| jarle aase: sls | forrige | martin kommer på besøk | neste | Martin kommer på besøk
Den neste uken traff jeg Martin flere ganger for dagen. Først på Oasen, senere ute om kveldene. Det var på tide å komme videre.Jeg gikk omkring på Oasen en stund uten å finne ham. Fylt av overmot bestemte meg for å se etter ham i fullt dagslys! For første gang! Sansene var skjerpet til det ytterste igjen var jeg levende, igjen var livet deilig og spennende. Jeg fant guttene på siden av blokken til Martin og listet meg innpå dem bakfra. De stod og snakket sammen.
«Hei!» sa Jeg.
Guttene kvapp til, snudde seg, og slappet av da de så meg.
«Hay!. Hva gjør du her?»
«Vel, jeg måtte ut og kjøpe en pakke sigaretter. Tenkte at jeg kunne invitere dere hjem til meg samtidig.»
«Hjem til deg?»
«Ja. Passer det?»
«Er det noen andre hjemme hos deg?»
«Nei.»
«Ok, når skal vi komme?»
Jeg tenkte meg om. Jeg ville ikke gå hjem sammen med guttene, det kunne vekke oppsikt.
«Om en times tid?»
«Greit.»
Jeg forklarte hvilken leilighet jeg bodde i.
Hjemme ryddet jeg febrilsk. Jeg plukket frem alle pornoblader og filmer jeg kunne finne og stuet dem vekk i et skap. Jeg ryddet stuebordet og prøvde å gjøre det så hyggelig som mulig på den korte stunden jeg hadde. Klokken halv åtte satte jeg meg ned i sofaen og ventet. Klokken tikket langsomt. Mens minuttene sneglet seg av gårde og forventningene steg, stålsatte jeg meg mot skuffelsen dersom de ikke kom. Men de kom. Jeg løp for å åpne døren.
«Hei,» sa jeg da jeg så Martin smile i døråpningen. «Kom inn!»
De var bare to, Martin og den ene kameraten, Hans, som virket vettskremt og gikk inn med en mine som om han visste at han aldri ville komme levende ut igjen. De hengte av seg yterklærne. Begge så seg nysgjerrig omkring på veien inn til stuen hvor de satte seg i hver sin lenestol. Jeg tok plass i sofaen på den andre siden av stuebordet.
«Dere fant veien?»
«Ja, det var enkelt.»
«Hvor gamle er dere egentlig?»
«Tolv år. Vi går i sjette klasse.»
«Noe å drikke? Cola?»
«Ja takk,» svarte Martin
«Nei takk,» svarte Hans.
Jeg fant frem to rene glass og en kald literflaske med Cola. Jeg helte oppi glassene og tok en slurk. Så tente jeg en sigarett og satte meg tilbake.
«Er du ikke tørst?» Jeg så på Hans.
«Nei, ikke akkurat nå..»
«Vel, jeg har ikke hatt noe oppi Colaen.» Jeg lo. «Det er riktig å være forsiktig. Det er enkelte menn som lokker gutter hjem og gir dem medisiner eller narkotika og voldtar dem.»
De så på meg med store øyne.
«Men jeg gjør ikke sånt. Forresten skjer det mange steder. Jeg var en gang på et utested med en kamerat og damen hans. Jeg satt og døste for meg selv. Kameraten min gikk over til noen venner ved et annen bord noen minutter. Dermed så det ut som jenten var alene. En servitør kom bort til henne med en drink full av dop. Hun drakk et par slurker og sluknet helt. Vi måtte nesten bære henne ut.»
«Banket dere han som gjorde det?»
«Nei, det var ingen vits. Vi bare gikk. Sånt skjer hele tiden. Det står om det i avisene. Men som sagt, dere kan stole på meg og Colaen min»
Martin drakk. Men Hans lot seg ikke overbevise. Han ristet på hodet da jeg så spørrende på ham mens jeg helte mer Cola til meg selv.
«Kommer ikke damen din i kveld?»
Jeg moret meg over meg at Martin stadig var opptatt av denne damen.
«Nei, vi ser hverandre ikke så ofte lenger.»
«Hvorfor det?»
«Tja, vi er vel gått lei av hverandre.»
«Har dere barn?»
Jeg lo. «Nei, ingen barn. Ingenting som binder oss sammen.»
«Bra!» Martin satte seg bedre til rette og stirret ettertenksomt på meg.
«Har du gjort det med en dame? Du trenger ikke svare altså jeg bare lurte.»
«Ja,» løy jeg, for ikke å gi gutten et feilaktig inntrykk av at jeg var jomfru. «Jeg har gjort det med mange damer. Det vil du også når du blir så gammel som meg.»
«Hvor gammel er du?»
«Syvogtyve.»
«Jeg tippet tredve. Det var jo ikke så dårlig gjettet?»
«Nei.»
«Liker du jobben din?»
«Ja, jeg arbeider med mye forskjellig og kan stort sett gjøre som jeg vil. Neste uke reiser jeg til Tyskland, på en stor datamesse.»
«Kan du mye om data?»
«Ja. Jeg jobber på en datamaskin mesteparten av dagen.»
Nå våknet Hans.
«Jeg har datamaskin.»
«Hva slags?»
«Amiga.»
«Den er jo grei nok.»
«Hvilken datamaskin er best?»
«Det spørs hva du mener. Ingen er egentlig best. Folk kjøper den de liker best. Det er vel dét som bestemmer hva som er best: at folk får noe de er fornøyd med. En IBM PC kan være best for én, en Amiga for en annen.»
Ingen av guttene skjønte hva jeg mente. Men de lot som de forstod det.
«Hva gjorde du på Oasen den første gangen vi så deg? Da du satt på benken og snakket med han mannen?»
«Jeg samlet inspirasjon. Jobben min er å tenke, komme på nye ideer. Akkurat den dagen så jeg en selger fra Arnkrone, noen folk som selger leksikon. Jeg ville se hvordan de går frem for å selge.»
«Forstyrret vi?»
«Neida, jeg hadde det kjempekult når dere holdt på.»
«Vi gikk bort til den andre benken for å se når du kom.»
«Heh jeg gikk etter dere for å se hvor dere ble av.»
Det ble taust etter disse innrømmelsene. Jeg var overrasket over åpenheten og ærligheten hans. Jeg trengte ikke å dekke over motivene mine, late som om jeg bare tilfeldigvis traff på dem. Et øyeblikk angret jeg på at jeg ikke hadde fortalt ham at jeg var homo men et blikk på Hans overbeviste meg om at jeg burde beholde masken en stund til.
«Hva skal du gjøre i Tyskland?» spurte Martin.
«Se på datamaskiner, snakke med folk, spise, drikke, gå på horehus og spillekasinoer.»
«Skal du knulle med horene?»
«Nei. Det er for risikabelt. Jeg har aldri hatt noen kjønnssykdommer og jeg har ingen planer om å få noen.»
«Har horene AIDS?»
«Kanskje noen av dem.»
«Skal du drikke deg mye full?»
«Vi får se. Kanskje. Drinkene koster omtrent det samme som brus i Tyskland.»
«Drikker du ofte?»
Jeg fulgte blikket hans bort til noen tomflasker jeg hadde oversett da jeg ryddet; tomflasker Kurt hadde etterlatt. Faen ta ham!
«Nei. Stort sett bare når jeg er på fest.»
«Går du ofte ut om kveldene?»
«Nei. Det kjeder meg. Jeg er for det meste hjemme, eller jeg går på tur. Det holder meg i form.»
Martin prøvde å danne seg et bilde av meg. Jeg svarte så ærlig jeg kunne på spørsmålene; følte at alt gikk som det skulle. Selv Hans virket ikke så skeptisk lenger. Hans var den peneste av de to. Likevel hadde jeg problemer med å ta øynene fra Martin. Jeg var beruset av utstrålingen og interessen hans. Martin var for god til å være virkelig.
«Skal vi spille kort? Har du en kortstokk?» Martin så på meg med hodet litt på skakke og et bredt, varmt smil.
«Gjerne. Hva skal vi spille?»
«Stripp-poker?» Han gliste spøkefullt. «Jeg bare tuller, vi kan spille lyveren.»
«Jeg kan ikke lyveren, dere får lære meg det.»
Guttene satte meg inn i reglene.
Som profesjonell selger falt det meg lett å lyve overbevisende, så jeg vant første omgang uten vanskeligheter.
«Hva er premien?» spurte jeg og så på Martin.
«En suss?» Martin smilte åpent. Jeg smilte tilbake, visste ikke om det var spøk eller alvor. Jeg turde uansett ikke å kysse Martin mens Hans så på uansett hvor lyst jeg hadde.
Vi hadde det koselig. Etter en stund lot Hans seg til og med overtale til å drikke Cola. Jeg hadde overtaket i kortspillet men lot dem vinne mesteparten av tiden. Jeg gledet meg over å ha dem der. Det ville være idiotisk å gi etter for en forfengelig impuls og barnslig glede av å slå dem i kortspill!
Klokken ni reiste Hans seg og sa at han måtte hjem.
«Jeg får også gå nå,» sa Martin og så spørrende på meg. Jeg holdt på å be ham bli igjen. Noe i øynene hans fortalte meg at han var like desperat, kåt og forvirret som meg. Jeg visste at vi kom til å ligge sammen om vi ble alene nå men jeg visste ikke om vi var klar for det.
«Lyveren var morsomt. Du ser, jeg er flink til å lyve!» Jeg sa det til Martin, med klar adresse til min egen oppdiktede dame og håpet at han tok hintet.
Guttene gikk ut i entreen og tok på seg. Jeg lurte på om jeg skulle be dem om å holde dette hemmelig, men droppet det. Jeg likte Martin alt for godt til at jeg ville ha noe hemmelig eller ulovlig hengende over vennskapet vårt. Vi hadde lyst på hverandre, men hva så? Det kom han neppe til å fortelle noen. Og om han gjorde det jeg hadde ikke sagt det med ord; kun blikk og vage antydninger, akkurat som ham. Jeg avtalte ikke noe nytt møte. Overlot initiativet til Martin. Han hadde nok fått en del å tenke på.
Da guttene var gått målte jeg mine egne følelser. Jeg var oppriktig forelsket. Jeg visste at jeg måtte ta en rask beslutning; enten glemme Martin, skylle ham ut av systemet, fortrenge minnene for godt eller så jeg måtte gi meg selv helt over til gutten. Gleden over å elske igjen gjorde valget enkelt.
Det som hadde råtnet opp inne i meg var på vei til å leges. Jeg var for første gang siden Arne døde i ferd med å bli et helt og fullt menneske. Livslysten sitret i kroppen, tankene var klare, og det kjødelige begjæret stilnet av til fordel for et mer ekte begjær. Jeg kom på at det var flere dager siden jeg hadde hatt en utløsning; jeg hadde lagt meg uten å vie det en tanke. Livet var deilig. Virkelig. Jeg var forelsket. Jeg hadde et mål. Livet hadde en mening.
Jeg overgav meg der og da betingelsesløst til Martin. Jeg ville gjøre hva som helst for denne gutten, uten tanke på meg selv eller min egen skjebne. På et vis avla jeg et løfte som var langt helligere og mer forpliktende enn det å si ja ved alteret. Jeg var fullstendig klar over at prisen kunne bli høy. Jeg dreit i det.
Liksom Faust solgte sin sjel til djevelen, solgte jeg min sjel til Martin.