| jarle aase: sls | forrige | gjenoppbygging av en identitet | neste | Gjenoppbygging av en identitet
Å bli fengslet er rangert som den nest sterkeste stressfaktoren et menneske kan utsettes for; kun overgått av å miste sin nærmeste. Rett under ligger det å miste en nær venn og kjærlighetssorg. 1992 var med andre ord et ganske tøft år for meg. Erik og Svein døde, jeg forelsket meg i den alt for unge Martin, jeg ble lagt for hat av Birger Kleppe, stemplet som lokkemann og fengslet på et vanvittig grunnlag; for så å oppdage at Chris og Kurt hadde sviktet meg. Belastningen knekket meg ikke, jeg begynte ikke å drikke, jeg fikk ikke problemer med nervene men jeg forandret meg dramatisk. Beslutningen fra cellen om å bli en djevel stod ved lag. Gutter var viktig for meg, og ingenting; hverken karriere, sladder eller politi skulle komme i veien for jeg aktet nemlig å operere i full åpenhet! Alle trodde jo likevel sitt; hvorfor i helvete skulle de ikke få valuta for fordommene sine? Det ville ikke være mulig å pleie noe diskret vennskap med gutter etter alt som hadde skjedd; dessuten ønsket jeg meg stabile vennskap, elskere og Martin.Faen! Hvorfor skulle han alltid dukke opp i tankene mine? Jeg ville glemme ham, frigjøre meg fra ham, aldri mer høre, si eller tenke navnet hans! Som om det var mulig å glemme ham som betydde alt for meg; som om menneskene noen gang kan glemme solen, maleren fargene eller komponisten toneskalaen. Jeg elsket ham, jeg forgudet ham. Jeg ville treffe andre gutter, jeg ville ligge med dem, jeg ville være «utro» mot Martin. Jeg ville knulle unge gutter i protest mot Martin, i protest mot politiet, i protest mot verden! Og kanskje, kanskje ville jeg treffe en annen gutt; en gutt som hadde selvstendighet nok og mot nok til å elske meg tilbake. Det ville være det beste for både Martin og meg, selv om det ville føles bittert å legge ham bak meg etter all denne lidelsen. Å, jeg kunne ikke gi ham opp, ikke så lenge det var den minste lille sjanse for å ro det hele i land!
Jeg var splittet; jeg ønsket å være et godt menneske, få et stabilt forhold til Martin leve sammen med ham når han ble eldre samtidig som jeg ville oppleve all denne tøylesløse sexen med unge gutter som man åpenbart tilla meg. Jeg hadde nemlig etter hvert like lyst på smårips som dem som tilla meg sånne tanker!
Det var mørkt. Jeg streifet tilfeldig omkring uten noe mål eller mønster. To ganger hadde jeg truffet Paul, gutten jeg pleide å pælme småstein etter. Den andre gangen hadde han og de to kameratene sett mistenksomt på meg der de gikk i retning av bensinstasjonen.
Jeg elsket natten; lydene, stemningen det hadde alltid vært sånn; høsten og vinteren med sitt mørke og sine lange netter var min årstid; mørket, skyggene som hemmelighetsfullt dekket skjulte mysterier, månen som plutselig kunne trenge gjennom skyteppet uforutsigbarheten. Nå minnet natten meg om de første vidunderlige ukene med Martin; jeg kjente enda den eventyraktige fortryllelsen, stjernestøvet. Jeg måtte smile til meg selv; for natten tillater en å være ærlig, å vise hva en føler, uten å havne i forlegenhet natten røper ingen sorg, ingen glede.
Stemmen til en sønn som skjelte på moren slapp ut gjennom et åpent vindu. Og så morens stemme; sint, hissig, voldsom, før den ble klippet bort ved at en dør smelte igjen. Hverdag for noen. Uoppnåelig for andre.
Det var da jeg oppdaget de tre skyggene som kom rett mot meg. Pauls karakteristiske ganglag, adoptert fra den mørkhudede befolkningen i Harlem og distribuert av MTV, avslørte at det var dem. Jeg følte meg som en tosk; det var tredje gang jeg støtte på dem i løpet av et par timer. Skulle jeg forsvinne i natten? Nei, det hadde sett meg det ville bare gjøre det hele enda flauere om jeg stakk. Jeg fortsatte rett mot dem. De stoppet opp. Jeg stoppet opp.
«Følger du etter oss eller?»
«Nei. Følger dere etter meg?»
«Hva tror du?»
«Hva holder dere på med da?»
«Bare går rundt og preiker.»
«Vel, jeg bare går rundt og tenker.»
«Hva tenker du på?»
«Alt og ingenting.»
Vi begynte å gå i samme retning, mot blokken min.
«Er du homo?» spurte Paul.
«Liker du Paul?» ville den mellomste bukken Bruse vite.
«Har du AIDS» spurte den største bukken.
«Nei. Jeg har ikke AIDS.»
«Hvordan vet du det?»
«Jeg har testet meg.»
De tok til høyre, jeg skulle til venstre; jeg sa «hadet» og var alene igjen. Hadde de spøkt, eller spurte de på alvor? Redd for å rote meg opp i noe Martinaktig fortrengte jeg det hele og prøvde å tenke på noe annet. Det var ikke lett.
Selvfølgelig tenkte jeg også mye på Chris; lurte på hvordan han hadde det og hva som ville skje om han stakk av igjen og på ny bad meg om hjelp. Vi kunne neppe gjemme oss særlig lenge hjemme hos meg! Jeg leide et kontor i en rivningsgård i sentrum. Skaffet de mest nødvendige møblene, en kokeplate og en PC. Det kunne være greit å ha et lite skjulested dersom jeg måtte gå i dekning. Som statsautorisert drittsekk tok jeg også andre forholdsregler; jeg hadde alltid minst fem hundre kroner på meg i kontanter i tilfelle jeg skulle bli arrestert,[34] og jeg gikk med bukser som holdt seg oppe uten belte. Jeg var alltid forberedt på å bli arrestert, en innstilling som stod i skarp disharmoni med den sosiale statusen min og i enda større kontrast til idealene mine. Jeg begynte å føle meg som en kriminell. Jeg hadde ingen kriminell legning, jeg begikk ingen forbrytelser, jeg krenket ingen mennesker men jeg tenkte og oppførte meg på nøyaktig samme måte som en garvet forbryter.
På jobben var det svært hektisk; Joachim og jeg arbeidet tolv til seksten timer for døgnet, syv dager i uken, økter som kanskje reddet meg fra å flippe ut den første kritiske måneden etter at jeg kom tilbake.
En kveld traff jeg damen som hadde ringt politiet og tipset dem om Chris. Hun så skremt opp fra vaskebøtten; vi var alene i heisrommet. Jeg stoppet og så på henne. I Stavanger hadde jeg sverget på å skjelle henne ut, skamslå henne, eller ganske enkelt å høflig hjelpe henne over rekkverket fra balkongen i 11. etasje. Nå følte jeg ingenting. Hun tok seg sammen og sendte meg et stikkende blikk.
«Du skulle ikke ha ringt til politiet,» sa jeg med en vennlig stemme.
«Du hadde en rømt gutt boende!»
«Ja, men jeg visste hva jeg gjorde. Ringte du politiet under krigen og fortalte hvor jøder eller hjemmefrontsfolk skjulte seg?»
«De kan ikke sammenlignes!»
«Det vet du ikke. Du visste overhodet ingenting om hvorfor gutten var der. Han hadde alvorlige problemer hjemme; han snakket om selvmord. Vi prøvde å hjelpe ham og du satte livet hans i fare.»
«Jeg visste ikke... Hvorfor fortalte du ikke hva som stod på?»
«Jeg kjenner ikke deg. Jeg visste ikke om du var å stole på.»
Hun så usikkert på meg og virket med ett skamfull. Det finnes noen barnerim om å holde nesen sin for seg selv. Vi utvekslet noen høflighetsfraser før jeg gikk hjem.
Under Eriks bisettelse hadde jeg vekslet noen ord med styrelederen i Bergen Gay Radio. Det hadde vært Eriks ønske at radioen skulle drives videre. Noen dager senere møttes vi for å snakke.
Det så jævlig ute oppe i radioen. Chris hadde grist noe helt fantastisk. Mens jeg satt i Stavanger oppdaget noen i radioen rotet og trodde det var snakk om et innbrudd. Det tekniske utstyret og platene ble flyttet i sikkerhet. Nå snakket de andre opphisset om innbruddet.[35] Jeg holdt kjeft; jeg hadde ikke forklart meg for politiet og aktet ikke så visst å si noe om hva som hadde skjedd til andre enn mine aller nærmeste venner.
Jeg gikk inn på rekvisitarommet og mimret. Reisetven min stod der enda. Videofilmene var borte, men ett av omslagene lå på gulvet. Syltetøyet var myglet. Teppene lå på sofaen. Brusflasker og sjokoladepapir lå strødd rundt. Det var rart å stå der alene. Jeg oppdaget at jeg savnet Chris ganske sterkt.
De andre ropte på meg fra talestudio, det eneste rommet som egnet seg for møter. Jeg subbet inn til dem og satte meg; de hadde likevel ingenting å bidra med ingen av dem hadde noen peiling på radiodrift, de hadde vært navn på en liste som ble send til departementet. Jeg var den eneste som kunne dra radioen videre, men jeg hadde ikke lyst; jeg ville ikke skitne til radioen og Eriks navn med de ryktene som gikk om meg. Jeg sa meg villig til å være med i bakgrunnen, lære opp folk, låne ut teknisk utstyr og plater, men jeg ville ikke ha noe videre ansvar. Jeg kunne ikke ta på meg noe ansvar for pokker! Jeg risikerte å bli arrestert når som helst jeg kunne ikke planlegge mer enn noen timer fremover om gangen.
Det kom ingenting ut av møtet.
Noen uker senere møttes vi igjen, denne gangen på mitt kontor. Ingenting hadde skjedd. De andre hadde tydelig hørt rykter om meg og ville ikke ha meg som en aktiv del av radioen, men det var ikke noe alternativ; Erik hadde mange år tidligere lært meg opp for å overta jeg var etterfølgeren hans enten jeg likte det eller ikke. For å unngå masse unødvendige møter tok jeg på meg ansvaret for å få i gang sendinger igjen, men jeg ville ikke være redaktør eller styreleder.
Jeg flyttet det tekniske utstyret mitt og det som var tilbake av platesamlingen min hjem. Rigget opp et funksjonelt radiostudio midt i stuen.
Det var som vanlig krig mellom de forskjellige nærradioene i byen. Jeg gadd ikke å sette meg inn i alle intrigene; nøyde meg med å forhandle om det praktiske med Radio Fritid, den stasjonen Erik hadde hatt det tetteste samarbeidet med. Jeg kunne spille inn programmene hjemme. Men jeg manglet linjesamband til Televerkets radiosendere.
Radio Fritid skulle ha minst hundre kroner timen for å låne ut studioet sitt. Jeg hadde tolv og en halv timer i uken; jeg aktet ikke å sponse en annen stasjon med fem tusen kroner i måneden! De foreslo at jeg kunne levere programmene på DAT[36], så kunne de sette dem på uten å ta noe for det. Jeg likte det ikke; en DAT spiller kostet ganske mye antakelig mer enn folkene på den andre siden av bordet trodde jeg kunne hoste opp over natten. Men hva faen, jeg begynte å like tanken på å snakke på radioen igjen jeg hadde forbannet mye å fortelle Bergen. Tanken på at Martin kunne komme til å høre på programmene mine avgjorde saken. Jeg aksepterte og bestilte en DAT-spiller over desemberlønningen.
Den 18. desember 1992 gikk det første programmet på luften; jeg satt hjemme og gremmet meg jeg hørtes ut som den reneste amatør! Det var skremmende hvor mye jeg hadde glemt! Jeg stammet, stutret, sa «Å» eller «Eh» mellom annenhver stavelse og snakket meg langt ut på viddene, mens lydnivået hoppet opp og ned som folkemeningen før en EU avstemming. Jeg satte meg foran skrivebordet, foran to mikrofoner, to miksepulter, en CD spiller, en platespiller, en profesjonell kassettspiller, en selvlaget telefonhybrid, en spolebåndspiller, en DAT spiller og en digital effektboks. Det så imponerende ut; det var dette «stereoanlegget» jeg hadde drømt om som trettenåring; et enestående anlegg med dusinvis av spaker, knapper, nivåmetre og indikatorer. Engang ble jeg rangert som en av byens beste radioteknikere; diskuterte lydteknikk med NRK sine folk, fikk det tekniske ansvaret for en av de største maratonsendingene nærradioen i Bergen har avviklet noensinne[37]. Jeg måtte ta meg sammen og få det beste ut av meg selv og dette anlegget.
Og jeg måtte få tak i flere medarbeidere!
På homoklubben som jeg nå besøkte fast fredag og lørdag, fikk jeg tilbake stjernestatusen. Det hendte også at jeg jobbet der som dørvakt eller DJ. Jeg likte egentlig homsemiljøet, selv om det å ha enda en identitet stresset meg. Jeg var salgssjef, kjeltring, Martins gode engel, en djevel etter smågutter, radiostemme og nå også den homofile Jarle.