| jarle aase: sls | forrige | jeg skriver bok | neste |

Jeg skriver bok

Med påsken kom våren til Bergen. Solen strålte med ekte varme for første gang dette året. Vårkåte bergensere fylte parker og gressplener, lot svømmehuden erstattes med en sunn brunfarge. Ingenting er så strålene som Bergen, badet i vårsol, etter en lang, sur, våt vinter.

Jeg følte en intens glede ved våren og påskeferien. Men lengselen etter Martin fylte meg likevel med tomhet, og påskeferien som jeg hadde gledet meg til stod nå for meg som et mareritt; et tomhetens og lengselens helvete; et tidsvakuum som kom til å rive forstanden i filler. Jeg prøvde å lese, men bøkene gav meg bare korte avbrekk fra ilden som fortærte meg; jeg prøvde å sove, men våknet snart etter, gjennomvåt av svette og ør i musklene; jeg reiste på kontoret, uten å finne noe fornuftig å engasjere meg med. Tankene strakte seg hele tiden etter Martin, det var komplett umulig for meg å tenke på noe annet! Det var så mye jeg ville si til ham, og det var så forbannet mye jeg ville si til verden. Og slik oppstod ideen — jeg ville skrive en bok om følelsene og opplevelsene mine; et hyllingsdikt til Martin, en fortvilet beretning om umulig kjærlighet.

Etter et par mislykte begynnelser kom jeg i gang. Jeg satt time etter time ved PC’en, mens ordene nesten fikk sitt eget liv på skjermen og dannet setninger og avsnitt — dannet mening. Jeg arbeidet uten notater, uten noen plan. Lot hendelsene etter jeg traff Martin feste seg i de elektroniske kretsene, danne et magnetisk mønster på harddisken. Jeg arbeidet som en besatt.

Og mens jeg arbeidet, bearbeidet jeg samtidig følelsene mine. Jeg så ting fra andre synsvinkler, jeg innså at jeg ikke nødvendigvis hadde rett — at det hele var et spill uten noen gitt fasit. Alt kom an på øynene som så. Det som for meg var romantisk og ømt kunne for andre se perverst ut. Jeg forstod foreldrene til Martin. Jeg forstod hvordan han selv vaklet, forvirringen hans. Men jeg forstod også hvor skremmende viktig han var for meg — først nå begynte jeg å få en aning om hvor dypt følelsene egentlig stakk! Selv i dag, når jeg har hele historien bak meg og kan trekke konklusjoner, forstår jeg ikke fullt ut hva Martin betydde og enda, nå som voksen mann, betyr for meg. Noen krefter er ganske enkelt for overveldende for den menneskelige fornuft.

Selv om boken aldri ble utgitt, skulle den likevel få uante konsekvenser!