| jarle aase: sls | forrige | skoleferie | neste |

Skoleferie

Endelig var det skoleferie. Jeg kjøpte åtte nye vekter og laget et treningsprogram for noen av guttene — de skulle over på en ny skole året etter, vi fryktet at de kunne bli plaget fordi de kjente meg. Opplegget var krevende, jeg kjørte dem gjennom en beinhard styrketrening og lærte dem grunnleggende slag og sparketeknikker. Paul var den som tok det lettest, Audun den som imponerte meg mest; han hadde aldri drevet med sport og klarte likevel hundrevis av armhevinger, situps og vektøvelser — viljestyrken hans er det råeste jeg noengang har sett! Jeg lot dem slå løs på hverandre; en slo og den andre parerte, til de knapt kunne heve hendene. Så byttet de partner og fortsatte. Hadde jeg kjørt dette opplegget i tre måneder, med riktig kost og hvile, hadde guttene blitt de reneste commandosoldatene.

Når vi ikke spilte fotball eller trente var vi ofte oppe i skogen og skjøt med luftvåpen. Vi hadde rikelig med luftpistoler. Jeg kjøpte et luftgevær for å lære dem geværskyting også. Som blink brukte vi et bilde av en politimann jeg hadde skannet fra avisen, lagt ringer og poeng på og fotokopiert i noen hundre eksemplarer — eller guttene tegnet skurker og lærere.

En av guttene hadde en elleve år gammel bror, Bjarte, som var med og spille fotball noen ganger. Han viste seg å være egen, skulle ha tingene på sin måte, noe som gjorde ham lite populær blant de andre. Jeg kjente igjen mye av min egen innstilling — og inviterte ham opp sammen med de andre. Bjarte var høyere enn broren og minst like moden fysisk. Han var rask i oppfattelsen, pen, morsom, flink å fortelle — jeg likte ham svært godt. Han visste selvfølgelig at jeg var homofil, og hadde ingen problemer med at jeg likte ham, selv om han beklaget seg over at jeg ikke var en pen dame — pene damer var favorittemaet hans. En dag tok jeg broren hans for meg.

«Gjør det noe om jeg flørter med Bjarte?»

«Nei, bare flørt i vei du.»

«Hva om han liker meg da?»

«Hva så? Bjarte gjør alltid som han vil uansett.»

«Blir du sint om du plutselig får vite at vi har ligget sammen?»

«Sint? Nei. Men mamma bør nok ikke få vite om det!»

Bjarte var med på notene, råflørtet så det tok pusten fra meg (de fleste guttene var morsomme og keitete når de prøvde å flørte — Bjarte og Paul hadde talent), men omgangstonen — normene som hadde dannet seg forbød oss å gå lenger. Vi likte hverandre imidlertid så godt at han ble en del av den indre kjernen. Og det var slik Helge, bestekameraten til Bjarte, kom inn i bildet. Helge var åtte år gammel og helt uforberedt på miljøet oppe hos meg. Han var utadvendt, livlig, urolig, opptatt av oppmerksomhet. Han hadde ingen mulighet til å hevde seg i denne flokken og kompenserte ved å mase og snakke høyt. Jeg fulgte ham med falkeblikk de første gangene, men det fungerte på et vis; de andre tok hensyn til at han var yngre; slapp ham til datamaskinene når han ville spille, hørte på ham når han hadde noe å fortelle. Men jeg likte ikke å ha en så ung gutt der; jeg hadde tenkt å be Bjarte om å holde ham unna, da han en dag fortalte meg at moren drakk.

«Av og til tror jeg at hun ikke er glad i meg.»

«Hvorfor det?»

«Hun sier ekle ting. Og så skriker hun.»

«Det er ikke fordi hun ikke er glad i deg, det er fordi hun mister kontrollen over seg selv. Jeg tror at hun er veldig glad i deg — mye mer enn hun tør å vise.»

«Tror du det?»

«Ja.»

«Men du vet ikke hvordan det er!»

«Jo, jeg vet hvordan det er. Min mor var på akkurat samme måten da jeg var på din alder; av og til skjønte jeg ingenting og ble redd, redd for at hun egentlig ikke var min mor, redd fordi hun forandret seg sånn når hun var full, men det var ingen i hele verden hun var mer glad i enn meg.»

«Og det er mamma også tror du?»

«Jeg vet det Helge! Hvis hun ikke hadde vært glad i deg så hadde hun sendt deg bort — det er bare så vanskelig for henne; alkohol er ikke noe man kan styre når man først har begynt å drikke for mye.»

«Drikker du alkohol?»

«Nei. Ikke nå lenger. Etter at jeg ble venner med dere sluttet jeg. Jeg ville ikke at dere skulle se meg full og jeg ville ikke at dere skulle begynne å drikke fordi jeg gjorde det.»

«Drikker du ikke derfor?»

«Stemmer. Jeg kan også si og gjøre dumme ting når jeg har drukket.»

«Men da kan jo mamma også slutte.»

«Det er ikke så enkelt. Jeg har aldri blitt avhengig så jeg kunne slutte når jeg ville. Hvis din mor skal slutte, så blir det akkurat som å holde pusten — det gjør vondt, man blir redd og det eneste man tenker på er å puste — eller drikke. Det er veldig vanskelig å slutte når man først har mistet styringen.»

Dette var noe han hadde brent inne med lenge, noe han ikke hadde hatt noen å snakke med om; jeg følte med ham, jeg visse hvor glad han var i moren, hvor redd han var for å miste henne, men også hvor redd han var for henne når hun mistet selvkontrollen. Han behøvde å bearbeide tankene sine — det var så mye i verden som var vanskelig å forstå. Jeg kunne ikke forholde meg like fritt ovenfor ham som ovenfor de andre, men jeg lot ham bli. Guttene hadde gitt meg så utrolig mye; jeg kunne på en måte betale tilbake noe av det ved å hjelpe Helge.

En dag jeg var på Oasen, traff jeg Helge. Han buste på meg og hilste, før han husket at han ikke skulle kjenne meg på Oasen. Han vinket, snudde og gikk rett på Martin. Martin så stygt på meg, satte seg på huk og snakket med Helge. Jeg hørte ikke hva han sa, men reagerte på den voldsomme forskjellen på de to. Helge virket så bitteliten og Martin så svær at han nesten skremte meg. De så vekselvis på meg og på hverandre, før Helge nikket til Martin og gikk innover i gangen. Martin sendte meg enda et stygt blikk.

Vi kom hjem omtrent samtidig.

«Kjenner du Martin?» spurte han med store øyne.

«Ja.»

«Det visste jeg ikke.»

«Hva sa han?»

«At du er homo og at jeg ikke må snakke med deg. Jeg sa at jeg vet at du er homo og at du er grei.»

«Sa han noe mer?»

«Bare at han ikke liker deg. Hvorfor liker han deg ikke?»

«Ikke så rart — jeg forelsket meg i ham en gang, gjorde mye dumt. Tror jeg skremte ham, han kjente meg jo ikke. Men hvordan kjenner du ham?»

«Han er bestekameraten til broren min. Martin er ofte hjemme hos oss.»

«Hvordan er han?»

«Veldig grei. Han snakker alltid med meg; han er ikke sånn som mange av de andre vennene til broren min; de ber meg bare forsvinne.»

Interessant! Martin var den eneste jeg kjente som ingen noensinne hadde sagt noe negativt om, alle likte ham. Jeg hadde hatt rett: han var et godt menneske, spesiell — verdig den kjærligheten jeg hadde gitt ham. Jeg ville fungert bedre sammen med Audun, hatt et mer spennende liv med Bjarte, opplevd mer sammen med Paul, gitt mer sammen med Petter, men jeg ville blitt lykkeligere sammen med Martin, han var unik. Det var litt trist.

Jeg gledet meg som en unge til Juli. Da skulle jeg ha den første sommerferien siden jeg fylte seksten; fire uker kun sammen med guttene mine.

Jeg har aldri vært god i fotball, så jeg måtte anstrenge meg ganske hardt for å ikke sakke akterut, ikke bli den siste som ble valgt på lagene. Mange av guttene som trente fotball aktivt hadde en teknikk jeg aldri kunne slå. Jeg måtte bruke de naturlige fortrinnene mine for å hevde meg; høyden og kondisjonen. På banen prøvde jeg rett og slett å slite ut motstanderne, løpe dem i senk, eller å få høye baller som jeg kunne heade i mål; lave baller kunne jeg bare glemme, de havnet hvor som helst, unntatt der jeg ønsket.

En dag fikk jeg en høy pasning mens jeg løp mot mål. På en innskytelse hoppet jeg opp og gav den et rundspark, traff ballen nesten to meter over bakken og sendte den i en rett strek inn under krysset. Guttene stirret måpende på meg, det er det største øyeblikket jeg har hatt innen sport. Å sparke fotball over hodet på motstanderne var ganske morsomt — for meg. Etter noen få dager dukket det opp en ny regel om at ballen skulle være lavt før man kunne ta den med beina. Jeg protesterte til ingen nytte.

Alt gikk plutselig i min favør. Hundrevis av ungdommer og minst like mange voksne visste at jeg var homofil, at politiet var etter meg for å ha misbrukt Chris, og at jeg holdt meg med en gjeng trettenåringer. Ingen prøvde å stoppe meg. Våpnene lå innelåst i et skap på soverommet. På jobben fungerte alt godt. Jeg var kreativ igjen.

Like etter at lokkemannopplegget mitt sprakk hadde jeg problemer med selvbildet; jeg var sjef, kriminell og en slags smugtenåring. Nå begynte jeg å lære å være meg selv både på jobben og hjemme, jeg byttet ikke lenger rolle alt etter situasjonen. Hos kunder var jeg langt mer avslappet og selvsikker enn tidligere, den kynismen som engang hadde plaget de ansatte var borte. Guttene var ikke lenger bare venner; vi fungerte sammen som en slags familie utenfor familien — bundet sammen av toleranse, respekt og tillit. Jeg tente på enkelte av dem, men hele seksualiteten min var endret, liksom skrudd tilbake i tid; jeg hadde ikke lenger noen voksne behov; jeg tror jeg opplevde spenningen på samme måte som dem. Å avstå fra sex er ikke særlig vanskelig for en trettenåring, selv om lysten er sterkere enn noe annet.

Det er sagt at menneskets mål i livet er å skape seg en best mulig tilværelse ut i fra sine egne forutsetninger. Dersom det stemmer, så nådde jeg målet i juni 1993. Jeg levde fullt og helt, brukte alle de positive sidene mine optimalt — fylte all tid med noe meningsfylt både for meg selv og andre.

Sommerferien min kom omsider. Audun pleide å vekke meg i ti ellevetiden, så kom de andre etter hvert. Vi kjørte gjennom treningsopplegget, leide videofilmer, spilte fotball, spilte dataspill, skjøt — det var den beste sommerferien jeg har hatt.