| jarle aase: sls | forrige | en lømmel ber om bråk | neste | En lømmel ber om bråk
Det skjedde i midten av februar 1993. Jeg stod ved kassen i et av de store supermarkedene i Oasen og betalte for en flaske Pepsi da jeg la merke til tre ungdommer på en benk som skulte truende på meg. De var kledd som lømler, så ut som typiske tapere; to hvite og en vietnameser. Gulingen og en av de hvite var rundt fjorten, tredjemann, hvor som helst mellom fjorten og atten. Ingen av dem var pene; ikke den typen jeg så to ganger etter. Men de så altså på meg.De var ute etter bråk. Og dette var ikke pusekatter, som den forrige gjengen som prøvde seg.
«Jævla Homo! Soper!»
Jeg ignorerte dem og gikk til den andre enden av kjøpesenteret, satte meg litt på en benk. Ruslet bort mot den store åpne plassen. Nå var de blitt til en hel gjeng, bråkjekke gutter og flirende jenter, som kom rett mot meg; truende, selvsikre. De var ikke redd meg; hverken alderen eller høyden skremte dem. Jeg møtte blikkene deres, sa ingenting, prøvde å gå rolig forbi dem. Kroppen var anspent, klar til å sloss; jeg måtte styre skrittene, bevegelse for bevegelse.
Raymond, den største av dem, dultet hardt borti meg med skulderen. Jeg reagerte instinktivt; spant rundt mot ham, løftet venstre arm i guard og slengte en sprut med Pepsi etter ham da han hoppet bakover.
«Nå får dere faen passe dere!»
«Jeg liker ikke homoer!»
«Det er ditt problem!»
De trakk seg unna. Jeg gikk inn på den åpne plassen og satte meg på en benk, fortsatt oppspilt. Det var vanskelig å bevege seg noenlunde normalt. Og nettopp nå, av alle umulige tidspunkt, kom Bønna bort; han hadde sett opptrinnet.
«Hva var det de ville?» spurte han nøytralt. Jeg tippet at han kjente dem.
«Lage bråk.»
«Hvorfor det?»
«Spør dem!»
«Hadde du begynt å sloss hvis de hadde slått til deg?»
«Det kan du banne på at jeg hadde!»
Bak ham kom Raymond og gjengen hans. Jeg rettet meg opp, trakk glidelåsen i jakken halvveis ned for å kunne nå pistolen og stirret hardt på dem. Bønna oppdaget dem og trakk seg unna, stilte seg sammen med jentene.
«Tror du at du er tøff, forbanna homo?»
«Hvem er det som tror de er tøffe?»
«Jeg liker ikke sopere!»
Han sa jeg, han var farlig farlig fordi han stolte på sine egne krefter, ikke på at de andre skulle hjelpe ham. Vietnameseren trente karate, sannsynligvis på andre året. Den andre hvite gutten var harmløs. Raymond, som førte ordet, var ubestemmelig; det var ingenting i bevegelsene som avslørte om han trente. Jeg tippet at han var vant til å slå ned folk som var svakere enn ham selv. Nå yppet han for å vise seg for jentene. Jeg fikk prøve å skremme dem vekk.
«Jeg driter i hva du liker veslegutt...»
«Passe kjeften din!» sa vietnameseren.»
«Pass kjeften din selv, før jeg ommøblerer det stygge, gule trynet ditt!» Jeg holdt hele tiden blikkontakt med dem.
«Du få bank! Du være ferdig!»
Jeg smilte: «Jeg ser ingen her som kan banke meg.»
Raymond kom mot meg med en truende pekefinger: «Du skal få skikkelig bank i dag!»
«Så hyggelig! Det gleder jeg meg til! Hvem skal banke meg?» Jeg så meg omkring. «Hvor har dere gjemt dem som skal banke meg?»
De gikk igjen, opphisset og mumlende. Truslene hadde ikke virket. Jeg kjente adrenalinet i blodet, raseriet. Shit! Jeg ville ikke sloss mot dem. Kunne jeg bare jevne ut oddsene så de innså at de ikke hadde noen sjanse. Jeg tok frem mobiltelefonen og ringte til Kurt. Ingen svarte. Faen! Faren pleide å trekke ut kontakten når han sov middag. Jeg ble sittende å drikke opp Pepsien, rolig; viktig å ikke vise noen tegn på svakhet. De stod et stykke unna og ventet; beslutningen var tatt de ville følge etter meg og angripe. Intet jeg sa eller gjorde kunne stoppe dem; snakket jeg med vaktene eller politiet kunne jeg ikke vise meg på Oasen igjen; da hadde de bevist at jeg var feig. Shit! jeg kunne ikke godt banke dem heller; det ville gi meg et stygt rykte og nye gjenger ville prøve å hevne dem for ikke å tenke på politiet som virkelig ville kose seg om jeg slo ned, overfalt, tre uskyldige smågutter!
Jeg reiste meg og gikk, følte blikkene deres i nakken, hørte hvordan de mannet seg opp; de ville vise hverandre at de torde; dette hadde ikke lenger noe med jentene og gjøre. Jeg fulgte tankene og følelsene deres, ideen som blir tent, iveren, frykten, rusen; spenningen ved å bryte en grense; de følte seg som menn, det var en manndomsprøve. Fornuften deres var koblet ut dette var et kick!
Kulden slo i mot meg da jeg kom ut i snøen. Jeg gikk over gangbroen, tok bakken til høyre ned mot flaten; en mørk bakke med blokker på alle sider. Men ingen mennesker. Vi var helt alene. Klokken var nesten åtte. Jeg var kommet halvveis ned da de kastet den første snøballen. Rolig start; de hadde ikke gjort dette før, de kjente ikke grensen de skulle krysse, de følte seg famlende frem. Jeg holdt på å snuble på det glatte underlaget. Ikke bra. Umulig å bruke beina for å sparke, lett for å falle og falt jeg så var jeg ferdig, de hadde nok minst en kniv; i den rusen de følte nå kom de til å bruke den.
De kom nærmere, var cirka tyve meter bak meg da jeg kastet et blikk over skulderen. Jeg beveget skuldrene, myket opp leddene, forberedte meg på å sloss. Kroppen var varm og ledig, refleksene skjerpet, jeg var klar for dem; jeg dreit i konsekvensene! Jeg måtte ta vietnameseren først og så konsentrere meg om Raymond. Hvert sekund ville telle; faren for å snuble var overveldende jeg måtte slå med full kraft. Det ville bli en meget kort og meget brutal kamp. Jeg knyttet nevene inne i de sorte lærhanskene og så ned på dem i det svake lampelyset. Hvor mye tålte en fjortenåring? Helvete! Jeg hadde aldri trent med tanke på dette; jeg hadde trent med tanke på voksne, fysisk overlegne motstandere. Kamprefleksene mine var dødelige; jeg visste ikke hvor jeg skulle slå for å lamme. Shit! Jeg kom til å invalidisere eller drepe dem, eller havne i bakken og bli stukket til døde dersom jeg nølte. De kom enda nærmere, selvsikre, besluttsomme, de gledet seg alt til å fortelle vennene om hvordan de banket homoen.
Jeg kunne ikke sloss mot dem. Skaden i kneet gjorde det umulig å flykte. Det var bare en ting å gjøre. Jeg stoppet og snudde meg mot dem. De smilte overlegent i mørket hvor mange ganger hadde jeg sett dette på film? Ku Klux Klan som har omringet niggeren, SS som har funnet spionen... Jeg dro ned glidelåsen i jakken og trakk pistolen, avsikret den, spente hanen og siktet i luften, vel en meter over Raymond. Jeg stod som på skytebanen med føttene i skulderbredde og våpenet støttet i begge hender. De saknet farten og myste mot meg. Så gikk det plutselig opp for vietnameseren at han hadde skiftet rolle fra jeger til bytte; at han i dette øyeblikk figurerte som blink. Han dukket, spant rundt og spurtet sammenkrøket til venstre. Raymond reagerte et sekund senere og for til høyre. Sistemann forsvant oppover bakken. De pilte som rotter! Jeg senket pistolen, spente ned hanen og sikret den, smilte og stakk våpenet på plass i hylsteret. Dette burde gi dem noe å tenke på; de hadde hele tiden trodd at jeg var redd dem, at de var fullstendig overlegne. Nå visste de at jeg når som helst mens de eglet meg inne på Oasen, kunne ha eksplodert og drept dem det de ikke visste var at nevene mine, som de ikke fryktet, var langt farligere enn pistolen.
De hadde fått en lærepenge, uten å bli skadet. Jeg var fornøyd med meg selv.
Senere fikk jeg vite at hele Oasen kjente til episoden ti minutter senere. Guttene hadde sprunget inn til vennene sine i sjokktilstand og fortalt at de bare såvidt slapp unna i live! Dagen etter, da jeg var og handlet, holdt gjengene seg langt, langt unna meg. En mann i begynnelsen av tyveårene, som satt på en benk sammen med noen venner, sa lavt «Hitman...», mens jeg gikk forbi dem. Jeg stanset og så på ham. Han smilte usikkert og så ned.
Moren til Martin hørte om episoden året etter og fortalte det naturligvis videre til politiet i håp om at de skulle «ta» meg. (Det hun fortalte hadde lite med virkeligheten å gjøre). Etter litt frem og tilbake fant politiet frem til to av guttene jeg angivelig skulle ha «truet». Disse bekreftet at jeg hadde hatt våpen, men var svært uklare når det kom til hvordan de havnet i den aktuelle situasjonen. Og de nektet kategorisk å anmelde meg. Hverken Birger Kleppe, Tove Lian Mathiesen eller Øvsttunsenteret ble koblet inn. Etterforskeren konkluderte med at noe hadde skjedd, men at det neppe var jeg som stod for den straffbare biten.