| jarle aase: sls | forrige | vinterdager | neste | Vinterdager
I midten av desember begynte Martin, Hans og Tom å trene Tae-Kwan-Do i min klubb. De første gangene gjorde de et stort nummer av å ikke kjenne meg, men så snart de begynte å bli husvarme var vi like gode venner der som noe annet sted. Guttene trente på partiet før meg. Jeg pleide å komme en halvtime for tidlig for å se på Martin. Han hadde talent og lærte svært fort. Jeg kunne ikke få nok av de myke, raske, fortryllende bevegelsene hans. Jeg var imidlertid ikke den eneste homsen i klubben. Frank, en grovbygget mann som var et par år eldre enn meg, hadde aldri helt tilgitt at jeg ikke ville flytte sammen med ham. I hans øyne var han Prince Charming. Jeg oppfattet ham som sleip, påtrengende, uintelligent og brutal; han var kort sagt en usedvanlig lite tiltalende person, hvis livsoppgave syntes å være å plage meg. Jeg holdt meg så langt unna ham som overhodet mulig.Da jeg ble kjent med en trettenåring i klubben prøvde han å få meg utvist ved å spre rykter om legningen min og motivene mine. Trettenåringen var helt uforstående når han ble spurt ut. Fremstøtet endte utelukkende med å skade Frank.[65]
Nå var Frank meget opptatt av og irritert over det nære vennskapet mitt til de tre guttene. Vi hang sammen som en lukket krets som han ikke (tross både iherdige og fantasifulle forsøk) klarte å bli en del av.
Etter fellestreningen om lørdagene pleide guttene og jeg å gå sammen gjennom sentrum til en butikk i nærheten av en parkeringsplass jeg leide, hvor vi kjøpte brus, melk, snop og frukt. (Jeg kjøpte melk og frukt, guttene stjal brus og snop). Denne lørdagen i januar kjørte Frank opp på siden av oss og henvendte seg til guttene. Jeg trakk meg som vanlig vekk fra ham, men guttene ble stående.
«Vet dere at Jarle er homo?» spurte han gjennom bilvinduet.
«Ja, selvfølgelig!» svarte Martin.
«Dere må bare si til meg om han prøver seg på noe, så skal jeg banke ham for dere!»
Martin lo og gjorde et feminint kast med hodet. «Men det er jo vi som vil!»
«Hva mener du?»
«Vi skal hjem til Jarle å pule nå. Hadet...»
Bilen skar ut i gaten med hvinende dekk, i en sky av blå eksos.
Martin skjønte ikke at jeg ikke slo inn trynet på fyren. Jeg sa at jeg hadde lyst, men at det neppe hadde noe for seg. Man kan ikke banke folk utelukkende fordi de dumme.
«Blir du ikke forbanna da, når folk advarer oss mot deg?»
«Nei dere kjenner meg. Det spiller ingen rolle.»
«Ja, nå så, men ikke før.»
«Tenker du på foreldrene dine og politiet?»
«Nei. Kurt advarte oss og sa at du var homo og farlig like etter at vi hadde truffet deg.»
«Kurt?»
«Ja.»
«Fy faen for en drittsekk! Han var oppe hos meg nesten hver kveld og lånte bilen for å spionere på dere. Det var i hvert fall det han sa til meg. Og han fortalte stadig om deg, ting du hadde sagt det virket som han syntes det var utrolig festlig at jeg digget deg. En gang gikk han med skjult mikrofon når han snakket med dere så jeg skulle få høre stemmen din. Og så advarte han dere mot meg!»
Kurt skuffet meg dypt hva faen hadde skjedd med ham? Han eide ikke integritet lenger: han brukte mennesker. Manipulerte. Han hadde bevisst holdt Martin og meg fra hverandre han hadde kynisk presset det han kunne av egne fordeler ut av besettelsen min! Når jeg kjølnet av fortalte han meg noe nytt om Martin, når Martin ble nysgjerrig, advarte han ham mot meg. Kurt burde vite bedre enn noen at jeg aldri gir opp at jeg før eller senere ville få hele historien! Likevel burde jeg ha gjennomskuet ham jeg kjenner Kurt bedre enn han kjenner seg selv. Men våren 1992 hadde Kurt bestått alle prøvelser med glans. Jeg stolte på ham. Når man stoler på et menneske stiller man ikke spørsmål ved deres hederlighet. Erik lot seg lure av «venner», jeg lot meg lure av «venner». Alle som tror på Det Gode i andre mennesker er takknemlige ofre for kynikeren. Naivitet er medmenneskelighetens pris.
«Hvorfor drev han på sånn da?»
«Han liker dobbeltspill. Han tror at han kan lure alle men folk som holder på sånn ender bare med å lure seg selv til slutt.»
Jeg kjørte guttene ut til kirken i Fyllingsdalen, hvor den samme presten som hadde bisatt min mor forberedte guttene til konfirmasjonen. Jeg misunte ham ikke, ingen av dem var noe videre gudfryktige.
Det gutter på den alderen mangler av gudfryktighet, tar de ofte igjen i et dypt og lidenskapelig forhold til presanger og penger; et begjær som ene og alene er ansvarlig for at ungdommen av i dag begår den totalt meningsløse selvpining det er å konfirmere seg. Mine venner var intet unntak. Selv om jeg flere ganger fortalte om mitt syn på konfirmasjonen, ville de ikke diskutere annet enn hva jeg tenkte å gi dem. Martin mer enn antydet at han forventet en presentabel oppmerksomhet: fortrinnsvis i kontanter. Han kom svært ofte opp til meg, både alene og sammen med andre, men jeg fikk en ekkel fornemmelse av at han nå kom for å oppnå noe heller enn fordi han hadde lyst. Stemningen fra julehelgen var helt borte.
Jeg var som vanlig opptatt av at vi skulle bli kjærester, noe som i stigende grad irriterte ham; han var ganske enkelt lei av å høre på maset mitt vi hadde diskutert det meste rundt et eventuelt forhold. Nå ville han la det ligge til han eventuelt bestemte seg for det ene eller det andre. Han hadde vent seg til at jeg forgudet ham, var lei av bønnene mine og ville mye heller diskutere offergaver.
I januar ble jeg også nødt til å se i øynene at enkelte av guttene jeg hadde kontakt med hadde gått fra stadiet «eksperimentering» til «bruk» av alkohol og hasj. Det plaget meg sterkt; gjorde meg irritert og sur, ødela mye av stemningen. At de ikke fikk drikke eller røyke hasj hos meg forhindret dem ikke fra å komme når de var påvirket. Jeg hatet når de kom i hasjrus, leende av de mest idiotiske ting. Eller når de satt i sofaen og talte penger for å se om de hadde nok til en bom. En gang solgte en gutt jeg var svært glad i hasj til en annen fikk meg nesten til å forgå av frustrasjon. Det var ikke så mange som drev med det, men jeg fryktet at de skulle dra flere med seg og hamret løs med mine egne fordommer så sant jeg hadde overskudd. Selvfølgelig prellet det av liksom enhver velmenende påvirkning gjør.
Lommeboken var stadig et problem. Hans og Tom bedyret sin uskyld. Jeg ville til bunns i dritten.
Bjarte hadde lånt diktafonen min noen måneder tidligere. Siden han ikke kom tilbake med den hadde jeg en mistanke om at han hadde rotet den bort. Jeg kjøpte en ny, sammen med en knappehullsmikrofon. En kveld skjulte vi utstyret på en av guttene, omtrent som i en amerikansk film. Litt senere hørte jeg Paul og Bønna skryte av tyveriet til vennene sine.
Noen uker senere, når Paul og noen andre var oppe, spurte jeg Paul liksom helt tilfeldig: «Er det noe du har lyst å fortelle meg?»
«Tror du at jeg elsker deg eller noe?»
«Tja, det ville jo vært gode nyheter, men det er ikke det jeg tenker på. Jeg bare lurte på om du hadde dårlig samvittighet for et eller annet?»
Han så skeptisk på meg.
«Nei, ikke noe spesielt...»
«Ingenting?»
Det var helt stille. De andre så på ham. Paul var i en lei knipe han visste ikke om jeg visste at han hadde stjålet lommeboken, eller om jeg fisket etter noe annet men han tok den riktige beslutningen.
«Jeg og Bønna tok lommeboken...» Han så ned.
«Hvorfor?»
«Bønna spøkte med det, og så gjorde vi det bare vi visste ikke at det var så mye penger i den! Og vi la den sånn at den ble funnet du fikk den jo igjen.»
«Ja, uten penger. Det var dumt av dere. Var det Bønna som fikk deg med på det?»
«Det var hans idé, men jeg var like mye med på det som han! Hva skjer nå?»
«Dere får betale tilbake det dere tok når dere kan. Men det var fint at du innrømmet det.»
«Visste du det?»
«Ja.»
«Men du kunne ikke bevise det...»
Jeg så på ham uten å si noe. Senere fikk han selvfølgelig vite hva som hadde skjedd. Han spilte senere inn en komisk situasjon hjemme, hvor faren beskyldte ham for å ha stjålet diktafonen Paul kunne jo ikke godt fortelle hvem det var sin!
Bønna innrømmet også at han var med på tyveriet.
Jeg følte meg som en idiot etter å ha beskyldt Tom og Hans[66]. Men det var lærerikt også selv jeg, som nå kun var sammen med unge gutter, kunne ikke avsløre når de løy og når de snakket sant. Og guttene lærte de så hvor fullstendig hjelpeløse man er ovenfor en feilaktig anklage.
Etter episoden med stereoanlegget hadde foreldrene til Martin fått nok av miljøet i Fyllingsdalen og ikke minst meg. De bestemte seg for å flytte til et nabokommune, et par mil borte. Martin var fortvilet over beslutningen; drømte om å flytte til bestemoren som visste at vi var venner og godtok det selv om hun var skeptisk. Han var like glad i moren som tidligere, men han følte seg svært ukomfortabel med at hun stadig skulle detaljstyre livet hans. Jeg hadde lært ham å ta ansvar for seg selv, og denne grunnleggende forutsetningen for frihet og selvstendighet fikk ham til å vokse. Sammen med meg, og sammen med de andre vennene, var han et selvstendig menneske hjemme var han en liten gutt som skulle gjøre som han ble fortalt.
Jeg handlet raskt jeg aktet ikke å la ham forsvinne en gang til. I midten av Januar, bare en drøy uke etter at han fortalte meg om den forestående flyttingen, kjøpte jeg en bil; en relativt ny terrenggående jeep med 2 liters turbodiesel og stort lasterom. Paul digget bilen, elsket å sitte på. Martin var dypt smigret, selv om han mente at pengene kunne vært bedre anvendt. Og like etterpå, som om foreldrene hans skulle ha oppdaget hva som skjedde, ombestemte de seg og ble boende i dalen.
Omtrent på samme tid bad jeg Martin svare ja eller nei, jeg orket ikke å lengte så sterkt etter ham lenger. Enten ville jeg ha ham som kjæreste, eller så ville jeg begynne å se meg om etter en annen. Svaret var gitt på forhånd; jo mer hengiven jeg ble, jo større makt han fikk over meg, jo mer fraværende og irritert ble han. Han svarte nei. Jeg tok meg kraftig sammen. Noen dager senere proklamerte jeg offisielt at jeg gav opp.
«Elsker du ikke Martin lenger?» spurte Paul overrasket, der han satt i ørelappstolen og gomlet Minde Smågodt. Martin så opp fra sofaen og fulgte oppmerksomt med.
«Jo! men jeg kommer ingen vei; det er bedre å se det i øynene enn å plage oss begge med noe som aldri kan skje.»
«Så nå er Martin akkurat som oss andre?»
«Ja og nei.»
«Hva mener du?»
«Jeg vet ikke helt. Jeg er jo glad i ham, men jeg kommer ikke til å bli sammen med ham. Jeg har utelukket tanken.»
«Hva skal du gjøre nå da?»
«Finne en annen.»
«Hvem er du forelsket i da? Audun?»
«Hi-hi.» Jeg trakk på det. De hadde fått det for seg at det hadde vært noe mellom oss en gang (og måten han plutselig trakk seg unna på bidro ikke akkurat til å avkrefte det). Martin hadde faktisk virket litt sjalu på Audun.
«Jeg sier ikke hvem, men det er fire gutter jeg er interessert i. Så nå skal jeg finne ut av om noen av dem er interessert i meg.»
«Er du forelsket i dem?»
«Nei. Ikke egentlig forelsket, men jeg kan jo bli det...»
Nå så Martin både snurtent og forundret på meg på samme tid.
«Kan jeg fortsatt komme her?» spurte han skeptisk.
«Selvfølgelig.»
«Er Paul en av De Fire?»
Jeg så på Paul, som så spent tilbake på meg.
«Nei. Paul er ikke blant dem. Men det er også alt jeg sier!»
«Hvorfor finner du deg ikke heller en dame?» spurte Paul.
«Kanskje jeg gjør det. Jeg har tenkt å begynne å gå ut å danse i helgene. Danse og flørte.»
«Du? Danse?» spurte han med hevede øyebryn og dårlig skjult ironi.
«Ja hvorfor ikke? Det verste som kan skje er at jeg får litt mosjon og kanskje treffer en dame jeg blir glad i.»
«Da kommer i hvert fall ikke jeg lenger!» sa Martin tvert. «Jeg gidder ikke å komme hvis du skal sitte å kline med en dame eller en mann for den slags skyld!»
«Du er en god venn, Martin! Og det kommer du til å være uansett hva som skjer. Jeg har ikke tenkt å snu ryggen til deg!»
«Betyr dette at jeg ikke får en konfirmasjonspresang?»
«Nei. Den får du uansett.»
De neste ukene gikk jeg ut og danset om lørdagene. Det var uvant. Jenter som danset med gutter, og en masse jenter som var ute etter tja, hva nå jenter er ute etter. Jeg merket meg når noen søkte etter blikkontakt, men siden jeg ikke kjente opplegget, og heller ikke så det helt store poenget i å rote meg opp i noe, konsentrerte jeg meg om å bevege beina i takt med musikken.
En kveld traff jeg Kurt. Han gjorde tegn til at jeg ikke skulle snakke til ham. Jeg ble litt forvirret, men trakk på skuldrene og nippet til en Cola. Et kvarters tid senere stilte han seg liksom tilfeldig opp ved siden av meg i det overfylte lokalet og mer buktalte enn snakket.
«Jeg kan ikke snakke med deg her. Jeg vil ikke at folk skal se at vi kjenner hverandre.»
Så gikk han. Litt etter stod han lent over et kvinnfolk med store pupper.
For å ytterligere distansere meg fra Martin komponerte jeg en fredagskveld og en lørdag en sang der jeg sa både at jeg elsket ham og at han kunne dra et visst sted...
I nitiden gjorde jeg meg klar til å reise til byen. Jeg spilte min egen musikk i stuen, mens jeg plukket frem en noenlunde ren bukse og en T-skjorte; jeg følte meg ikke vel i skjorter når jeg skulle slå meg løs de minnet meg for mye om arbeidsuniformen. Jeg trakk på meg en fleecejakke, slo av anlegget og lysene og gikk ned til bilen som selvfølgelig var nesten tom for diesel.
Mens jeg stod krumbøyd og fylte tanken på bensinstasjonen ved Oasen, så jeg Martin komme leiende på en jente med langt, glatt mørkebrunt hår og et idiotisk ansiktsuttrykk. Han så på meg, eller rettere: han overså meg, og gikk inn på stasjonen. Jeg ble kald som is. Jenten flørtet åpenlyst, klemte seg inntil den vidunderlige kroppen hans; gav ham en klem på kinnet. Knærne mine skalv, jeg følte meg helt tom for energi det fantes ingen krefter igjen i meg overhodet. Jeg var ikke sint, ikke deprimert, bare helt og fullkomment tom. Hjertet slo likegyldig kroppen var følelsesløs og slapp, jeg vaklet og holdt på å falle. Jeg frøs. Alle illusjoner, alt fordekt håp, hele tilværelsen min gikk i oppløsning foran meg.
Tanken var full. Jeg skrudde lokket mekanisk på og gikk stivt inn. Martin stod ved kassen ved siden av. Hunndjevelen klamret seg til ham. Jeg overså dem betalte, håpet at beina ville bære meg hele veien tilbake til bilen; håpet at jeg kunne holde tårene tilbake til jeg kom meg vekk. Det holdt såvidt.
Det var en demon som danset den natten, ikke meg; aldri hadde kroppen min fått gjennomgå så hardt, hverken på trening eller på dansegulvet. Lungene sved, svetten drev i åpne strømmer nedover kroppen; et voldsomt raseri en hjelpeløs avmakt rev meg i stykker, drev meg omkring i takt med musikken som en djevel. Jeg hadde sagt at det var slutt. Jeg hadde løyet for oss begge. Tankene på sangen jeg hadde spilt inn bare noen timer tidligere fylte meg med selvforakt. Jeg så Martin foran meg; han elsket ikke denne jenten men siden naturen hadde utstyrt henne med pupper og innovertiss kunne hun leke med ham, erte ham, tenne følelser i ham som jeg aldri kunne vekke.
En jente danset foran meg, kanskje tiltrukket av det voldsomme temperamentet mitt. Jeg foraktet henne foraktet kvinnenes iboende søken etter vold, etter å bli dominert. Jeg gikk. Kjørte hjemover som en besatt; bilen skrenset i snøen, spant, seilte. Jeg utfordret døden. Øynene var fulle av tårer.
Vel hjemme, alene, satte jeg meg foran keyboardet og klimpet. Hadde lyst til å drikke meg full, men eide ikke alkohol i huset. En sang dannet seg på klaviaturet. Kanskje den beste sangen jeg har skrevet. Teksten kom av seg selv, jeg diktet den ikke: jeg skrev den ned på samme måte som jeg nå skriver ned hendelsene og følelsene fra den gangen.
Im so in love with you,Klokken 04.00 søndag morgen var jeg ferdig. Aldri før var en sang blitt til så raskt.
I can hardly breath,
Im so in love with you,
What can I do?
Im so in love with you,
I cant see the daylight!
Im so in love with you,
What can I do?
And then I saw you in the arms of a woman,
You where smiling, having fun.
Yes I saw you in the arms of a woman,
I could die! I could die!
Once upon in time I fell in love,
with a boy! Your eyes where shining...
I fell for your tricks, you gave me kicks,
now it hurts Im burning!
Ive tried so long to find the key to your heart,
I dont no longer know where Im going!
My strength is gone, its falling all apart,
my world is going down, Im falling!
I dont think anyone at any time,
will love you with the power!
I dont think anyone at any time,
will love you like I do!
It hurts to see that any girl you see,
can touch you, can kiss you!
When the only one that knows your heart,
are left to stand and watch it!
Martin, Hans og Paul kom litt ut på ettermiddagen. Martin oste av dårlig samvittighet for at han ikke hadde hilst på meg kvelden før, men han ville ikke at denne jenten skulle tro at han var homo. Jeg lo. Gikk ut og kjøpte litt chips og brus, hev meg inn i en snøballkrig og kom hjem igjen litt etter at det var mørknet. Guttene satt og klimpet på gitaren.
«Jeg har spilt inn to nye sanger siden sist.»
«Handler sangene om De Fire?» ville Paul vite.
«Den ene handler om Martin, den andre sier jeg ikke.»
«Kan jeg få høre?» spurte Martin, med et skeptisk blikk han misbilliget sterkt at jeg skrev sanger om andre enn ham.
«Hvis du lover å ikke bli sur.»
«Hva er det du har funne på...?»
Jeg satte på den første sangen. Den begynte rolig, meget harmonisk, som en vakker ballade. Martin nikket fornøyd mens jeg lovpriste ham i poetiske vendinger. Og så datt haken ned på brystet hans, da en voldsom, forvrengt elgitar brøt det rolige, nesten klassiske klaverspillet og kastet sangen ut i intense flammer. Teksten med ett var langt fra poetisk!
Its passed midnight baby, time is out!«Ber du meg spise drit og dø!» spurte han surt da sangen var ferdig.
Yea! Its passed midnight baby, time is out!
I used to love you baby, time is out!
I used to love you baby eat shit and die!
«Du hørte det samme som de andre...»
Det var første gang han hørte meg si noe stygt om seg. Han var sjokkert, på grensen til å bli forbanna.
«Martin, det er bare en sang. Jeg skrev den ikke fordi jeg er sur på deg, jeg skrev den for å få tankene mine vekk fra deg.»
«Så du er ikke sint på meg?»
«Nei.» Jeg smilte.
«Få høre den andre sangen da!» maste Paul.
Jeg satte den på mens Martin stirret surt ned i gulvet og tygget demonstrativt på chips. Og etter en uvanlig følsom pianoinnledning, ble han mørk i øynene når jeg sang «Im so in love with you...». Og jo dypere forelsket jeg var (i sangen), jo dypere sank humøret hans. Men så, når refrenget kom: «And then I saw you in the arms of a woman», lyste han opp og ropte høyt: «Den er om meg! Den handler om det som skjedde i går!»
Jeg nikket og rullet en sigarett. Martin satt med hevet hode og lyttet intenst, de andre guttens satt fascinerte og betraktet oss.
«Det er den beste sangen du har laget,» sa Paul bestemt da den var ferdig.
Hans og Martin var enig. Selv synes jeg alltid at den nyeste sangen er den beste det tar noen måneder før jeg kan høre sangene slik som andre hører dem.
Igjen og igjen spilte jeg sangen. Martin ble i bedre humør for hver gang.
«Jeg trodde ikke at du elsket meg lenger...»
«Jeg trodde nesten ikke det, jeg heller...» svarte jeg forsiktig.
«Skal du prøve å bli sammen med Martin nå da?» spurte Paul.
«Nei. Jeg må klare å leve uten ham, men det som skjedde i går gikk ganske sterkt inn på meg.»
«At jeg ikke hilste?» spurte Martin nesten skamfull.
«Nei. Det forstod jeg. Men å se deg med en jente...»
«Jeg lover at om jeg noengang blir sammen med en gutt, så blir det deg,» sa han og gav meg en klem.
Av alt jeg har gitt ham, og alt jeg har ofret for ham, så tror jeg at det er denne sangen han har blitt aller mest glad for.
Dagbloiden Bergensavisen var den største enkeltkunden min, med et uttak på en drøy million kroner i året. I midten av januar ringte Asbjørn, EDB sjefen der og ville snakke med meg. Asbjørn var en enestående person på min alder, middels høy, tiltrekkende, og med en energi som kan få en til å svimle. Ved siden av å være en oppsiktsvekkende begavet EDB mann hadde han også et balansert og nyansert syn på verden, samt en variert og spesiell bakgrunn. Jeg satte stor pris på ham både som fagmann og menneske. Han var en mann med få fordommer og gjennomtenkte meninger. Nå var han bekymret; han rakk ikke over alt han ønsket og ville kjøpe tid. Jeg tenkte meg litt om; det var lenge siden jeg hadde arbeidet med data og i grunnen savnet jeg det alt for mye kunnskap og erfaring forble ubrukt. Han hadde tenkt på teknikerne våre og ble glad og overrasket da jeg tilbød meg å gjøre jobben selv.
Jeg leiet ut tiden fra et papirselskap Joachim og jeg eide sammen. Dermed gikk pengene direkte til meg. På jobben kunne jeg ikke ta ut høyere lønn for å subsidiere Bergensavisen timesatsen var lavere enn hva det kostet å holde meg gående. Jeg ble et vanlig syn i avisen, der jeg monterte maskiner, reparerte, installerte programvare og prøvde å få ting som aldri var ment å fungere sammen til å gjøre det likevel.
Miljøet i en avis er spesielt. Man har journalistene (som jeg stort sett holdt meg unna) og de andre. De andre var ofte virkelig fremstående personligheter; totalt forskjellig fra de folkene jeg ellers kom i kontakt med ute hos kunder eller hadde erfaring med fra tidligere om man ser bort fra nærradioen og Bergens Tidende (hvor jeg tilbrakte mye av min barndom, og senere hadde både far og svigerfar[67] gående).
Arbeidet på Bergensavisen ble raskt en av de delene av arbeidet mitt jeg verdsatte høyest. Selvfølgelig boblet og sydet hele avisen av intriger, bakvaskelser og konflikter men jeg var ekstern, jeg smilte til alle og kunne gjøre det uten å være falsk. Dessuten satte jeg virkelig pris på de dyktige folkene på teknisk avdeling; typografene og teknikerne. Hadde de hatt like dyktige medarbeidere i redaksjonen ville Bergensavisen vært en meget god avis. Som det var lå den redaksjonelle linjen et sted mellom «Se og Hør» og «Donald Duck» nyhetsstoffet var en flau vits; noe som var gjenstand for stadige diskusjoner på de andre avdelingene. Min teori var at journalistene levde i sin egen lille verden; en tragedie siden det var de som var avisen. Og i likhet med journalister flest (dog med enkelte unntak) var de bemerkelsesverdig ubegavede. De hadde den samme omgang med realiteter som politiet: skrev det de trodde ville selge, liksom politiet skriver det de tror vil felle. Jeg gav faen jeg hadde ikke vært så mye bedre selv da jeg drev på som verst i radioen; riktignok gikk jeg aldri på akkord med prinsippene mine, men det gjør ikke profesjonelle journalister heller de har bare ingen.
Det viktige var uansett at avisen solgte så de kunne kjøpe flere datamaskiner av meg.
Guttene likte den nye rollen min i avisen; å være salgssjef var noe diffust, noe udefinerbart en tekniker stod det liksom mer respekt av i deres øyne. Og egentlig også i mine. En god selger gir kundene det de drømmer om, en god tekniker gir dem det de trenger. Jeg hadde solgt altfor mange drømmer de siste årene; det føltes godt å faktisk utøve et håndverk. Databransjen er like råtten som de fleste andre bransjer full av useriøse og ødeleggende elementer. For å overleve måtte vi spille på de samme parametrene som alle andre. Jeg hatet det. Forfølgelsen fra politiet hadde dessuten tappet meg for så mye krefter at jeg i det stille vurderte å slutte som både salgs og sjef, rett og slett bare være tekniker. Det ville bety lavere lønn, men også mye mer spennende arbeid. Og det var tross alt spenningen som en gang hadde trukket meg inn i databransjen. Spenningen.
En lørdag i slutten av januar 1994 ville Martin ha øl. Jeg protesterte som vanlig, men han ble sur og argumenterte, fikk meg helt ut av balanse. Jeg hatet når han var slik han minnet meg om meg selv når jeg tryglet etter ham men jeg klarte ikke å se ham ønske seg noe heller; ikke når det var et ønske jeg kunne oppfylle. Han hadde en fullstendig og betingelsesløs makt over meg jeg var hans, enten han godtok det eller ei. Hadde han bedt meg hoppe ut fra altanen ville jeg gjort det. Martin bad meg om å i alle fall kjøpe et par frysepizzaer og brus da han gikk.
I butikken følte jeg meg knust. Jeg plukket ut noen pizzaer, brus, chips, snop, og stoppet foran pallene med øl. Ristet på hodet og bannet! Ville han ha øl, så skulle han få det! Mer øl en han kunne drømme om. Hvorfor ikke la ham oppleve hvor forbannet morsomt det er å våkne opp til kvalme og hodepine! Hva kunne jeg ellers gjøre jeg følte meg råtten med ølet, men ville følt meg like råtten uten.
De kom i syvtiden.
«Er du sur?» var det første han spurte meg om.
«Se her, jeg har noe til deg på altanen... Versågod.»
Han så på den fulle kassen med halve pils.
«Hvem er det sine?»
«Dine.»
«Bare mine?» Hele ansiktet var et eneste stort smil.
«Ja. Bare dine.»
Martin ble populær den kvelden. Tom hev seg over pilsene; det han ikke klarte å drikke prøvde han og gjemme vekk. Martin var full etter noen få flasker og delte med rund hånd. Han var slik; hadde han noe, så delte han med alle det var en av de tingene jeg likte best med ham, selv om det ergret meg å se hvordan Tom utnyttet ham nå kynisk som en voksen. En tung surhet kom over meg; surhet over å se Martin full, surhet over at jeg ikke klarte å si nei. Jeg prøvde å skjule det, og ble jo litt oppstemt også når jeg så hvor lykkelig Martin var.
Senere ble han skikkelig dårlig. Han la seg en liten halvtime før vennene trakk ham med seg ut i frisk luft. Lege ville han ikke høre snakk om. Jeg fikk Hans til å love å kontakte meg øyeblikkelig om han ble verre.
Tom og Hans dukket opp rundt midnatt for å hente resten av pilsene. De var på en fest et eller annet sted.
Dagen etter sverget Martin på å aldri mer drikke seg full. Lærepengen hadde virket. Han smilte tungt til meg da jeg fortalte hvorfor jeg hadde latt meg overtale. Han var takknemlig for både ølene og lærepengen. De neste helgene holdt han seg edru.