| jarle aase: sls | forrige | drømmer om fjerne strøk | neste | Drømmer om fjerne strøk
Jeg lå henslengt i sofaen med hodet hvilende på et par puter. Kurt satt i en stol på den andre siden av bordet; hvilte føttene oppå en sangtekst om Martin. Det var en sang jeg hadde skrevet i fylla en natt etter en firmafest. Refrenget var inspirert av melodien til Arlo Guthries Alices Restaurant. Kurt likte den ikke. Jeg hadde en mistanke om at han var sjalu!
Martin, Martin, hvor har de gjemt deg bort i kveld,«Jeg er glad du begynner å komme til fornuft,» sa Kurt. «Du har ikke nevnt Martin en eneste gang i kveld.»
Martin, Martin, kan jeg bare takke meg selv?
Jeg var på leting, søkte etter mening,
jaget gjennom natten selv når det var dag.
Følte ingen glede, kjente ingen varme,
plaget mine venner, avlet bare nag.
Møtte tusen øyne, kysset hundre padder,
var ved verdens ende da jeg møtte deg.
Lidenskapen brente, tusen blikk i mente,
lot ditt muntre smil få tenne meg.
Du var en engel, kjærlighetens bengel,
søkte du en elsker, akkurat som meg?
Vi snakket aldri om det, ord de var et onde,
venner var rundt oss, aldri for oss selv.
Så kom familien, samfunnet og skolen,
fordømte våre lyster, skilte oss med makt.
Truet meg med bøter, vold og arge møter,
hvorfor kjære Martin, stuet de deg bort?
Vi snakker aldri mere, ser hverandre sjelden,
nikker når vi møtes, tausheten er tung.
Kun i mine øyne, brenner mine tanker,
åpenbarer for oss ensomhetens pris.
Ingen aner lenger, hva vi begge føler,
kjærligheten lever, forholdet er dødt.
Vi visste begge hva vi hadde formet,
livets ekte mening, nå er den tapt.
Jeg går på gamle tomter, steder der jeg traff deg,
leter mellom skygger, ser etter et tegn.
Håper, tror og drømmer, regnet ned det strømmer,
du er ikke lenger, tilgjengelig for meg.
Før så var du ute, traff meg på min rute,
nå, så er du borte, holdes du med tvang?
Eller var det bare, Amors egne rare,
pil som traff mitt hjerte, alt et selvbedrag?
Jeg er på leting, søker etter mening,
jager gjennom natten, selv når det er dag.
Føler ingen glede, kjenner ingen varme,
plager mine venner, avler bare nag.
møter tusen øyne, kysser ingen padder,
er ved verdens ende, leter etter deg.
Lidenskapen brenner, helvete det sender,
tusen tomme tanker lengter etter deg.
«Nei, folk begynner å bli lei av å høre om ham.»
«Og når skal du la ham fare?»
«Hakke peiling.» Jeg la føttene i kors og strakk meg etter en halvrøykt sigarett. «Akkurat nå er det ikke så mye jeg kan foreta meg.»
«Du... Jeg har tenkt litt. Jeg har lyst til å reise ut i verden, spandere et par år på å bare streife omkring på måfå. Men jeg kan ikke gjøre det alene. Du hadde vært den ideelle reisepartner.»
«Noe sånt koster penger.»
«Ikke så mye! Vi kunne kjøpt en gammel bil, varevogn eller noe... Bodd i den. Bare kjørt omkring i Europa.»
«Jeg har vært inne på tanken før før jeg traff deg...»
«Før du traff meg?»
«Ja, etter at jeg traff deg mistet jeg liksom interessen. Jeg ville bare lengtet tilbake.»
«Men, det er jo lenge siden du var interessert i meg.»
«Kanskje... Uansett, da du bad meg stikke til helvete fant jeg en annen og nå har Martin dukket opp.»
«Men tenk deg oss to i en bil, uten noe bestemmelsessted, uten noen forpliktelser. Har du ikke lyst?»
«Jo. Jeg liker tanken.» Jeg likte virkelig tanken på oss to sammen ute i en stor og skummel verden. Jeg var fortsatt glad i Kurt, akkurat som jeg hadde lovet i et brev, skrevet på toalettpapir i en kald fengselscelle, hundre år tidligere.
«Skal vi gjøre det?» Kurt vibrerte av entusiasme.
«Vi får se. Jeg må i alle fall få Martin litt på avstand først. Reiser jeg nå vil jeg bare bli syk av lengsel. Kanskje om et år. Innen den tid burde jeg være over dette.»
«Så du kan ikke reise fra Martin? Han driter jo i deg!»
«Det er mulig, men det er sånn jeg er. Det er ingenting som binder meg, bortsett fra kjærligheten.»
«Du er inne på noe der. Gutter er den eneste svakheten du har.»
«Hva mener du?»
«Du er jo faen ikke redd for noe. Du er lojal, du stille alltid opp. Du tolererer det meste og du er skarp som et barberblad! Jeg har aldri sett deg gi opp ovenfor noen, uansett hva de har truet med. Men viktigst du er ærlig, og du forstår. Jeg kan snakke med deg om alt ting jeg aldri kunne nevnt for noen andre.»
«Det var da voldsomt! Jeg er langt fra noen fordømt helgen. Jeg har sviktet folk som har stolt på meg, jeg har sagt ting jeg angrer på til folk jeg er glad i. Jeg prøver å leve opp til idealene mine, men det er vanskelig. Det er så pokkers mange og sterke motstridende krefter inne i meg! Helvete! Jeg klarte ikke engang å fullføre gymnaset. Jeg har ingen utdanning; kunnskapene mine er fulle av hull. Jeg er en sjarlatan, en narr så utilstrekkelig at jeg gremmes! Du var tretten da du traff meg. I det perspektivet virket jeg sikkert overveldende. Dessuten elsket jeg deg jeg gjorde det jeg kunne for at du skulle se opp til meg; jeg ville mer enn noe annet at du skulle gjengjelde følelsene mine. Hadde det vært noe med meg så ville vi flyttet sammen! Alt jeg maktet var å rote til livene våre. Nå er jeg i ferd med å gjøre det samme med Martin!»
«Nei Jarle, du tar feil! Jeg er ikke tolv lenger, og fortsatt er du den sterkeste jeg kjenner!»
«Du var sterkere enn meg da du var femten.»
«Ikke fysisk sterk, fysisk er du en pusling. Jeg tenker på karakterstyrke. Der er du den sterkeste, den beste. Den eneste svakheten din er som sagt gutter.»
«Er det en svakhet? Jeg ser på det som en styrke! kanskje den eneste styrken min: at jeg har evnene til å bli glad i andre.»
«Joda, men det gjør deg utstøtt og det gjør at du lider. Jeg har vondt av deg nå! Det er for galt at Martin skal få plage deg så intenst!»
Jeg satte meg opp.
«Jeg kan ikke for det.»
«Jeg vet det, Jarle. Men, altså bortsett fra denne ene lasten, så er du den beste kameraten jeg kan tenke meg.»
«Vel, takk for det! Du er en ganske god venn du også. Du har fulgt meg i en del år og du har aldri sviktet. Du er en av svært få personer som jeg faktisk stoler på og ser opp til.»
«Jeg stoler i hvert fall hundre prosent på deg. Og ikke på noen andre!»
Jeg smilte av all denne rosen. Det var lenge siden vi hadde snakket slik sammen.
«Vi har opplevd så mye rart sammen... Det har påvirket oss. Idealene våre er Ungdommens: vi ser opp til mot og ære, stolthet og lojalitet. Med andre ord er vi ganske fjernt fra andre mennesker. I blant føler jeg meg som en fortidslevning, noe noen har glemt igjen fra middelalderen.»
Han lo. «Du er inne på noe der, jeg har ikke tenkt på det før, men du har et godt poeng!»
«Vi har stolthet. Det er den drivende kraften i oss begge. Men stolthet er ikke nødvendigvis et gode. Det gjør det vanskelig å vise følelser, det gjør det umulig å vise svakhet. Kanskje hadde livet vært bedre om vi var mer normale; mer vinglete. Ingen av oss kommer noensinne til å bli lykkelige.»
«Hva mener du?»
«Er du lykkelig?»
«Nei.»
«Du klager over hva Martin gjør med meg, men ditt eget liv er minst like forpint. Du har voldsomme følelser inne i deg og ingen måte å slippe dem ut på. De sprenger på lengsler, sentimentale impulser, hengivenhet, hat, kjærlighet, begjær og kroppen blir en demning; et skall som desperat prøver å holde på den fortettede desperasjonen. Du er en utløst bombe hvor skallet er så sterkt at sprengstoffet ikke kan bryte gjennom. Men smerten er like sterk. Du sprenges i stykker, stekes som av tusen djevler, men kommer ikke videre. Lidelsen blir selve livet.»
«Du kjenner meg bedre enn jeg trodde,» svarte han ettertenksomt.
«Vi to er likere enn du tror. Ingen av oss er godt utrustet fra naturens side, tilværelsen er en kamp mot våre egne begrensninger og andres fordømming; jeg for min legning, du for din eventyrtrang. Som straff ville det være grusommere å dømme oss til livet enn til den barmhjertige døden.»
«Du er faen skarp!»
«Nei! Jeg har bare levd i dette helvete lenger enn deg, og jeg har mer erfaring enn deg med å sette ord på ting. Men det vi føler kan ikke beskrives; ord kan ikke holde på den intense smerten, det opprøret som er oss begge!»
«Vel Jarle, jeg er i hvert fall glad for at vi er venner.»
«Jeg også. Uten vennskap ville livet vært ulevelig. Vennskap er den eneste gleden jeg har.»