. Da jeg forelsket meg i ham, vant han respekt blant de andre fordi jeg verdsatte ham så høyt denne gangen var det hans eget selvbilde som forandret seg og hevet ham opp til å bli en av de dominerende guttene. Plutselig var det Petter som lærte Martin og Paul ting, som fortalte historier de andre lyttet oppmerksomt til, som tok initiativet og fikk de andre med seg på det han hadde lyst å gjøre. Han begynte å like seg selv, trives med å være seg selv uten å bli selvgod eller overlegen.
Jeg er fortsatt svært glad i Petter; han er kanskje det eneste menneske jeg ha vært forelsket i som aldri har brutt et løfte eller noen gang sviktet meg eller prøvd å dra noen fordel av følelsene mine.
De Fire ble historie. Petter hadde rett det var Martin jeg elsket; så lenge de følelsene levde ville det bli vanskelig å få til noe fornuftig forhold med en annen. Jeg fikk bare holde meg til ham; til troen på ham som idé om nødvendig.