| jarle aase: sls | forrige | livet | neste |

Livet

Det var sommer, varmt og tørt; akkurat slik som det skal være. Jeg prøvde å nyte været, men var rastløs og urolig; gikk mye omkring og tenkte. Det jeg hadde opplevde denne våren hadde forandret meg; jeg hadde sprengt grenser, turt å gi uttrykk for virkelige følelser. Men jeg var like forbannet ensom!

En dag fikk jeg øye på gutten jeg hadde kastet steiner på et halvt år tidligere, før jeg falt for Martin. Han nikket til meg. Jeg pælmet et par småsteiner etter ham. Han gliste bredt og svarte med samme mynt.

Noen dager senere hørte jeg en kamerat av ham rope på ham og fikk på den måten vite navnet: Paul. Jeg memorerte det; jeg skulle bli kjent med ham — ikke slik jeg hadde lusket rundt etter Martin, men jeg skulle klare det på et vis. Det var et eller annet ved ham som appellerte til meg; han skilte seg markert ut fra andre — uten at jeg kunne sette fingeren på hvordan (hvordan ser man at et menneske er — godt?) Jeg oppsøkte ham aldri, men hilste alltid når veiene våre møttes — og pælmet gjerne et eller annet etter ham av gammel vane.

Kurt så dradd ut da han kom inn. Han sendte hunden under bordet og satte seg tungt i en stol.

«Svein er død.»

«Hva?» Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg hadde ingen fasit på dødsfall; det var noe abstrakt, noe uvirkelig.

«Han hengte seg i Bergen Landsfengsel i februar.»

«Er du sikker?»

«Ja.»

Vi ble sittende å snakke om ham. Kurt hadde vært en nærmere venn enn meg; han hadde på nært hold sett hvordan Svein langsomt gikk til grunne.

«Han ble myrdet!» sa han til slutt.

«Hvordan mener du?»

«Læreren vår. Læreren skulle alltid hakke på oss to. Svein taklet det ikke — ikke jeg heller forresten... Hele skolegangen min ble ødelagt på grunn av den faens læreren. Fy faen så jeg hater ham!»

«Vel, de klarte å holde Svein unna meg, for det meste. Men de gav ham aldri noe alternativ. Hadde folkene på barnehjemmet tatt ham alvorlig kunne han ha klart seg.»

«Det er greit nok, men det var læreren som satte det hele i gang.»

«Hva med moren?» Jeg tenkte på den hysteriske måten hun hadde reagert første gang han overnattet hos meg — måten hun fraskrev seg sitt eget ansvar ved å kalle ham tilbakestående.

«Moren kunne ikke hjelpe for hvordan hun var, men læreren burde visst bedre.»

«Verden er full av drit!» sa jeg, og fortalte ham om Christer; en tolv år gammel prostituert. Jeg var ikke videre positiv i beskrivelsen min.

«Har du hatt ham gående her?»

«Ja.»

«Helvete, du er ikke klok!»

«Hva mener du?»

«Tenk om han begynner å slenge dritt om deg?»

«Hva så?»

«Du sier jo selv at han har fantasi! Tenk selv!»

Jeg tenkte. Han kunne ha litt rett. Christer hadde gang på gang truet med å fortelle folk at jeg var homo.

«Tror du at han vil prøve å presse penger ut av meg?»

«For eksempel, ja.»

«Han får bare sette i gang. Jeg er ikke redd ham.»

«Du er ikke redd for noe som helst. Det er det farlige med deg! Før eller senere kommer du i alvorlig trøbbel!»

«Jeg kan takle trøbbel. Det er som du vet mellomnavnet mitt!»

«Alle har en grense for hva de tåler.»

«Ja. Martin er min grense.»

«Stønn! Nå har vi det gående igjen! Skal du aldri glemme ham?»

Jeg glemte ham ikke! I begynnelsen av august var jeg halvgal av savn. Blikket mitt søkte utrettelig etter dette underet av et menneske som betydde så mye for meg; pulsen steg, åndedrettet stoppet og kroppen ble vissen hver gang jeg så noen som lignet, en lys manke, en syklist med samme jakke som han pleide å gå i, eller en fjern kropp som beveget seg på den samme guddommelige måten. Jeg kunne sitte i timevis på Oasen i håp om at han skulle åpenbare seg for meg.

Ingenting betydde noe; jobben var bare et plagsomt sted jeg gikk til av gammel vane — hva skulle vel jeg med pengene? Jeg var uansett lut fattig, og tittelen? — hele fasaden min var verdiløs nå. Dagene bare gikk; jeg hanglet med uten å glede meg over noe, uten å engasjere meg i noe.

Forholdet til Joachim var anstrengt. Han var ganske forbanna etter oppførselen min det siste halve året. Vi unngikk åpne konfrontasjoner; forsøkte å få unna arbeidet vi måte samarbeide om med færrest mulig ord.

Kurt var også drittlei alt maset mitt om Martin. Han kom sjeldnere, og når han kom var stemningen vanligvis på bunn.

«Prøv å ta deg sammen Jarle — smil! Du må glemme Martin!»

«Jeg kan ikke glemme ham før jeg vet hva han vil.»

«Faen, er du dum eller? Skjønner du ikke at han ikke vil ha noe med deg og gjøre? Tror du ikke han ville kontaktet deg dersom han likte deg?»

«Det er mulig foreldrene hans hindrer ham! Jeg vet jo for pokker ikke engang hvor han bor lenger! Faen, jeg flytter etter ham!»

Kurt hisset seg opp.

«Skjerp deg! Hvis han ønsker et forhold så kommer han til deg. Ønsker han det ikke så må du la ham være i fred! Prøv å finne en annen!»

«Jeg vil ikke ha noen andre.»

«Kjenner du ingen andre?»

«Jeg vil ikke ha noen andre! I alle fall ikke før Martin har sagt med egne ord at han ikke vil ha noe med meg å gjøre!»

«Det kommer han aldri til å si. Han kommer ikke til å si en dritt til deg!»

Selvfølgelig visste jeg at han hadde rett. Men hvor mange ganger skulle jeg bestemme meg for å legge ham bak meg?

Joachim viste en forsonende holdning da jeg snakket med ham noen dager senere. Det skulle bli den eneste hyggelige samtalen vår denne sommeren.

«Du går fortsatt og tenker på Martin?»

«Ja.»

«Kommer du noen vei?»

«Han har flyttet. Så snart jeg finner ut hvor flytter jeg etter!»

«Men — han kan jo bo på andre siden av landet...?»

«Det spiller ingen rolle.»

«Hvordan tror du han vil reagere om du plutselig dukker opp — bor i nærheten av ham igjen etter hele denne historien?»

«Hva mener du?»

«Jeg tipper han blir forbanna eller redd, eller begge deler! Du kan ikke trenge deg på ham på den måten. Skal du bli kjent med ham må du pirre nysgjerrigheten hans.»

«Hvordan i helvete skulle jeg klare det?»

«Hva med sangene? — platen du har snakket om?»

«Bare en fantasi. Jeg har ikke råd til å fullføre det.»

«Du kan låne penger av jobben.»

«Jeg har ikke råd å betale tilbake flere lån. Dessuten lurer jeg på å slutte. Jobben betyr ingenting for meg lenger.»

Joachim så skremt og sjokkert ut. Argumenterte kraftig i mot at jeg skulle slutte; kalte det hele en forbigående depresjon og påpekte at jeg kom til å angre. Jeg var likegyldig.

Han reiste seg, gikk inn i butikken og kom tilbake med 20.000 kroner som han la på pulten min.

«Se her — dersom du fortsetter ettergir jeg resten av lånet[26]. Det gir deg 5.000 mer pr. måned. I tillegg får du 20.000 i lån fra firmaet på ubestemt tid. Da har du råd til platen din... Så kan du dyrke Martin på fritiden — eller hvem andre du måtte ha lyst på.»

Jeg tenkte meg om; den nye lønnen ville gi meg nesten 8.000 kroner i overskudd i måneden, etter at alt var betalt. Det var fristende — for fristende. Jeg takket Joachim. Etterpå hev jeg meg over telefonen for å bestille keyboard, PC-Synth, musikkprogramvare, miksepult, 4-spors båndspiller, etterklang, mikrofon og alt annet man trenger når man skal lage musikk.

En uke senere kunne jeg sette i gang med å arrangere musikken min — jeg var et enmanns band. Jeg brukte PC’en som en 16 spors sequenser og dels programmerte, dels spilte inn de forskjellige instrumentstemmene. Jeg hadde mye nytt å lære om musikk. Blant annet måtte jeg lære meg noter!

Men savnet etter Martin var der stadig; det trakk livsgleden ut av meg; jeg elsket ham så uendelig høyt, betingelsesløst, oppriktig; denne gutten som var så alt for ung, som jeg ikke kjente, som jeg kun hadde iakttatt og snakke overflatisk med — denne gutten som hadde overlatt politiet alt jeg betrodde ham, såvel som brevet jeg skrev i feberaktig desperasjon — denne gutten som hadde snudd ryggen til meg, fryktet meg, latt meg alene tilbake med begjæret (eller var det begjær? — jeg hadde enda aldri blitt kåt av ham) og lengselen. Kunne jeg gjøre slutt på det, komme ut av denne labyrinten kalt kjærlighet?

Kjærligheten er en sykdom som kjennetegnes av at pasienten ikke har noe ønske om å helbredes; tvert i mot, pasienten stenger seg inne i ensomhet med sin besettelse, utarmes, og som sykdommen skrider frem og blir stadig mer lammende, desto sterkere fastholder pasienten at han ikke vil leges.