| jarle aase: sls | forrige | ryggen mot veggen | neste |

Ryggen mot veggen

I begynnelsen av desember følte jeg på mange måter at jeg kjempet med ryggen mot veggen. Forholdet til Martin var ustabilt, jeg var ustabil og guttene trakk seg unna. Det var bare noen uker igjen til rettssaken. Staff hadde enda ikke begynt å arbeide. Jeg sendte hundrevis av sider med dokumentasjon — min egen bakgrunn, sakspapirer med mine kommentarer, sangtekster — alt jeg fant som kunne hjelpe ham å forstå saken.

Hva om jeg tapte? Hva faen skulle jeg gjøre om jeg tapte? Det var bare ett svar — hele min bakgrunn, livsoppfatning, trening, tenkemåte, personlighet; alt ledet frem til det samme unisone svaret: Blodhevn! Jeg lot meg ganske enkelt ikke herje med — det ville være pedagogisk uforsvarlig å la dem ture på. Tapte jeg rettssaken var jeg uansett ferdig; men jeg kunne gjøre seieren så kostbar for dem at de tenkte seg om før de begikk nye justismord. Politifolk var vant til å kunne gjøre akkurat som det passet dem, uten den minste risiko for konsekvenser. De dreit i loven. Men det gjorde jeg også. Hvis de prøvde å utslette meg, med alle midler, så skulle jeg prøve å utslette (flest mulig av) dem, med alle midler!

En tung tristhet seg over meg. Tapte jeg, ville jeg først tape all anseelse, venner og fremtid — og deretter; ikke bare bli fremstilt som et glupsk sexmonster — jeg ville bli fremstilt som den kaldeste og ondeste massemorder i moderne tid. Jeg ville komme i historiebøkene — på en ganske annen måte enn jeg drømte om på folkeskolen! Tanken på å bli husket som et monster var jævlig. De virkelige kjeltringene: politifolkene, ville fremstå som martyrer — politiet ville få sympati etter nedslaktingen. Det var en tung plikt, men det måtte gjøres. Når grensen først var sprengt, når ett politioffer hadde gått amok, ville flere følge etter. Hevnen min var ikke å drepe et håndfull politifolk, hevnen min var å starte en prosess, en drepende prosess, som ikke ville ta slutt før det siste justismord var begått. Hevnen min var å starte en krig! Ingen politifolk ville gå trygt på gaten igjen, hverken i eller uten uniform. Det var min hevn.

Bønna hadde flyttet tredve minutters gange fra de andre og begynte å komme opp til meg sent om kveldene, satt der en stund før jeg kjørte ham hjem. Vi drakk kakao, sprutet krem og snakket sammen. Flørtet. Hadde det fint. Han forstod hvordan jeg hadde det — han hadde det ikke så lett selv. Jeg var glad i ham.

«Har du noengang likt meg?» spurte han en kveld.

«Ja. Helt siden jeg så deg første gang.»

«Tuller du?»

«Nei. Jeg har til og med skrevet en sang om deg.»

«Få høre!»

Jeg tok frem gitaren og spilte den. Han smilte fra øre til øre.

«Hvordan kan du like så mange gutter samtidig?»

«Jeg elsker bare en, men jeg kan være glad i og like flere. Og jeg er ærlig — jeg sier ikke noe som ikke er sant og jeg lover ikke noe jeg ikke holder. Jeg sier ikke til deg at jeg elsker deg og vil leve sammen med deg eller noe, jeg sier bare at jeg liker deg.»

«Har du lyst til å ligge med meg?»

«Ja, men jeg kan ikke gjøre det. Jeg ville hatt godt av et forhold med deg, men du kunne tatt skade av det — spesielt hvis jeg taper rettssaken og bare forsvinner. Så jeg må nøye meg med å drømme om deg.»

«Synes du virkelig at jeg er sexy?»

«Du er en av de mest sexy guttene jeg noengang har sett!»

«Yo!» Han smilte stolt.

Og så løsnet det plutselig. Guttene kom tilbake; Martin kom tilbake, støttet meg, trøstet meg, og livet ble slik det alltid skulle vært, harmonisk og godt — så harmonisk og godt som man kan ha det oppå en tikkende bombe.

En dag dukket det opp kopi av et brev i postkassen, hvor førstestatsadvokaten i Hordaland, Walter Wangberg bad om at Chris måtte få slippe å møte i retten; han hadde fått så store psykiske problemer etter at jeg misbrukte ham.

Jeg skrev et kort brev til Staff hvor jeg bad om at Chris slapp å møte i retten, men av ganske andre grunner!

Staff ringte for å diskutere det.

«Vil det hjelpe saken om han stiller i retten?» spurte han kritisk.

«Ja. Men jeg vil ikke utsette ham for det. Det vil være ganske jævlig for ham å sitte der, mellom meg og foseterforeldrene, og måtte velge hvem han skulle være lojal mot. Det beste er at han glemmer hele saken.»

«Tenk nå nøye gjennom dette.»

«Det har jeg gjort.»

«Dersom det fremmer din sak, så mener jeg bestemt at han må møte.»

«Jeg er sterkt i mot det!»

«Jeg skal vurdere det. Du vet sannelig å gjøre det vanskelig for deg selv! Du får prøve å holde deg i skinnet frem til rettssaken.»

«Jeg er den jeg er.»

«Ingen raske eventyr i mørke portrom er du snill!»

Jeg ble irritert.

«Jeg har ikke eventyr i portrom: det er jo kjernen i hele saken! Politiet tror at jeg benytter sjansen når jeg har den. Jeg har sjansen hele tiden for pokker, men holder fingrene av fatet! Det er Martin jeg vil ha. Men jeg vil ha et ordentlig forhold — ikke noe fordømt fomling i mørket!»

«Nåvel, du bør holde deg unna guttene dine frem til saken.»

«Jeg kryper ikke for politiet!»

Det var ikke mer å si. Staff trodde som alle andre voksne at jeg var en slags knullemaskin. Det irriterte meg, men jeg kunne ikke gjøre noe med det. Jeg håpet at han ville klare å overbevise retten om at jeg kunne beherske meg. Hva han selv trodde var egentlig ganske uvesentlig.