| jarle aase: sls | forrige | første møte med rettsvesenet | neste |

Første møte med rettsvesenet

Det var to ting som plaget meg den natten: motorsykkelen min var blitt stjålet og ramponert, og Svein var forsvunnet — jeg hadde ikke hørt fra ham på flere måneder.

Jeg hadde gått de siste 72 timene uten søvn, arbeidet med radio og et lite firma jeg holdt på å bygge opp; døgnet hadde så alt for få timer. Nå gikk jeg rastløs omkring i Bergen Sentrum, på jakt etter en tyv, en gutt og Svaret på mitt eget liv. Jeg følte det som om jeg var blitt en slags felleseie — jeg visste ikke lenger hva som var viktig for meg.

I mørket utenfor Sentralbadet kom jeg i snakk med en åpenbart småkriminell gutt i femtenårsalderen. Han var ustelt og skitten, ruset på hasj, men pen. Jeg tippet at han kjente Svein (Bergen er en liten by) og kanskje en viss motorsykkeltyv. Han var lett å snakke med, kjente igjen stemmen min fra radioen, viste meg et skrujern han brukte til innbrudd og selvforsvar. På den tiden var skrujern det vanlige forsvarsvåpenet på gaten. Selv gikk jeg med en samekniv og en solid US Air Force kampkniv — en kniv jeg hadde skaffet meg like etter jeg fylte seksten. Gutten likte knivene, men mente at et skrujern var bedre for innbrudd. Jeg visste ikke, jeg hadde aldri brutt meg inn noen steder.

Samtalen gikk tregere da noen eldre venner av ham dukket. De var kaldere, mer fullbefarne kriminelle; fåmælte og mistenksomme. De sa de skulle ut på en kjøretur og forlot meg før jeg fikk spurt om det jeg var interessert i — nemlig Svein og tyven.

Jeg gikk i mine egne tanker da jeg litt senere så dem bryte seg inn i en bil. De knuste sidevinduet og var i ferd med å knekke rattlåsen da jeg nådde frem til dem. Jeg foreslo at vi heller tok min bil som stod parkert bare et par kvartaler unna. Jeg hentet varebilen med plass til 7 personer foran, i tillegg til et stort lasterom bak. Tre gutter og tre jenter kravlet inn.

Trettheten seg over meg så snart det ble varmt i bilen. Å sitte bekvemt i et førersete etter tre døgn uten søvn er definitivt ikke det lureste man gjør. Alt var som i en drøm. En av guttene dirigerte. Jeg hadde en ide om at vi var på Sotra. Det regnet og blåste, veien var bare noe utydelig som flimret foran meg; jeg klarte ikke å få noen mening ut av samtalen i bilen. Det var bare ord, ord som gav meg assosiasjoner, ord som førte meg langt, langt vekk. Jeg døste og kjørte på rene reflekser, uten noe bevisst kontroll. Jeg var hos Kurt, drømte meg tett, tett inntil ham, jeg var i radioen og hadde direktesending; noen bad meg om å stoppe, jeg var i bilen igjen, svingte inntil og stoppet. Kurt la hånden om halsen min og leppene våre møttes. Jeg la hodet i halsgropen hans, trakk inn den vidunderlige duften av ham, smakte på den salte huden hans; holdt hardt rundt ham og ville bare sove, sove ut i armene hans — men noen rusket i meg og sa vi måtte videre; jeg var på Sotra igjen, trodde jeg, noen hadde sagt at det var Sotra, jeg startet opp, svingte ut på en sort og øde vei, mens Kurt lot hendene gli nedover brystkassen min, trakk opp T-skjorten og førte hendene oppover igjen, hud mot hud, fant brystvortene mine. Jeg snudde meg i sengen og lot ham kle av meg, nå skulle vi sove sammen, men TV stod på, blå lys blinket gjennom soverommet.

«Helvete, pinken!»

Utbruddet vekket meg. Jeg var på en øde vei. I speilet blinket to sett med blå lys — vi hadde politiet på hjul! Jeg gav full gass. Men dette var en varebil. Den var ikke konstruert for å kjøre fra politiet. Jeg kom ikke opp i 80 engang! Irritert kjørte jeg videre langs landeveien mens blålysene kom nærmere. Nå hørte jeg sirenen også. Rundt meg var det vill diskusjon. Noe ble hevet ut gjennom vinduet. Noen ville jeg skulle kjøre fra dem, andre at jeg skulle stoppe. En beklaget seg over at han nettopp hadde sluppet ut fra Bergen Kretsfengsel, jentene bak fniste. Jeg ignorerte snuten. De kjørte forbi og gjorde tegn til at jeg skulle stoppe. Irritert saknet jeg farten og kjørte inntil veikanten.

Det kom flere politibiler. Folk jeg ikke kjente ble kjørt vekk. Selv ble jeg stuet inn i den tredje og siste bilen. Jeg skjønte ikke den familiære, nesten spøkefulle tonen mellom politifolkene og de to guttene ved siden av meg. Hva faen var det som foregikk? (Senere har jeg lært at småkriminelle nesten alltid snakker snuten etter munnen i håp om å få en ny sjanse — de er så dumme, så ufattelig dumme...)

Jeg ble plassert på en polstret celle i fyllearresten, kun iført truse. Så snart de lukket døren sluknet jeg, sluknet fullstendig i nesten et døgn. Jeg ble hentet opp i 1. etasje til et avhør hvor jeg kort fortalte hva som hadde skjedd: at jeg hadde vært for trøtt til å huske noe særlig. Jeg kjente ikke passasjerene mine, jeg visste ikke hva de hadde drevet med og jeg gav for så vidt faen — det var ikke forbudt å kjøre folk omkring.

Det viste seg at guttene hadde begått noen innbrudd og at det var tyvegods bak i lasterommet på bilen min. En bruskasse, noe snop og visstnok et stereoanlegg. Politiet var ikke ute etter meg; de andre hadde fortalt at jeg ikke hadde vært med på innbruddene. Men de ville ha meg til å si at jeg hadde sett en av passasjerene begå innbrudd. Jeg visste ikke engang hvem av passasjerene de snakket om. Jeg hadde ingen peiling på hvem som hadde gått ut av bilen og hvem som hadde blitt igjen. Jeg hadde ingenting å berette for politiet. De sendte meg tilbake til glattcellen.

Dagen etter møtte jeg i Bergen Forhørsrett. Jeg ble presentert for en advokat, som også representerte de andre guttene. Han fortalte at politiet ville varetektsfengsle meg i to uker. Jeg sa at det var absurd — politiet visste at jeg ikke hadde vært med på noe innbrudd. Joda, det var så, men politiet ville at jeg skulle si visse ting. Dersom jeg sa det politiet ville høre, kunne jeg gå ut som en fri mann. Jeg var sjokkert. Jeg fikk meg liksom ikke til å tro det jeg hørte — og så fra en advokat som representerte både meg og han politiet ville jeg skulle lyve om.

«Vil de fengsle meg for å ikke avgi falsk forklaring?»

«Hør, det er ingen grunn til å være vrang. Si det som må sies og kom deg ut herfra.»

Jeg bad advokaten om å dra til helvete. Dessverre snakket han sant. Jeg ble fengslet for en uke. Politiet skulle mørne meg litt.

Den neste uken var jævlig. Jeg følte meg krenket og jeg fryktet at foreldrene mine skulle finne ut hvor jeg var — det var faktisk den tanken som plaget meg verst i begynnelsen; at foreldrene mine skulle tro jeg var blitt kriminell. Selvfølgelig tapte jeg også en del penger. Det som holdt meg oppe var tanken på Kurt.

Etter noen dager i fyllearresten ble jeg flyttet over til Bergen Kretsfengsel, til en helt tom celle, et skittent rom uten en bok (ikke engang en bibel). Det var overhodet ingenting å ta seg til. Tiden stod helt stille. De siste årene mine hadde vært fulle av liv og handling. Sjokket ved å plutselig være helt isolert, helt uten noe å gjøre, var totalt; det rykket meg ut av balanse. Jeg endte opp med å skrive et forpint kjærlighetsbrev til Kurt på toalettpapir — det eneste papiret jeg fikk tak i. Tanken på ham, på oss, var plutselig det eneste viktige som var tilbake, alt annet syntes uvesentlig. Jeg lovet ham at jeg alltid kom til å være glad i ham, at han alltid ville bety noe stort og spesielt for meg og at jeg aldri ville snu ryggen til ham. Jeg lovet ham alt dersom han aksepterte kjærligheten min og lot meg bli hans.

I den tomme cellen innså jeg at det eneste av verdi i livet nettopp er kjærligheten. Når alt annet er vrengt bort; når uretten rammer; når hjelpeløsheten er så intens at den ikke lenger lar seg fortrenge — da er kjærligheten kraften som kan gi håp og fred. Jeg elsket Kurt og jeg ville gi oss tid nok til å finne ut av hverandre. Alt for mye tid var gått med til uvensetligheter. Jeg hadde latt meg beruse av Makten, av Stjernestatusen; jeg hadde ofret meg for andres opplysning og forlystelse; jeg hadde prøvd å endre Verden — i Den Rosa Trekants tegn. Det var på tide å få orden på mitt eget liv!

Politimannen som uken etter spurte om jeg nå ville gi denne (falske) forklaringen var brydd og forlegen. De hadde tatt meg for å være en eller annen småkriminell valp — en av disse som gladelig selger sin egen mor eller far dersom han presses litt. Nå hadde de funnet ut hvem jeg var og at spillet for deres del var tapt. Han prøvde å være hyggelig, snakke det bort, men han hadde et flaut smil om munnen da han rakte meg knivene mine og håpet at jeg ikke tok det så ille opp. Det er lov håpe! Dagen etter startet jeg mitt Korstog mot Bergen Politikammer. Vi ble snart den mest populære radioen også i Bergen Kretsfengsel!

Mens jeg tidligere hadde konsentrert meg om emner som kjærlighet, følelser — det å være sammen med et annet menneske, homofili, for ikke å snakke om Gutter — tok sendingene mine nå en langt mer samfunnskritisk dreining. Jeg forkynte kjærlighetens og individualismens evangelium; hyllet den som turde å være seg selv — uten å la seg bøye av overmaktens vilje og overgrep.

Opplevelsen preget meg. Jeg la igjen den siste resten av ungdommelig troskyldighet og naivitet i den golde fengselscellen. På en måte ble jeg herdet. Jeg hadde hørt om og lest om samfunnets overgrep mot De Svake, men jeg hadde aldri opplevd det på kroppen. Det hadde ikke vært noe som opptok meg. Nå hadde jeg fått erfare to ting: først og fremst at individet ikke har noe å stille opp mot maktapparatets vilkårlige maktarroganse, men også at rettssikkerheten er en rendyrket illusjon. Politiet tok ikke fem øre for å presse frem falske forklaringer, og dommerne i Bergen Tinghus var like lydige mot politiet som dresserte pudler. Ingenting gledet dem mer enn når de kunne løpe urettens ærend!

Jeg hadde vært i bilen — det var til og med min bil. Hadde jeg blitt fengslet mens politiet prøvde å finne ut om jeg hadde noe med innbruddene å gjøre (noe det jo var sterke indisier for), ville det ikke betydd noe. Men politiet visste at jeg ikke engang kjente tyvene! Både politiet og advokaten sa gjentatte ganger at jeg kunne gå så snart jeg hadde begått mened.

De aller fleste mennesker har sin pris. Under press vil de føye seg, gjøre det som blir forlangt av dem. Jeg hadde alltid hevdet at jeg var ubestikkelig. Jeg hadde bestått min eksamen! Men til en svært høy pris: all respekt for og tillit til politiet var borte, sammen med troen på et anstendig samfunn.

Jeg fryktet politiet, men jeg foraktet dem dypt og inderlig.

Tilfeldigheter gjorde at hjemmet mitt ble revet — bokstavelig talt over hodet på meg. En hushai kjøpte huset og startet full rehabilitering — mot min vilje. Jeg var den siste som flyttet; etter å ha bodd i et telt inne i stuen min i en måned. Taket var nemlig revet, det regnet tvers igjennom hele bygningen. Bergens Tidene blåste historien opp og Bengt Martin Olsen, borgermesteren i Bergen på den tiden, scoret et politisk poeng ved å la kommunen kjøpe leiegåren og flytte oss som hadde bodd der til andre, kommunale leiligheter. Jeg fikk en toroms leilighet på Nordnes.

Kurt var med meg første gang jeg skulle se på det nye hjemmet mitt. Det er noe av det mest romantiske jeg har opplevd. Egentlig var jeg nå mye mer opptatt av en nittenåring fra Sotra, men Kurt åpnet seg igjen og på en måte følte jeg at dette var vårt hjem. Jeg ville ha ham! Jeg maste og maste uten å få annet svar enn et ertende smil. Men han forandret seg, ble mer omsorgsfull og øm. Om jeg ikke fikk sette ringen på fingeren hans, så lot han meg ligge med hodet i fanget sitt og fantasere om fremtiden, mens han strøk meg gjennom håret og sa kanskje.

Da jeg hadde flyttet inn holdt vi ville fester om fredagene; fylte huset med felles venner, musikk og vin.

I forbundet brøt det ut full krig. Erik skulle vekk! Vi kjempet mot intriger, bakvaskelser og åpne konfrontasjoner på styremøter. Vi kjempet mot Landsstyret. Mot alle odds klarte vi å bite oss fast, mens en etter en av motstanderne våre falt fra.

Men som i enhver krig var tapene store. Økonomien gikk til helvete og vi mistet leiekontrakten, så både radioen og arrangementene måtte flytte omkring. Tilbudet til medlemmene var der enda, med dans og musikk, mens skuten krenget i bølgene — på vei mot det endelige oppgjøret.

Tapene på vår side var også betydelige. Etter et år var kun Erik og jeg tilbake. Jeg satt enda i forbundsstyret, og jeg hadde kontroll over den eneste gjenværende inntektskilden: arrangementene. Erik hadde kontroll over imagen utad: radioen. I realiteten var det nå oss to som var DNF’48 i Bergen. All annen aktivitet (bortsett fra jentene som hadde sitt eget opplegg) var opphørt.

I et siste desperat forsøk på å bli kvitt oss ble jeg anklaget for underslag. Det var et slag under beltestedet. De stikkende, ondskapsfulle øynene til kassereren glitret av triumf da han kalte meg inn og sa at: «Ja, Jarle, det ser ut som din plikttjeneste i forbundet er over.» Han bad meg om å trekke meg frivillig fra alle verv — så skulle de være snille og droppe en politianmeldelse.

Bakgrunnen for anklagen var 800 kroner i manko på et kasseoppgjør fra et arrangement et halvt år tidligere. Kassereren hadde kommet til meg, mens jeg satt i kassen, og forlangt 800 kroner i kontanter. Motvillig hadde han skrevet under på en kvittering. Det var denne kvitteringen som nå var borte. Jeg konfronterte ham med hva som hadde skjedd. Han benektet det. Det stod altså ord mot ord, hans — kassererens, mot mitt — drittsekkens. Jeg bad dem om å dra til helvete og sa at jeg skulle renvaske meg på et vis. Og angrepet falt da også når jeg fant en fotokopi av kvitteringen hjemme. Jeg hadde av en eller annen grunn ant uråd den gangen.

Jeg fikk aldri noen unnskyldning eller oppreisning; jeg var fortsatt stemplet som tyv (og nå som en usedvanlig sleip sådan), men de kunne ikke sparke meg. Noen måneder senere ble DNF’48 Bergen Region lagt ned.

Vi vant alle slagene, men vi tapte krigen — de fulgte den brente jords taktikk. De ofret klubben, heller enn å se sitt eget nederlag i øynene.

Nå hadde både Erik og jeg fått nok av forbundet. Vi reorganiserte Bergen Gay Radio som en stiftelse, fikk overdratt konsesjonen og fortsatte som før. I begynnelsen fra studioet til Mega FM, senere fra leiligheten min, kjøkkenet til Erik, og til slutt fra et skikkelig studio like ved Grieghallen.

En fredag vi holdt fest trakk Kurt meg til side på kjøkkenet. Vi var omtrent like fulle begge to. Og jeg hadde stadig et håp om å bli kjæresten hans. Opplegget med nittenåringen fungerte ikke og flere kortere forhold med andre menn hadde gått skeis, både samboere og tilfeldige, kortvarige flammer.

«Du Jarle.... vi kommer aldri til å bli kjærester.»

Jeg vaklet; klarte ikke å si noe; prøvde å holde meg på beina; prøvde å se normal ut. Men pusten gikk ut av meg. Han fortsatte: «Jeg er snart seksten, alt for gammel til å fly så mye rundt sammen med deg. Jeg må leve mitt eget liv, være sammen med andre. Det var derfor jeg ville ha denne festen — det er en slags avskjedsfest. Fra nå av er vi bare vanlige venner, uten mas om kjærlighet og alt det der... Greit?»

«G.. Greit...» fikk jeg stammet frem.

«Smil, Jarle! Det er ikke Verdens undergang vel? Vi kommer alltid til å være venner!»

Jeg prøvde å smile.

Et par måneder senere traff jeg en annen gutt. I begynnelsen flørtet jeg med ham i et desperat forsøk på å gjøre Kurt sjalu — men så forelsket jeg meg.

Han likte meg for min kyniske holdning, min totale mangel på respekt for øvrigheter og dogmer. Jeg var nedkjørt, helt uten håp; uansett anstrengelser hadde jeg aldri klart å få til noe skikkelig forhold med noen jeg elsket. Etter hvert begynte jeg å venne meg til tanken på at det var mitt lodd i livet å aldri bli lykkelig. Humoren min var galgenhumor og favorittlektyren Franquins «Sorte Sider»[11].

Han var fjorten, jeg toogtyve. Vi flyttet sammen. Samtidig trakk jeg meg helt tilbake fra det homofile miljøet og det daglige arbeidet i radioen. Jeg hadde ikke lenger noe positivt å si hverken om eller til homsene. Og kjærligheten? Det var ikke så viktig å snakke om den lenger. Jeg ville heller lære den å kjenne.