| jarle aase: sls | forrige | radio bergen | neste | Jeg oppdager Radio Bergen
Selv om jeg erkjente min legning alt som fjortenåring, var min eneste kontakt med det homofile miljøet som nittenåring, fem år senere (om jeg ser bort fra noen intime forhold av kort varighet), en stemme som med sin tydelige utenlandske aksent spredte sitt budskap med stor kunnskap, menneskelig innsikt og lun humor. Det var Erik F. Harrison i Bergen Gay Radio. To ganger i uken slapp jeg ham til i radioen på hybelen min. Med lavt volum (for at naboene ikke skulle oppdage det) gav jeg ham min oppmerksomhet og etter hvert også min beundring og respekt. Jeg fikk et innblikk i min egen historie; historien om en folkegruppe som har vært forfulgt i tusenvis av år uten tilhørighet i noen religion eller etnisk gruppering. Homsene har alltid vært over alt. Over alt og ingensteds, på en evig flukt fra fordommer, forfølgelse, hån, uforstand og ofte også seg selv. Kun en forsvinnende liten del av homsene står frem overhodet. De fleste kamuflerer seg som Hr. Jegersom Naboensen, gifter seg, får barn og lever et ulykkelig og tomt liv i en evig løgn, alltid med frykten for å bli avslørt hengende over seg.Erik stod frem; stod bak mikrofonen kveld etter kveld, natt etter natt; fylte meg med kunnskapene jeg hadde lett etter i årevis. Jeg ble en entusiastisk nærradiolytter. Det var slik jeg begynte å lytte til Radio Bergen. For det var der Bergen Gay Radio sendte fra...
Radio Bergen hadde nemlig sitt eget studio. Det var en skikkelig radio med noen av byens fremste personligheter både foren og bak mikrofonen. Mest kjent var selvfølgelig Ivar Garberg, sjøkaptein, geni, eventyrer og nå også redaktør. Han hadde (i motsetning til dagens typiske mikrofonkråker) et nesten uforskammet perspektiv. Med filosofien til eksperimentelle radiostasjoner i USA og Europa i bakhånd, en knivskarp intelligens og nesten bunnløs kunnskap, angrep han Norsk Småborgerlighet, Egoisme, Dobbeltmoral og Hykleri. Jeg ble etterhvert så fascinert av denne mannen at jeg sov om ettermiddagene for å lytte til ham om nettene.
Både Ivar og Erik slapp lytterne til på eteren. Erik for å agitere og oppdra (omtrent som Sokrates), Ivar fordi han elsket Ytringsfriheten. Hans kjæreste utsagn var: «Du kan mene hva du vil, og jeg kan være uenig; men jeg er villig til å ofre livet for å la deg komme frem med meningen din!» Og han var da også ofte uenig med innringerne. Han kunne skjelle dem ut i hysteriske anfall, men han tok dem bare av luften hvis de kverulerte for å kverulere eller bannet. Radiostasjonen Radio Bergen, tidlig på åttitallet, er kanskje det eneste media i norsk historie som har tatt ytringsfriheten på alvor.
I dag er min respekt for Ivar større enn noensinne, selv om hans borgerlige aktelse (typisk nok) er sunket til et lavmål som bare slås av min egen. Det er farlig å utfordre folks illusjoner og dobbeltmoral. Problemet til Ivar var at han så tingene som de var, ikke som de syntes. Han fremsto som en brennende idealist dog alt for skarp til å la seg villede eller bruke. Han søkte (og fant kanskje) Sannheten, det farligste objekt et menneske kan beskjeftige seg med. Det var hans styrke. Og det ble hans lodd.
I julehelgen, det samme året som jeg hadde avsluttet gymnaset og begynt i barnehagen (forskjellen var ikke så stor), tok de fleste nærradioene ferie og lot Radio Bergen fylle sendetiden. Det var sending nesten 24 timer i døgnet. Dette var lenge før jeg traff Svein og Kurt. Siden Arne ikke ville gifte seg med meg (ikke engang forlove seg!) hadde jeg lite å ta meg til bortsett fra å høre på radio.
Ivar oppfordret lytterne til å stikke oppom (gjerne med litt julekaker) og hvorfor ikke? Jeg lot meg ikke be to ganger!
En ung jente åpnet for meg, da jeg ringe på dørklokken i den gamle bygården bak Bergens Tidene, viste meg opp på et slags pauserom i 5. etasje loftet radioen hadde pusset opp og innredet som studio. Det stod en sofa og et par stoler der, noen velbrukte askebegre, samt skap og hyller fulle av ledninger og reservedeler og allverdens ting som teknikerne hadde skrudd i stykker (radioteknikere er som seks år gamle gutter med sitt første skrujern og pappas skrivemaskin!) Og nå var jeg aldeles alene med sofaen, stolene og alle tingene.
Jeg følte ensomheten på pauserommet som ubehagelig; særlig ettersom resten av etasjen boblet og kokte av aktivitet. Jeg hadde akkurat bestemt meg for å gå da døren gikk opp og en merkelig liten mann kom inn. Han var mellom førti og femti år og var enten ubarbert eller på vei til å anlegge skjegg. Kroppsholdnigen, de spenstige og litt overdrevne bevegelsene avslørte energi og et voldsomt engasjement. Ansiktet var rynket, med kraftige folder rundt munnen omtrent som hos en popsanger. De krystallklare øynene gransket meg nøye bak firkantede briller; det var et sånt blikk som på et øyeblikk får med seg alt.
«Heisann, sitter du her du?»
«Ja, jeg fulgte oppfordringen og stakk oppom...»
«Kjempehyggelig! Du har ikke vært her før?»
«Det stemmer.»
Mannen var Ivar Garberg. Stemmen var nøyaktig som på radioen. Han lignet ikke noe jeg hadde forestilt meg. Jeg klarte ikke helt å fatte at denne stemmen nå snakket til meg, at lyden kom fra Ivar og ikke fra høyttalerne.
«Bli med så skal jeg vise deg rundt!»
Jeg reiste meg, ikke så rent lite smigret over at Sjefen selv tok seg tid til å innvie meg. Vi gikk inn en dør, til et stort lyst rom.
«Her er redaksjonen. Irene tar i mot telefonene som kommer inn, noterer navn og telefonnummer...»
Han bad Irene vise meg rundt og presentere meg for staben, blant annet en høy tynn munter fyr midt i tyveårene som hatet homser og et par år senere ble sendt i fengsel for å ha rotet med noen smågutter, blant annet broren til en av de beste vennene mine en venn som forøvrig presterte det fortryllende kunststykke å forelske seg i en jente som likte meg, mens jeg i all hemmelighet hadde en svakhet for ham.
Det var morgen. En eller annen religiøs stasjon overtok stafettpinnen. De siste timene hadde stort sett vært fylt av musikk. Jeg hadde vært et sted mellom søvn og bevissthet, latt musikken skape bilder, bevegelser, assosiasjoner. Dette var før musikkvideoenes tidsalder.
Ivar kom inn til meg da de andre var gått. Han viste meg den delen av etasjen som var stengt for gjester under sendingen: teknikerrommet og talestudio. Teknikerrommet er det mest helhetlige og fullkomne jeg har sett i noe studio noensinne. Selv NRKs studioer virker keitete og amatørmessige i sammenligning. Da jeg selv bygget et studio fra grunnen noen år senere, gjorde jeg ingen forsøk på å imitere eller overgå denne elegansen. Mitt studio var større og teknisk mer fleksibelt, men langt fra perfekt.
Talestudio var et rom på ca 3 x 3 meter, med to koselige sofaer og et mikrofonstativ som var skrudd fast i taket for å unngå vibrasjoner fra gulvet. Taket var skrått som alle de andre takene i Radio Bergen.
Ivar fant to rene kopper og fylte dem med nytrukket kaffe. Ingen kunne se på ham at han hadde satt bak mikrofonen hele natten; han var i toppform, spurte meg ut om hva jeg drev med, interesser, og dannet seg et bilde av meg. Jeg på min side ble mer og mer usikker på ham. Naiv som jeg var, lette jeg etter en idealisme en søken etter noe.
«Hvorfor begynte du med Radio Bergen?»
«For å tjene penger for pokker!»
«Men dette kan da umulig være lønnsomt?»
«Ikke i dag nei, men snart snart blir det tillatt med radioreklame, og den dagen skal Radio Bergen være den største og ledende radioen i Bergen. Vi skal feie bordet tomt.[10]»
«Hva med Sannheten?»
«Hvilken sannhet?»
«Du snakker stadig om Sannheten på luften. Meningen med alt.»
«Meningen med alt er å klare seg selv! Og det er det vi driver med her. Den eneste universelle Sannhet er at de ikke finnes noen sannhet. Og når du har innsett det, da er du klar for å ta fatt på meningen!»
«Hvis jeg skulle laget programmer ville jeg prøvd å få frem noe, gi lytterne noe.»
«Det sitter jeg her og gjør hver eneste dag og natt!» Han hisset seg opp «Jeg forteller, viser, beviser at folk tar feil; at folk ikke skjønner en dritt; at de lar seg lure og lede som en saueflokk. Jeg viser at alle blir brukt, også de som tror de bare bruker andre. Jeg brenner illusjonene deres på bålet.
Og folk er virkelig dumme; de hisser seg opp og løper til avisene når jeg forteller dem Sannheten. De blir sinte på meg fordi jeg avslører for dem hvordan de virkelig er de blir sinte på meg i stedet for å erkjenne seg selv og ta konsekvensene.»
«Og hva er konsekvensene?»
«Det ser du den dagen når ingen illusjoner er tilbake. Og før det vet du faen ikke hva du snakker om! Konsekvensene får du finne ut av selv! Når du har gjort det, kan du komme tilbake og snakke om å lage programmer. Radio Bergen er ikke et sted man snakker for å digge seg selv Radio Bergen er et sted man snakker når man vet hva man snakker om og har noe å snakke om!»
Jeg fortsatte å oppholde meg i Radio Bergen. Der var en fantastisk blanding av menneskeskjebner ute på venterommet alkoholikere, arbeidere, arbeidsledige, pensjonister, radiofolk, journalister, kristne, hedninger, ateister, nevrotikere, artister, lyttere, medarbeidere, motarbeidere, dørvakter, drosjesjåfører og homser. Det var her jeg etterhvert ble kjent med Erik; alt flere måneder før jeg selv stod frem som homofil.
Erik var innvandreren fra Newcastle. På mange måter lignet han Ivar. Begge var kortvokste og energiske, og begge hadde en usedvanlig sterk personlighet. Den store forskjellen var at Erik var idealist tvers igjennom. Og Sannheten hans var en annen enn Ivars; Erik trodde på Den Gode Gjerning, Det Gode i menneskene Kjærligheten. Han sloss for homofil frigjøring; alltid på skansene, alltid i første rekke. Det som skilte Erik fra de fleste andre idealister jeg har kjent var intelligensen hans. Han var sylskarp det var ikke praktisk mulig å lure Erik (bortsett fra når han stolte fullt og helt på deg, da var han blind). Når han så hykleri eller dobbeltspill trakk han det frem i dagen i all sin motbydelighet, noe som skaffet ham mange uvenner, så mange og mektige uvenner at det var en stor belastning å være venner med ham noe jeg skulle få erfare.