| jarle aase: sls | forrige | jeg treffer martin på Oasen | neste | Jeg treffer Martin på Oasen
Det var på denne tiden Martin dukket opp igjen. Jeg kjørte innom Oasen for å hente en postpakke på veien tilbake til kontoret etter et kundebesøk. Som vanlig gikk jeg gjennom kundebesøket i hodet, del for del, kritisk ute etter noe som kunne forbedres. En god selger prøver alltid å bli bedre. Noe forstyrret konsentrasjonen min. Jeg så opp, og rett inn i ansiktet til Martin, som satt ved siden av Hans på trappen som fører opp i andre etasje. Ikke en mine avslørte hva han tenkte, men blikket boret seg inn i mitt. Ansiktet mitt var av granitt, hodet tomt jeg hadde absolutt ingen tanker, jeg følte frykt, glede jeg registrerte at føttene bar meg videre i samme tempo som før, som om alt var normalt. Så kom bevisstheten tilbake; tankene fosset over meg som en flodbølge: jeg måtte snakke med ham! Kunne ikke la sjansen gå fra meg. Jeg tok frem mobiltelefonen og ringte Joachim på hans private mobiltelefon.«Joachim Krogh.»
«Det er meg. Jeg er på Oasen. Martin er her.»
«Jaha... Hva skal du gjøre?»
«Må prøve å snakke med ham. Jeg tar fri i noen timer, kommer ned på kontoret etterpå. Kan du be Irene avlyse alle avtaler de neste tre timene bare for sikkerhets skyld?»
«Ja, greit. Lykke til!»
«Takk.»
Han satt der enda. Jeg trakk pusten og gikk rett bort til ham, det var unødvendig å spille noe mer skuespill; han visste hva jeg følte for ham. Jeg gikk opp to trappetrinn og stoppet foran ham, prøvde å smile men var for nervøs. Han var også nervøs; luften var elektrisk, men ikke slik jeg hadde drømt om ti tusen ganger. Guttene stirret oppmerksomt på meg med like uttrykksløse ansikter som mitt eget.
«Hei Martin.»
«Hei.»
«Kan jeg få to ord meg deg?»
«Nei.»
Jeg stod der i noen sekunder, visste ikke hva jeg skulle si. Så trakk jeg på skulderen, snudde meg og gikk. Shit!
Jeg kjørte ut i Åsane hvor jeg kjøpte en lommekassettspiller med øretelefoner før jeg returnerte til kontoret. Joachim spurte hvordan det gikk, jeg glefset tilbake. Han så bekymret på meg. Prøvde å få meg til å gi opp Martin.
«Jeg kan ikke. Han var sikkert like vettskremt som meg. Jeg kan ikke!»
Den kvelden samlet jeg sammen det jeg hadde på DAT og laget en kassett til ham. Fylte på med dårlige opptak av sanger jeg enda ikke hadde fullført til sammen 90 minutter med ømme tanker som blottla meg helt.
To dager senere ringte Kurt meg på kontoret.
«Gjett hvem som er her på Oasen nå?»
«Martin?»
«Ja. Han henger rundt sammen med Hans. Kjapper du deg litt kan du kanskje få et glimt av dem selv...»
Jeg rekvirerte varebilen og reiste rett ut til Oasen. Kassettspilleren jeg hadde kjøpt lå i en plastpose, sammen med musikkassetten og noen visittkort.
Martin stod i en kø ved en kiosk utenfor et av supermarkedene. Jeg bet meg i leppen og gikk rett bort til ham; jeg var nødt til å få en avklaring.
«Hei Martin.»
Han virket ikke redd, ansiktet var uttrykksløst, med en dyp glød i øynene. Det var mye folk, men ingen viet oss noen oppmerksomhet.
«Hei.»
«Kan jeg få to ord med deg nå?»
«Nei.» Stemmen var litt småsur, men langt fra uvennlig.
«Ok. Ta denne posen da.»
«Hva er det i den?»
«En Walkman og noe musikk jeg har laget.»
«Nei.»
«Faen Martin, kan du ikke bare ta den da!»
Jeg så at han hadde lyst[50], men noe fikk ham til å stritte i mot; kanskje trass, kanskje frykt for foreldrene.
«Glem det!» sa han irritert.
Jeg trakk meg unna for å skifte strategi; satte meg på en benk der jeg kunne holde øye med Hans og Martin, som kikket tilbake på meg, hvisket til hverandre og smålo. Jeg følte ingen frykt lenger, bare en desperat lengsel etter Martins tillit. Jeg hadde elsket ham så lenge, han hadde kostet meg så mye; uten Martin ville ikke Birger Kleppe visst hvem jeg var, Kurt ville neppe ha hjulpet Chris og uansett ville ikke jeg blitt mistenkt for å ha rotet med ham uten Martin ville jeg ha levd et stille og anonymt liv som salgssjef, en respektabel skygge ingen egentlig tok notis av.
Jeg så på gutten, fant ingenting som burde fenge meg Bønna var penere, Paul hadde en bedre kropp, Christer var sterkere psykisk, Chris var varmere likevel var kjærligheten for ham den viktigste delen av livet mitt. Vi hørte ganske enkelt sammen, uten ham var jeg en villfaren halvdel, ufullkommen og hjelpeløs.
Han var definitivt ikke redd for meg. Hadde han vært redd ville han tatt i mot posen og enten gitt den til foreldrene eller dumpet den i et bosspann. Jeg visste ikke hva som rørte seg i ham, men vi var åpenbart tilbake til utgangspunktet; han holdt seg innen synsvidde og gikk utfordrende forbi meg et par ganger. Jeg ringte Joachim på mobiltelefonen og snakket om Martin. Skulle han og Hans snakke om meg, så skulle jeg faen ta snakke om ham!
Guttene gikk igjen rett forbi meg, ut en glassdør og et par skritt ned trappen mot bowlingen. Jeg fulgte etter, de ventet på meg. Det var ingen rundt oss.
«Martin, kan du ikke ta posen?»
«Hvorfor det?» Han så igjen sur ut.
«Fordi jeg vil at du skal ha den. Faen Martin, jeg savner deg.»
«Jeg vil ikke ha posen din.»
Jeg tok frem et visittkort der jeg hadde skrevet privatnummeret mitt med kulepenn.
«Kan du ta dette kortet da, og ringe meg?»
«Nei.»
«Du da Hans, kan du ta kortet og få ham til å ringe meg? Når som helst?»
«Nei.»
Jeg gikk deprimert tilbake til varebilen. Fullt nederlag. Jeg hadde turt å snakke med ham, men jeg klarte ikke å slappe av, få i gang en samtale. Jeg hadde vært alvorlig som i en begravelse! Jeg skrev enda et brev, la med kassetten med sangene og sendte det hele neste dag, forkledd som reklame. Som jeg ønsket at jeg var det brevet; at jeg kunne reist hjem til ham, inn i livet hans, bli holdt i armene hans jeg ville gitt hva som helst, gjort hva som helst, om jeg bare én gang kunne omfavne Martin. Tankene mine var hos ham, men jeg kunne ikke følge etter; dersom han virkelig fryktet meg kunne jeg ikke vise meg der han bodde; jeg visste litt for godt hvordan det føles å få privatlivet krenket!