| jarle aase: sls | forrige | advokat staff | neste | Advokat Staff
Brevet fra Staff inneholdt bare et par linjer. Jeg fant det i postkassen, sammen med en bunke regninger. Han hadde prøvd å telefonere meg uten hell, bad meg ringe ham på hotell Admiral i Bergen. Det tok et døgn før jeg endelig fikk ham på tråden.«God dag, dette er Jarle.»
«Å ja, god dag! Jeg har prøvd å nå deg.»
Det føltes rart å snakke med den litt fortrengte og formelle, kjente stemmen.
«Når kan du komme for en liten konferanse?»
«Når som helst.»
«Nåvel, la meg se... Kan du møte meg på hotellet i kveld klokken åtte?»
«Ja.»
Hotell Admiral ligger på Strandkaien. Det ble såvidt jeg husker åpnet under stor oppmerksomhet en gang på åttitallet jeg oppfattet hotellet som et typisk jappested; kjennetegnet ved en plump stil og total mangel på klasse. At Staff av alle steder hadde valgt Admiral, forbauset meg.
Håret hans var bustete og klærne virket sjuskete, selv om de var vesentlig dyrere enn mine. Han smilte, håndhilste og satte seg ved bordet mitt. Betjening og gjester smugtittet på oss. Jeg prøvde å glemme dem, men klarte ikke å venne meg til tanken på å snakke med en av landets mest kjente menn. Jeg hadde lest mye om ham, intervjuer, omtaler og en bok. Han var dyktig. Jeg hadde svært stor respekt for ham.
Etter tyve sekunders tomsnakk gikk han rett på sak: «Hva gjelder saken?»
«Som jeg skrev i brevet, så er det...»
«Drit i brevet! Jeg vil høre det fra deg selv.»
«Vel, jeg er beskyldt for å ha rotet med en tolvåring. Gutten stakk av fra et barnehjem, var borte i sytten dager, og beskyldte meg etterpå for å ha ligget med ham hele tiden.»
Staff satt tilbakelent og så avventende på meg.
«Jeg visste ingenting om saken før den andre uken, da han lånte min leilighet mens jeg var i Oslo. Vi tilbrakte to dager sammen før jeg ble arrestert. Jeg nektet å snakke med politiet. De tvang gutten til å si at jeg var med ham. Siden forandret han forklaringen ettersom politiet kartla mine bevegelser. Hadde jeg snakket, ville politiet fått en strømlinjeformet, uangripelig forklaring. Kjernen i saken er at en politimann, Birger Kleppe, tok det for gitt at jeg benyttet sjansen når jeg hadde den.»
«Hvorfor skulle politiet ha påvirket ham?»
«De liker meg ikke. Jeg forelsket meg i en tolvåring et halvt år før dette hendte og ble anmeldt. Politiet fikk et brev jeg skrev til denne gutten, hvor jeg sa at jeg dreit i politiet.»
«Ble du anklaget for å ha misbrukt ham også?»
«Nei.»
«Hvilken advokat har du i dag?»
«Alvheim.»
«Hvorfor vil du bytte?»
«Jeg synes ikke at Alvheim tar saken alvorlig nok. Jeg ble sittende i over to uker i Stavanger, i varetekt, uten å høre fra ham. Han har heller ikke foretatt seg noe som helst så langt. Det virker ikke som engang politiet tar ham alvorlig.»
«Det er ikke sikkert du blir fornøyd med meg heller.»
«Du har i det minste større autoritet enn ham. Jeg ønsker å vinne denne saken. Jeg har en jeg er glad i. Det står ganske mye på spill for meg.»
Jeg forklarte saken i litt større detalj.
«Kommer Kurt til å bekrefte det du har sagt?»
«Jeg tror det. Han har i alle fall bekreftet det i politiforklaringene sine. Men jeg stoler ikke noe videre på ham. De fleste vennene hans er havnet i fengsel, mens han selv vanligvis går fri. Det har gitt meg noe å tenke på.»
«En av de drittsekkene altså! Hmmm. Få se på papirene.»
Jeg gav ham en ringperm med sakspapirer og brev.
«Har du sakspapirene?»
«Ja.»
«Det er ikke meningen at du skal ha dem.»
«Jeg vet det.»
«Hmmm.»
Han leste rask gjennom papirene (raskere enn jeg har sett noen lese før) og virket irritert når han var ferdig. Selv følte jeg meg som en liten skolegutt.
«Det er åpenbart at Chris beskytter Kurt. Hvis jeg tar saken vil jeg kjøre på at han har misbrukt gutten og at du er utpekt som syndebukk.»
«Vi vet ikke om han har gjort det.»
«Er du helt blind? Nå må du faen ta deg sammen! Skulle nesten tro du ønsket å bli dømt!»
«Hvorfor skal vi bruke ham som syndebukk for en forbrytelse som sannsynligvis ikke er begått?»
«Får å få deg fri.»
«Men da risikerer jo han å bli uskyldig dømt!»
«Det driter jeg i. Jeg er ikke forsvareren hans. Hva er denne boken det er snakk om?»
«Et manuskript jeg skrev etter at jeg traff Martin. Den er ikke utgitt enda men jeg jobber med saken.»
«Hmmm. Hvor lang tid bruke du på å skrive den?»
«Tre måneder. Og så en del tid på omskrivninger senere, men det er originalmanuskriptet politiet sitter på.»
«Står det noe interessant der?»
«Det må nesten du vurdere.»
«Ja... Vel, vi bruker Kurt som syndebukk og fremstiller deg som offer. Du må stille deg helt uforstående til anklagene.»
«Det blir vanskelig. Det er en enkel sak å bevise at jeg liker gutter i den alderen.»
«Hva mener du?»
«Brev til Martin, sanger jeg skrevet og det faktum at jeg har kontakt med en rekke gutter i den alderen.»
Han så tankefullt på meg: «Ville det ikke vært en ide å ligge litt lavt etter å ha blitt utsatt for slike anklager?»
«Nei! Jeg har ikke gjort noe galt! Jeg bøyer ikke av for politiet! Det er ikke forbudt å ha lyst på gutter, det er forbudt å ligge med dem. De kan ikke kriminalisere en person!»
«Du er et grensetilfelle.»
«Tar du saken?»
«Det vet jeg ikke enda. Jeg vil først sette meg litt bedre inn i den. Har du bil?»
«Ja.»
«La oss dra. Jeg vil se stedene Chris har vært og jeg vil se hvordan du har det.»
Vi reiste oss. Staff var i godt humør; smilte til gjester og betjening der han humpet etter meg.
«Ikke så fort,» sa han da vi kom ut, «du er ikke sammen med småguttene dine nå, du er sammen med en advokat!»
Vi satte oss i varebilen. Jeg viste hvor leiligheten til Kurts søster lå og hvor radioen hadde holdt til. Staff gikk ut av bilen på begge stedene og så seg grundig omkring. Trakk inn pusten, som om han prøvde å suge inn stemningen, som om tiden var en illusjon og sannheten fortsatt hang igjen et sted i den kjølige høsttåken. Han sa lite og spurte meg ut om jobben på turen til Fyllingsdalen.
«Er du bekymret for at noen av naboene skal se meg?»
«Nei.»
«Godt!»
Det var langt fra ryddig inne i leiligheten min, men det eneste han reagerte på var boksesekken.
«Har politiet sett denne?»
«Nei, ikke enda.»
«Det er ikke spesielt glad i slike.»
«Jeg er ikke spesielt glad i dem!»
Han lo. Tok opp bokmanuskriptet som lå på en hylle.
«Er dette boken?»
«Ja.»
Han bladde i den. På under et minutt tror jeg han hadde dannet seg et bilde av innholdet; det virket som han på slump slo opp på akkurat de riktige sidene og helt tilfeldig skumleste de rette avsnittene. Jeg var dypt imponert.
«Det står noe her om kidnapping, at du ville kidnappe en ung gutt...»
«Det er en bok.»
«Ja. Og den er skrevet av deg. Og du er tiltalt for noe som grenser mot kidnapping. Dette er ikke bra, slett ikke bra...»
«Jeg beklager at det er så rotete her...»
«Det er helt i orden. Jeg lurer på om jeg skal få hele retten opp hit, så de kan danne seg et bilde av deg. Har politiet vært her mange ganger?»
«To. I sommer hentet de fire gutter som var her alene. Prøvde å lage en sak, men guttene nektet på at jeg var sånn som politiet trodde.»
«Forbanna purkejævler!»
Utropet forbauset meg. Han var sannelig en frodig advokat.
«Hva er grunnen til at du omgir deg med så mange gutter? Ville det ikke være bedre å holde seg til et par stykker? Du kan da umulig rote med halve Fyllingsdalen? Utsetter du deg ikke for en unødig stor risiko ved å la alle vennene til gutteelskerne dine gå her?»
«Jeg har ingen gutteelskere. Jeg har venner! Og det kan de ikke nekte meg!»
«Skriver du ofte bøker?»
«Bortsett fra en bok om data har jeg bare fullført denne ene, men jeg har flere på tapetet. Har lurt på å skrive om saken.»
«Da bør du vente til etterpå. Jeg ville ikke sette pris på at politiet kom hit og beslagla allverdens opplysninger.»
«Den tanken har streifet meg også. Jeg er ikke videre begeistret for å ha dem rekende her.»
«Det skjønner jeg. Du føler at du ikke har noe privatliv?»
«Ja. Akkurat det.»
«Trøst deg med at du ikke er den eneste som har det slik...»
Vi kjørte tilbake til byen. Staff ville gå en kveldstur for seg selv. Han bad meg slippe ham av på Torvet. Jeg parkerte. Han kikket på sangtekstene mine.
«Er det du som har skrevet disse?»
«Ja.»
«Du er jo den reneste Wildenvey!»
Jeg oppfattet det som et kompliment.
«Jeg tar saken. Du skriver to brev, ett til statsadvokaten og ett til lagmannsretten hvor du ber meg oppnevnt som forsvarer og opplyser at jeg har akseptert oppdraget. Deretter informerer du Alvheim. Jeg henter sakspapirene hans selv. Du må også betale et forskudd. Er 15.000 noe problem?»
«Nei.»
Vi ristet poter igjen. Advokaten gikk bortover Torvet med det underfundige smilet sitt. Jeg smilte til meg selv jeg hadde landets beste forsvarer! Jeg kom til å vinne!
Navnet Staff viste seg å ha en vidunderlig virkning på de grå musene i rettssystemet. Sekretæren til statsadvokaten var vrang og vanskelig da jeg kom og ville skifte forsvarer, men ble hjelpsomheten selv da navnet hans ble nevnt. En sekretær i lagmannsretten antydet at det å skifte advokat, det var ingen enkel sak, til hun plutselig fikk en mental rakett i baken da jeg sa navnet hans. Papirene var ordnet på et par timer. Jeg fikk bekreftet mange av tankene mine om maktmennesker denne dagen. Disse sekretærene likte å gjøre seg viktige og vanskelige ovenfor fortvilede og nedkjørte mennesker reaksjonen deres på navnet «Staff» avdekket frykten for å bli stilt til ansvar for det jeg kaller menneskeforakt.
Etter lunch samme dag ringte Staff meg på kontoret. Han ville at vi skulle gå igjennom beslagene politiet hadde gjort. Vi avtalte å møtes utenfor politihuset klokken fire.
Staff var forsinket. Mens jeg ventet ringte jeg Bergens Tidende. Jeg mente å ha lest en artikkel om Tove Lian Mathiesen hvor hun skrøt av at hun visste når barn løy og når de snakke sant. Damen på den andre enden søkte litt på dataskjermen og fant artikkelen. Jeg noterte hvilken avis det hadde stått i og takket.
Like etter kom Staff smilende i mot meg. Jeg smilte tilbake, moret meg over oppsikten han vakte blant politifolkene som kom og gikk rundt oss. Han tok meg i skulderen.
«Ikke si eller kommenter noe når vi kommer inn og ikke sleng dritt til politiet.»
«Selvsagt!»
Staff spurte etter Puddelen i resepsjonen; mannen, som en gang holdt på å fly på meg nede i arresten da han presenterte meg for Chris anklager. Nå kom han inn med blikket vendt ned. Han viste oss opp på et kontor fullt av mine eiendeler. Jarle rommet. Vi gikk gjennom det hele. Flere ringpermer med brev, bøker, blant annet en om selvhypnose, manuskriptet mitt, massevis av pornoblader og filmer, gamle kladdebøker, datautskrifter og Gud vet hva. Staff skjønte hva jeg følte.
«Kjennes det rart å se livet ditt ligge i disse pappkartongene?»
«Ja.»
Politiet hadde oppnådd å krenke meg ved disse beslagene, men det fantes ingenting der som kunne kompromittere meg.
Noen dager senere fikk jeg et brev fra lagmannsretten om at saken var utvidet fra tre til fem dager.