| jarle aase: sls | forrige | hjemme igjen | neste | Hjemme igjen
Den 23. oktober 1992, midt på dagen, møtte jeg Joachim på Flesland Flyplass. Marerittet var over. I bilen fortalte jeg hva som hadde skjedd i fengselet. Joachim oppdaterte meg om situasjonen på kontoret. Det hadde vært mye å gjøre, de hadde satt ny omsetningsrekord; markedet skrek etter PCer og da særlig våre!Han svingte inn i en ledig luke på parkeringsplassen. Jeg tok kofferten min mor hadde sendt til meg og gitaren. Det var rart å gå utenfor blokken igjen. Været var nydelig. Vaktmesteren kom ut fra bossrommet og ønsket meg velkommen hjem, uten å kommentere eller spørre. Jeg var lettet, glad og samtidig likegyldig; jeg trengte å avreagere.
Døren var plombert med en streng og et klistremerke som fortalte at politiet hadde sperret leiligheten og at det var straffbart å bryte seglet. Ha! Jeg rev vekk forseglingen og låste opp. Hva som var lov og ikke lov var noe som jeg dreit i! Det var ingenting som interesserte meg mindre.
Inne så det om mulig enda verre ut enn sist. Politiet hadde tatt med seg PCen og en rekke andre saker. De hadde rotet gjennom alt; lakenet mitt var klippet i stykker, klær lå strødd i skitten på gulvet det var ubeskrivelig; det så ut som leiligheten først var blitt bombet, så robbet og til slutt disponert som avreageringsrom for psykiatriske pasienter. Enda en måte å krenke meg på.
Jeg veltet det som stod på stuebordet på gulvet, tømte to stoler og satte meg på den ene. Joachim tok den andre.
«Ok, Joachim. Hva har skjedd?»
«Mye. Visste du at Alvheim ikke fikk vite at du ble overført til Stavanger før etter at du reiste? Det var jeg som fortalte ham om det!»
«Nei.»
«Du er nødt til å få tak i en skikkelig advokat. Politiet tar ikke Alvheim alvorlig.»
«Det har jeg merket. Men han fikk meg tross alt ut.»
«Det var jeg som fortalte ham at du slapp ut også. Helt til å går snakket politiet om å forlenge fengslingen.»
«De ringte meg for å høre om jeg var mør nok til å tilstå.»
«Har du fortsatt ikke sagt noe?»
«Ingenting.»
«Det er bra. De er på tynn is nå.»
«De har gått forbannet langt over streken ja!»
«Jeg er klar over det.»
«Har du snakket med dem?»
«Ja. De avhørte meg like etter at jeg snakket med deg i arresten den første gangen. Puddelen prøvde å avhøre meg på kontoret sitt, stakkars, men jeg fortalte ingen ting. He-he, fyren var så sint at han ristet. Han prøvde alle teknikkene i boken for å få noe ut av meg, men han var så lett å gjennomskue stakkars; det virket som han var mindre begavet.»
«Det er mitt inntrykk også.»
«Til slutt drog han meg inn på kontoret til Silkeormen, hvor de i fellesskap prøvde å få noe ut av meg.»
«Hva ville de vite?»
«Hvem du holder deg med; omgangskretsen din. Om jeg visste noe om Chris og så var de pokker så opptatt av om du hadde et badekar!»
«Badekar?»
«Ja. Jeg skjønte ingenting.»
«Hi-hi, Chris sa jeg hadde gjemt narkotika i sluket under badekaret. Stakkars tosker!»
«Og det trodde de på?»
«Tydeligvis.»
«Og så var de veldig opptatt av messen i Oslo. De var helt sikre på at vi var der uken før, spurte igjen og igjen om jeg var helt sikker på datoen hylte og skrek og fortalte at det var straffbart å lyve for politiet.»
«De har dritt seg grundig ut ja! Siden jeg ikke forklarte meg visste de ingenting om alibiet mitt. Dermed har de dradd en forklaring ut av Chris som bare beviser en ting: nemlig at Chris lyver. Det eneste som har stått i hodet på politiet er å hekte meg. De har aldri spurt hverken seg selv eller Chris om det har skjedd noe galt. Jeg leste noe på veggen i fyllearresten: Forskjellen på politiet og Gud, er at Gud ikke kan endre fortiden. Hadde jeg forklart meg ville de fått en vanntett anklage fra Chris. Fy faen! Men hvorfor kontaktet du meg ikke? Jeg var ganske ensom.»
«Politiet sa nei. De hadde ikke kapasitet til å overhøre telefonsamtaler eller sende noen sammen med meg til Stavanger for å besøke deg. Foreldrene dine fikk det samme svaret.»
«Jeg antok at det var for å presse meg de sendte meg til Stavanger. Jeg hadde altså rett!»
«Du hadde rett Jarle. Rettssikkerheten er en vits.»
«Ja.»
«Kurt er forresten ikke så sterk som du trodde.»
«Hva mener du?»
«Han brøt sammen. Han kontaktet meg etter at jeg hadde snakket med politiet og sa at du var ferdig; at vi begge var i politiets søkelys, at jeg burde skaffe den beste advokaten jeg hadde råd til.»
«Hva mente han med at jeg var ferdig?»
«Han trodde ikke at du ville slippe ut igjen på noen år.»
«Trodde han at jeg hadde ligget med Chris?»
«Det vet jeg ikke, men han hadde panikk; ville at vi skulle samordne forklaringene våre; sa at politiet snakket om produksjon av barnesex, noe om en regnbukse antakelig noen perverse sexleker, og gruppesex og hallikvirksomhet.»
«Hvor fikk han det fra?»
«Jeg vet ikke. Han gjentok igjen og igjen at du var ferdig at vi måtte redde våre egne skinn.»
«Men du har jo ikke engang truffet Chris.»
«Det virket ikke som Kurt tok notis av det.»
«Jeg gleder meg til å lese forklaringen hans! Jeg har en stygg mistanke om at han har ligget med Chris og prøver å legge skylden på meg.»
«Det ville forklare panikken hans.»
«Faen, jeg trodde han var sterkere...»
«Han hadde panikk; jeg har aldri sett noen så livredd, han skalv over hele kroppen, var hyper. Det var forresten han som leverte inn Chris også.»
«Hva?»
«Da du ble arrestert lette han i to dager etter Chris før han fant guttungen i radioen. Han slepte ham med seg ned på politikammeret. Unnskyldte seg for meg med at han ville ha deg ut av varetekt.»
«Men herregud, jeg lot meg jo fengsle nettopp for at Chris ikke skulle bli tatt! Hadde jeg ønsket å slippe ut hadde jeg fortalt purken hvor de kunne finne Chris!»
«Vel, det var det Kurt fortalte meg. Jeg tror han var redd for å bli fengslet selv.»
«Fy faen! Etter alt han har fortalt om hvor sterk han er. Ha! Hva var det forresten dere skulle samordne i forklaringene?»
«At du liker smågutter.»
Jeg fortalte kort om forklaringen til Chris.
«Tror du at Kurt kan han presset Chris til å angi deg?»
«Kanskje. Jeg skjønner mindre og mindre. Kurt har alltid satt vennskap så høyt; jeg trodde han hadde det samme forholdet til lojalitet som meg. Hadde han bare holdt kjeft!»
«Da hadde han blitt fengslet.»
«Ja. Et par uker. Etterpå kunne vi stekt politiet på spidd!»
Jeg gikk for å besøke foreldrene mine. På veien grublet jeg over hva som hadde skjedd var det hele et komplott satt i scene av Kurt, var det noe politiet hadde provosert frem, eller trodde Chris at jeg hadde lagt med ham? Jeg hadde som barn drømt at jeg kunne fly og i flere år virkelig trodd at det var sant. Hadde Chris ønsket at vi skulle ligge sammen og fantasert om det, eller fryktet det og fantasert om det? Nei, han var for gammel til å forveksle drøm og virkelighet. Dessuten, alt tullet om selvmord, dop og hemmelige rom tydet på at han bevisst snakket jævlene etter munnen.
Hvordan hadde Chris det nå? Var han redd meg? Hadde de skremt ham slik som de hadde skremt Martin? Neppe. Chris kjente meg for godt. Jeg sukket. En dag ville jeg treffe ham igjen, en dag ville jeg få svaret.
Hjemme hos foreldrene mine fortalte jeg enda en gang hva som hadde skjedd. De var rasende på politiet over behandlingen jeg hadde fått, særlig etter at Chris var kommet til rette men de hadde hele tiden trodd at jeg ikke hadde hatt noe med gutten å gjøre i det hele tatt spesielt etter at politiet ville vite hvor jeg hadde gjemt badekaret mitt!
Jeg fortalte at jeg hadde hatt ansvaret for gutten i en periode, men jeg sa ingenting om Kurt, som min mor aldri har likt.
Min mor hadde straks gitt Silkeormen denne betegnelsen da hun traff ham, etter den latterlige sorte silkedressen han gikk med. Hun fant ham ikke det minste komisk; med sin skarpe iakttakelse hadde hun tatt ham for forfengelig, brautende og arrogant; de typiske trekkene til en usikker sjel i en forvirrende verden en helt korrekt og langt klarere beskrivelse enn min egen. Hun hadde hatt noen voldsomme diskusjoner med både ham og Birger Kleppe (som hun bare kalte en tosk). Både hun og min far satt igjen med inntrykket at politiet ønsket å ta meg.
«Birger Kleppe hater deg virkelig,» sa min far. Han var dypt sjokkert over hvordan rettssystemet fungerte i praksis; det var ikke slik de hadde beskrevet det for jusstudentene på Universitetet. Han fortalte at presset jeg var utsatt for var grunnlovsstridig.
«Pappa, forskjellen på meg og politiet er at jeg innrømmer at jeg driter i loven og at jeg ikke krenker andre.»
Det var med blandede følelser jeg ringte på hjemme hos Kurt. Jeg regnet med at foreldrene hans visste hva som hadde skjedd sett med Kurts øyne.
Moren, Fru Andy Cap, åpnet, og lyste opp da hun så at det var meg; spurte hvordan det gikk og kom ikke med en antydning om smågutter eller fengsel.
«Jeg har det fint takk. Er Kurt inne?»
«Nei, jeg vet ikke hvor han er. Han har ikke vært hjemme i dag.»
«Kan du be ham ringe meg?»
«Selvfølgelig.»
Jeg gikk. Kurt visste ganske sikkert at jeg var sluppet ut. At han ikke kontaktet meg svekket det lille håpet jeg tross alt hadde om at det fantes en legitim forklaring på det hele. Eller kanskje jeg var litt for paranoid han var sikkert hos damen sin. Damen hans visste ikke hvor han kunne være, virket nervøs. Ville ha meg ut fortest mulig.
Lørdagen gikk jeg på Oasen for første gang på over en måned. Det var vidunderlig å høre lydene, kjenne lukten, føle stemningen på kroppen. Ingen tok notis av meg. Jeg var enda sterkt preget av fengselsoppholdet; klirring av nøkler eller dører som slo igjen skremte meg. Under den rolige overflaten kokte en farlig aggresjon, et voldsomt behov for å slå inn trynet på en eller annen. Oasen fikk meg til å slappe litt av helt til Erik stirret mot meg fra avisstativene utenfor Narvesen. Utmagret, som et dødninghode med innsunkne, svarte øyne og et forferdelig uttrykk om munnen bebreidet han meg for å ha gitt faen i ham. Over bildet på førstesiden til Bergensavisen, stod «ARVEN» med krigstyper. Jeg skjønte at han var død og fikk voldsomt dårlig samvittighet jeg hadde syntes så synd på meg selv at jeg nesten hadde glemt ham! Jeg hadde ikke engang snakket med ham etter at Chris og Kurt bad om hjelp. Men hvordan kunne jeg vite? Det var bare et par måneder siden han ringte meg og spurte om jeg kunne kjøre ham til Haukeland. Han hadde hatt AIDS i flere år og var ofte på sykehuset for å bekjempe infeksjoner. Han hadde vært skrøpelig, men ikke verre enn vanlig. Jeg bar en bag og TV-en hans ned i varebilen, kjørte ham for siste gang hjemmefra. Turen står helt klart for meg; han var i godt humør, småpratet om alt han hadde å gjøre så snart han kom hjem igjen...
Jeg besøkte ham minst tre ganger i uken, satt ved sengen hans i en times tid og frisket opp historien min, diskuterte musikk, lærte om soppinfeksjoner, kreft, sår som aldri gror og resten av faenskapen sykdommen hans bringer med seg. Hvordan hadde han opplevd det når jeg plutselig ikke kom lenger? Joachim fortalte meg senere at han hadde ringt flere ganger på kontoret for å snakke med meg men at de ikke hadde sagt noe om hvor jeg var, bare «tatt i mot beskjed».
Jeg hadde vært en av de siste vennene hans; en av dem han kom til når han, stikk i strid med sin natur og sine prisnipper, måtte be om hjelp. Han hadde alltid vært der for meg. Hvordan opplevde han det når jeg forsvant? Helvete!
Avisen hadde en flere siders reportasje om hvor felt det var å skulle dø av AIDS. Redselsfulle bilder og klisjéaktig journalistikk. Hvordan var dette mulig? Det som hadde skjedd var at Erik en aller siste gang ville gå ut i pressen og advare mot AIDS; fortelle hva som skjedde om man ikke var forsiktig, en fortelling fra dødsleiet. Det siste ønsket hans var å få lese denne siste advarselen, punktumet etter tredve års homokamp og ti års utrettelig kamp mot HIV og AIDS. Redaktøren i Bergensavisen ville det annerledes. De solgte flere aviser ved å vente til han var død.
Det var et stort slag for meg å miste Erik; han hadde vært en fortrolig venn i nesten ti år, og i den grad jeg var blitt voksen, var det nettopp Erik som hadde preget meg. Han hadde plukket meg opp som en usikker, nesten usynlig nittenåring, gitt meg kunnskap og selvtillit fått det aller beste ut av meg. Nå var jeg alene; jeg hadde ingen moralsk veileder lenger. Læreren min var død.
Den kvelden gikk jeg på homoklubben. Det var evigheter siden jeg hadde vært der. Jeg stilte meg i baren, bestilte pils etter pils, fast bestemt på å drikke meg dritings. Jeg orket ikke mer. Ingen Erik, ingen Martin, ingen Chris, ingen Kurt, og et politikorps som hadde gjort det til en prinsipperklæring å ta meg. Hva faen var vitsen med å holde det gående?
Noen dultet meg i siden. Jeg snudde meg på barkrakken, innstilt på å slå om det var en av disse plagsomme gamle grisene jeg hater å bli klådd på!
Et smilende og kjent ansikt ventet på meg.
«Heisann Henning! Hva faen gjør du her?»
«Jeg skulle akkurat til å spørre deg om det samme kjære, hva i allverden gjør en pen og dydig pike som dig på dette syndens sted?»
«Drikker!» lo jeg.
«God idé,» svarte Henning, bestilte en pils og hoppet opp på krakken ved siden av. Han var ungkar igjen etter å ha gjort slutt på et forhold som hadde vart helt fra radioens dager. Han var like ensom og søkende som meg. Vi var to fortapte menn på et fortapt sted!
«Ungpiker, rettet ham, ingen av oss har noengang vært menn!»
«Skål for ungpikene!»
Vi ble sittende å surre; småpludre som i gamle dager. Men jeg har aldri vært noen god skuespillerinne.
«Det er noe som plager deg Jarle, ut med det.»
«Jeg er nettopp sluppet ut av fengsel.»
«Hva?»
«Du hørte hva jeg sa.»
«Dette vil jeg vite alt om!»
Vi reiste oss for å gå til et mer egnet sted for den slags samtaler. På vei over gulvet fór han inn på toalettet. Jeg ble stående igjen midt i lokalet da en gammel venn og kollega fra barnehagen dukket opp.
«Hei Jarle, det var et sjeldent syn...»
«Ja. Dette er ikke lenger mitt rette element vet du...»
«Noe nytt?»
«Ja. Jeg har nettopp kommet ut etter fem ukers varetekt. Politiet tror jeg har misbrukt Chris.»
Han så sjokkert ut.
«Har du rotet med ham?»
«Ja,» svarte jeg. Tiden i fengselet, beskyldningene, isolasjonen, Kurts oppførsel; alt sammen hadde gitt meg en skyldfølelse for den tiltrekningen jeg følte ovenfor Chris. Jeg hadde lagt an på ham, jeg hadde kjærtegnet ham, jeg hadde sovet med ham. Det intime forholdet mellom oss hadde gitt meg et sterkere kick enn noe erotisk jeg noengang har opplevd. Jeg hadde ikke knullet ham, men jeg hadde definitivt rotet med ham!
Han virket ikke overrasket over svaret. Kanskje forstod han; kanskje la han ikke mer i det enn der var.
«Du må ha hatt det tøft...»
«Ja.»
Bisettelsen av Erik ble et antiklimaks. Et femtitalls hyklere møtte frem for å vise ham den siste ære; stort sett de samme menneskene som i årevis hadde baktalt ham, forrådt ham og bekjempet ham. Jeg satt igjen med en kvalm følelse. Jeg følte meg like uvel og uvelkommen i dette selskapet som Erik selv ville ha gjort. Jeg snakket litt med familien hans. Fikk et og annet oppmuntrende ord fra de få vennene hans som hadde forvillet seg dit. Snakket litt med divaen i homseuniverset, Kim Friele en dame som tidligere hadde vært en ærklært fiende av Erik, men som de siste årene var blitt en venn.
Etterpå kunne jeg bare fastslå at jeg hadde definitivt overtatt Eriks rolle som Den Utstøtte i det organiserte homselivet i Bergen.