| jarle aase: sls | forrige | jeg treffer svein | neste |

Jeg treffer Svein

Jeg var voldsomt opprørt; fortvilelse, sorg og avmakt eksploderte som granater i brystet mitt — truet med å sprenge ryggmargen, selve kjernen i meg — samtidig som en fordervende og lammende følelse av frihet holdt på å skremme vettet av meg: den kvalte meg, fylte meg med en ødeleggende og kvelende angst: angst av skyld og svik. Jeg ble sprengt, tilintetgjort av min egen anger og lidenskap; anger for alt jeg ikke hadde sagt, alt jeg ikke hadde skjønt og visst, anger for at jeg aldri hadde tatt min lidenskap på alvor — og lidenskapen: mannen jeg hadde elsket i så mange år, drømt om så mange ensomme netter, lengtet så etter — men aldri sloss for å få. Jeg hadde grått nok til å fylle en elv med tårer i de årene, men ikke én gang, ikke en gang hadde jeg tatt noe initiativ for å gjøre ham til min; jeg hadde dag etter dag, uke etter uke — år etter år ventet på at han skulle ta initiativet; jeg hadde kun ventet. Ventet. Og nå var han borte. Død. I seks år hadde jeg levd for ham, seks år med drømmer og begjær. Hver eneste forbannet dag i denne tiden, fra han var tretten og jeg femten, hadde jeg tenkt på ham; savnet ham som bare en håpløst lidenskapelig elsker kan når vi var adskilt, og vært i ekstase de gangene vi var sammen. De siste årene hadde han levd sitt eget liv, mens jeg tålmodig ventet — ventet med denne naive troen på at han en dag ville komme.

Og nå var jeg enkemann. Riktignok hadde vi aldri vært gift, men jeg hadde elsket så sterkt, så fullstendig, at jeg følte meg som en enkemann — selv uten å noensinne ha omfavnet eller kysset ham. Kjærligheten, lengselen, var blitt en del av meg — en viktig del; jeg hadde glemt hvordan man levde for sin egen del. Jeg følte meg amputert. Rasende forbannet jeg fortiden. Jeg hadde gått i to uendelige år og samlet mot før jeg i det hele tatt fikk stammet frem at jeg elsket ham, livredd som jeg var for at han skulle avvise meg — og kanskje også gjøre slutt på det verdifulle vennskapet. Patetisk hadde jeg vært, sviskeaktig. Feig. Jeg hadde uten videre godtatt det da han sa at han ikke var homo. Punktum. Uten å argumentere hadde jeg levd meg inn i en vrangforestilling om at han nok ville ombestemme seg om jeg bare ville det hardt nok. Selvfølgelig visste jeg at han var bifil, men han var på en måte blitt så hellig for meg at jeg ikke kunne motsi ham. Etter gymnaset, da jeg ikke lenger traff ham på skolen, hadde jeg trofast ringt ham noen ganger i året og minnet ham på meg. Og nå var han altså borte. Selvforakten og skyldfølelsen for ikke å ha kjempet med all kløkt og alle krefter grov seg dypere og dypere inn i meg. Hadde vi vært sammen ville han ha levd. Jeg følte det som jeg hadde myrdet ham: ved å sette ham så høyt, gi ham så høye tanker om seg selv, uten å hale ham i land der han hørte hjemme — hos meg.

Samtidig hadde jeg en stigende bevissthet om at jeg var fri! Han ville for alltid leve i hjertet mitt, men jeg kunne ikke lenger ha ham som ledestjerne og mål. Å, kostbare, berusende frihet — med din bitre ettersmak. Jeg hadde lært! Aldri igjen skulle jeg leve hemningsløst for et annet menneske; jeg skulle leve livet, det virkelige livet — ikke henge meg opp i noe svevende romantisk kliss. En dyrekjøpt lærdom: seks år og ett liv. Det var selvfølgelig galt av meg å bebreide meg for det som hadde skjedd — ulykken, men jeg kunne ikke for det. Han var død! Smerten kalte frem tårene, tvang munnen sammen i en avsindig grimase. Forpinte hikst blandet seg med vindsuset i hjelmen og trafikkstøyen. Motoren buldret, ristet; hjulene rullet og rullet, liksom livet selv. En epoke var over. Kun minnene var tilbake: forvirrende og pinende og befriende og sødmefylte — tiden som kunne blitt — tusen glimt av forgylte øyeblikk og knuste drømmer.

Den kraftige motorsykkelen lystret meg uberørt. Den freste når jeg gav gass, gled smidig inn i svingene, smatt forbi trege bilister; sykkelen oppførte seg som den alltid hadde gjort, den var trofast; og likevel lot jeg all avmakt, alt raseri ramme den som tunge spark. Jeg presset et par tårer ut av det høyre øyet, fikk en spontan trang til å treffe Arne igjen og gav full gass. Sykkelen brølte og akselererte som en rakett. Jeg skjøt over Danmarksplass, inn mot Bergen sentrum, uten å ense hverken kulden eller mørket. Jeg gav faen. Hendene og knærne var helt uten følelse, likevel følte jeg meg svett og varm — som om jeg skulle ha drukket. Jeg bremset brått ned igjen i svingen like før Bystasjonen,[1] fikk en stygg bakhjulssladd med tilhørende adrenalinsjokk og kom til meg selv igjen; fikk rettet opp sykkelen og registrerte at det var helt mørkt, bortsett fra stripene i natten — tegnet av orange gatelykter over den tomme motorveien.

Hvor lenge hadde jeg vært på veien? Jeg husket ikke. Sikkert siden jeg kjørte fra arbeid klokken fire. Og hva var klokken nå? Det var nesten ikke trafikk. Det kunne være hvor som helst mellom åtte og midnatt. Jeg prøvde å ta meg sammen. Det var nesten fire måneder siden Arne døde og tre uker siden jeg fikk meldingen fra en felles venn, kanskje den eneste som visste hva jeg følte for ham. Dagen etter jeg fikk vite det hadde jeg gått på arbeid i barnehagen som vanlig. Jeg hadde tidligvakt, det var ingen andre på avdelingen. Men så snart de andre var kommet ruslet jeg inn til sjefen og bad om fri resten av dagen. Hun sa først nei; før hun så besluttsomheten (jeg hadde sagt opp på flekken om nødvendig), eller kanskje heller det desperate uttrykket i øynene mine — og ombestemte seg.

Jeg kjørte de tyve minuttene, parkerte og var inne i bygningen uten noen annen klar tanke enn at jeg måtte snakke med henne. Hun så dradd ut. Sist jeg snakket med henne, to år tidligere, hadde hun virket så ungdommelig, så full av skøyeraktig humor og liv. Nå var hun visnet. Øynene, langt inne i det bleke, tørre ansiktet, stirret ut på meg uten noe annet budskap enn resignasjon og tung sorg. Jeg tok hånden hennes tvang tilbake et grin. Selv nå lignet hun på Arne. Den samme nesen, den samme pannen og den samme munnen; bare så forbannet død. Jeg fortalte at jeg nettopp hadde hørt om ulykken og spurte om hun ville snakke om det. Hun svarte med et svakt, tappert smil og takket for at jeg kom; beklaget at de ikke hadde ringt meg. Det var så lenge siden hun hadde hørt fra meg. Jeg tror hun visste at jeg elsket sønnen hennes, mødre pleier å forstå sånt. Kanskje hun trodde jeg hadde glemt ham etter skolen. Vi sa ikke stort. Hun fortalte hva som hadde skjedd. En tåpelig ulykke. Senere fikk jeg høre fra andre at det var narkotika med i spillet, men jeg gjorde aldri noe for å få det bekreftet eller avkreftet. Jeg visste ikke at Arne eksperimenterte med dop og jeg ville ikke tenke på ham slik. Det var uansett for sent å rette opp igjen fortiden. Det er alltid for sent å rette opp igjen fortiden.

Faen! Faen! Faen! Jeg raste forbi Lysverket, svingte til høyre ved Tornøegaarden, passerte festplassen og kjente at jeg var kald og sliten. Jeg fortsatte opp til den lille snackbaren ved Fløybanen. Steg stivt av den knirkende sykkelen. Spanderte noen sekunder på å gjenvinne et minimum av førlighet i føttene før jeg haltet stølt inn i varmen og lyset. Jeg likte dette stedet. Det var alltid her jeg endte opp når jeg var deppa — det hadde vært slik siden jeg fikk moped i sekstenårsalderen. Stedet hadde en lun og god atmosfære med lysebrune keramikkfliser på gulv og vegger, speil, og en modernisert diskseksjon av tre, glass og sandblåst, rustfritt stål. Klientellet bidro til atmosfæren; her kom all slags folk, fra barn til pensjonister. Her hadde de både videospill og kaffe servert i keramikkopper. Og betjeningen, det jeg betraktet som eldre damer, var godslige — nesten moderlige.

Jeg visste alt dette; denne kvelden reflekterte jeg ikke over det, jeg klarte ikke å få tankene vekk fra Arne. Jeg bestilte en kopp hjemmelaget kakao (som langt fra var hjemmelaget, den var spydd ut fra en av disse sterile automatene som blander vann og brune kjemikalier) og satte meg ved bordet nærmest vinduet. Det var få mennesker rundt meg. Noen kvisete ungdommer i slutten av tenårene viet seg til stjernekrig innerst inne, bak ryggen min et sted. En eldre dame som pleide å sitte der og betrakte tiden gå, stirret tomt ut i luften foran seg, over en halvtom, kald kopp kaffe — hun var en like sikker del av miljøet som flisene på gulvet. Stakkars gamle krok. I byene finnes de overalt, selv om folk pleier å se gjennom dem. Akkurat denne kvelden, i akkurat denne stemningen var det nettopp slike vanskjebner jeg så. Jeg så ikke, og ville heller ikke se, De Lykkelige Menneskene; jeg søkte en slags lindring i at andre hadde det like jævlig eller jævligere enn meg selv.

Det var da en annen skjebne fanget oppmerksomheten min. Jeg satt sammensunket i rørstolen med hendene foldet på det gulbrune, runde bordet og ergret meg over at tungen hadde brent seg på (den ikke helt hjemmelagde) kakaoen. Kroppen føltes tung og sarvet, men begynte å bli såpass varm at jeg også kunne konstatere at jeg frøs. Kakaoen hadde varmet halsen og magen, men det ville enda gå en god stund før jeg ville begynne å kjenne meg vel — fysisk. En guttunge jeg ikke hadde lagt merke til tidligere spilte på et av flipperspillene mellom meg og vinduene. Han kastet et og annet stjålent blikk på meg når han trodde at jeg så i en annen retning. Jeg så nøyere på ham. Det var noe som absolutt ikke stemte. Han kunne være rundt tolv år gammel, liten, spedbygget — ikke en av disse tolvåringene som vralter rundt med fullmodne frukter. Luggen var mørk og ansiktet harmonisk og tiltalende, litt dukkeaktig og sydlandsk — han kunne gått for jugoslav eller tyrker. Huden var derimot blek og stod i grell kontrast til inntrykket ellers, men harmonerte godt med den mørke sommerjakken av folkeplagetypen og en lys, skitten kakibukse som var en anelse for kort og billige lerretssko — han så fortapt ut. Særlig ettersom klærne overhodet ikke hørte hjemme sent på høsten.

Klærne og den bleke huden alene ville fått meg til å legge merke til ham under alle omstendigheter; det som undret meg var fremtredenen hans: han skalv på hele kroppen, hendene vibrerte som om han frøs mens kroppen beveget seg rykkete og varsomt, som et forskremt lite dyr. Jeg hadde snart arbeidet i barnehagen i halvannet år, med relativt vanskelige unger. I helgene og ferier hadde jeg vært avløser på Vestlandsheimen[2]. Jeg hadde aldri sett en tilsvarende adferd før. Det var alt for varmt inne i lokalet til at han kunne fryse og jeg så ingen tegn til feber. «Frustrasjon og indre opprør» tenkte jeg, «motstridende følelser og innesperret engasjement.» Omtrent som jeg hadde det selv. Gutten la merke til at jeg studerte ham og møtte prøvende blikket mitt. Jeg nikket til ham og gjorde en gest om at han kunne slå seg ned ved bordet mitt. Han kom med det samme; usikker og nølende men samtidig besluttsom — som om han ikke visste hva han gikk til, kanskje følte litt frykt, men hadde bestemt seg for å hoppe i det.

«Hei» sa jeg oppmuntrende og smilte skjevt — jeg var minst like usikker som ham.

«Hei,» svarte han og så direkte på meg, mens hodet hele tiden skiftet stilling oppå den tynne halsen. «Jeg heter Svein.»

«Jeg er Jarle. Er du tørst? Lyst på en kopp kakao?»

«Jatakk.» Han flyttet blikket ned på tobakken min. «Kan du rulle en sigarett til meg?»

Jeg rullet en sigarett og rakte den til ham. Han tente den skjelvende og inhalerte dypt.

«Hva gjør du ute så sent» spurte jeg. Det bare var en knapp time til midnatt.

Han hevet blikket og møtte mitt.

«Jeg får lov å være ute så lenge jeg vil. Min mor bryr seg ikke.»

Jeg tenkte på klærne, hele holdningen hans — ingenting tydet på at han løy.

«Hvor bor du?» Jeg antok at han bodde like ved og ble overrasket da han nevnte en adresse i Fyllingsdalen.

«Jeg arbeider i barnehagen rett nedenfor der.»

«Jeg vet det. Det var derfor jeg kom bort til deg. Du virker kul.»

Jeg smilte. Jeg følte meg ikke så kul for tiden.

Nå som vi hadde noe felles gikk samtalen lettere. Jeg fortalte at jeg bodde i sentrum, ved Grieghallen, og så vagt for meg muligheten for en overnattingsgjest. Underlig nok virket det ikke suspekt; det var ingenting utfordrende eller forførende ved ham — han virket helt uskyldig, nesten naiv. Jeg visste hvordan det var; jeg hadde selv reist til byen da jeg var på hans alder og bare drevet rundt, blitt med folk hjem; betraktet dem når de røkte hasj eller drakk rødsprit, og så gått igjen etter noen timer — eller overnattet. Jeg hadde vært like så uskyldig som ham, noe folkene hadde oppdaget; de lot meg være i fred. Muligheten til å bli kjent med ham, kanskje finne ut hva som plaget ham — hjelpe ham — lokket meg mer enn den underliggende sitringen som en erotisk forventning alltid skaper. For motstrebende måtte jeg innrømme for meg selv at jeg kanskje hadde litt lyst på ham, selv om han var forferdelig ung — mye yngre enn Arne hadde vært da jeg ble kjent med ham. På den annen side kjente jeg flere på min egen alder som hadde hatt eventyr med smårips[3] betydelig yngre enn dette.

Jeg var sulten og foreslo at vi fikk oss noe skikkelig mat på nattcafeen ved Bystasjonen. Svein var enig. Litt etter satte han seg på plass bak meg på motorsykkelen, la hendene rundt magen min. Jeg likte alt å ha ham der — selv om jeg var klar over at han frøs i de tynne klærne.

Nattcafeen var mørkere og dystrere enn jeg husket den. Inventaret var nedslitt, skittengul skumgummi og gamle matrester dannet et uregelmessig mønster på de sorte benkene av kunstlær, som en smart kunstner sikkert kunne tjent noen kroner på om han stilte det ut. Det var fullt i lokalet; fullt av fulle og halvfulle par og smågrupper i tyveårene. Den lyshårete jenten bak disken var stresset og full i faen. Maten ble varmet i mikrobølgeovn og smakte deretter: vassen, gammel og tam. Vi spiste høflig opp mens jeg prøvde å holde en samtale i gang. Svein nøyde seg for det meste med å nikke eller svare ja og nei. Jeg antok at han var trett.

«Skal jeg kjøre deg hjem etterpå?»

Det kom et skremt drag over ansiktet. «Nei, det trenger du ikke. Jeg kan ta bussen.»

«Det går ingen busser så sent.»

«Min mor driter i hvor jeg er. Hun bryr seg ikke om meg. Jeg vil ikke gå hjem i natt.»

«Vil du heller sove hos meg?»

«Kan jeg det?»

«Ja.»

«Bor du alene?»

«Ja.»

Svein virket glad, som om dette med natten hadde plaget ham.

Jeg bodde i en svinesti; et lite enroms krypinn i bakgården til en gammel bygård. Stedet besto av et kjøkken og en stue og manglet både toalett, dusj og varmt vann. Den kvadratiske stuen hadde skitne, lyseblå trevegger og et helt nedslitt, brunt gulvbelegg. Jeg hadde enda ikke flyttet skikkelig inn. Mesteparten av møblene (som kun med god vilje kunne kalles møbler) stod fortsatt igjen på den gamle adressen min, en rivningsgård. Kun et par stoler fra krigens dager og noen kartonger var flyttet over. Men gulvet fløt allerede av papirer, boss, aske, tomflasker, reklame — sånt som vi ungkarer samler på. Svein tok ikke notis av det. Han hoppet opp i en av stolene og spurte etter en sigarett. Kikket rundt og fant seg til rette.

Jeg reagerte på røykingen uten å si noe; han hadde ikke fortalt om noe som plaget ham, bortsett fra at moren gav faen, men jeg tok for gitt at han hadde alvorlige problemer — han røykte ikke for å tøffe seg. Det skulle heller ikke bli sigarettene som drepte ham.

Mens han dampet som en skorstein snakket jeg — jeg var tross alt vant til å snakke med barn. I barnehagen hadde jeg erfart at barn liker å bli behandlet som likemenn, med samme respekt og oppmerksomhet som man tilbyr andre voksne. Jeg foraktet det pedagogiske pisspreiket og de voldsomme geberdene enkelte førskolelærere trodde at barna elsket; jeg snakket naturlig til dem. Det hadde gjort meg til en av de mest populære blant ungene. Nå brukte jeg denne erfaringen. Jeg snakket direkte og oppmerksomt med Svein, fortalte om ting jeg trodde ville interessere ham. Alt den gangen hadde jeg opplevd nok til å kunne snakke i noen timer uten stans. Svein hadde et påtagelig magert ordforråd; jeg var nødt til å snakke med de samme ordene som jeg brukte i seksårsgruppen på jobben. Han hadde ikke peiling på hva avisene hadde skrevet om de siste ukene, visste ingenting om politikk — selv sport var et hvitt felt på kartet. Han manglet fullstendig perspektiv, ikke av mangel på evner: han visste rett og slett for lite.

Klokken gikk. Jeg begynte å bli trett, vi glippet begge med øynene. I mangel av seng brukte jeg en gammel sovepose som madrass. Jeg rullet den ut, brettet et laken over og lurte på hvordan i allverden vi skulle få plass der begge to; anordningen var knapt bred nok til at jeg kunne ligge der alene. Det var ikke fritt for at jeg kjente en viss forventningsfull sitring da vi kledde av oss. Men da han stod foran meg i trusen uten noe synlig tegn på opphisselse slo jeg det fra meg. Gutten trengte søvn, ikke sex. Han var forresten så ung at jeg ikke hadde peiling på hvordan jeg skulle forholdt meg uansett. Vi la oss tett inntil hverandre. Takket være hans tynne kroppsbygning var det akkurat plass. Han var varm og myk; det var en god følelse — bare å ligge der med ham, mens tankene fløy fritt. Døden plaget meg ikke lenger; ikke nå når jeg kjente pulserende og vibrerende ungt liv så tett inntil meg selv. Vibrerende ja, han skalv fortsatt. Jeg la den venstre hånden over ryggen hans, strøk skulderen hans forsiktig og lot hånden min hvile der. Han ble roligere. Etter noen minutter stoppet skjelvingen. Han sov.

Jeg våknet av den forhatte røde vekkerklokken; ble først irritert, men så i godt humør da jeg oppdaget Svein ved siden av meg; kjente meg helt uthvilt selv om jeg bare hadde sovet et par timer — faktisk følte jeg meg bedre enn på lenge.

Svein var ikke uthvilt. Han spurte om han kunne få sove noen timer til, noe som var helt greit for meg. Jeg sa at han kunne smekke døren etter seg når han gikk; forsikret meg om at han hadde penger til frokost og bussen, og sa når jeg kom hjem igjen. Jeg håpet at han ville være der — eller komme tilbake. Det var lørdag.

Han var gått da jeg kom hjem. Jeg ventet på ham et par timer og hang en lapp på døren en gang jeg gikk ut. Først utpå kvelden innså jeg at han var borte for denne gang. Jeg gikk på klubben[4], et sted Svein ikke ville sluppet inn uansett. Ikke enda. Ikke på et par år.

Det var mandag i barnehagen! Ute raste høstværet, inne raste sure og grinende unger etter en lang og for mange traumatisk helg. Og jeg hadde selvfølgelig garderobevakt; kledde av unger og trøstet unger og kjeftet på unger samtidig som jeg måtte konversere med de overstressede foreldrene deres som alltid hadde noe viktig de ville si eller vite. Det lå et tykt lag med gjørme i garderoben; ungene måtte kles av oppe på benkene før de ble båret inn på avdelingen. Mange var gjennomvåte fordi foreldrene ikke hadde tatt seg tiden og bryderiet med å kle skikkelig på dem; i stedet måtte jeg først vrenge av dem yttertøyet og deretter skifte resten av klærne — for så å begynne en endeløs runde med låning og ombytting av tørt tøy (de foreldrene som ikke kledde barna skikkelig var vanligvis de samme som glemte å ta med seg nok ekstratøy). Jeg hatet mandager! Men med flere syke praktikanter (som også hatet mandager) var det ingen bønn.

Jeg hadde vært med på en nattsending denne natten og bare sovet et par timer; jeg følte meg uvanlig uopplagt og irritabel. Likevel registrerte jeg at det skjedde noe ute i yttergangen. En liten mørkhåret kvinne kranglet engasjert med en praktikant fra en annen avdeling. Hun viftet med hendene og snakket høyrøstet inntil hun ble sluppet inn på kontoret til sjefen. Jeg fikk en ekkel forutanelse av trøbbel — jeg ante hvem hun var og hva hun hadde i sinne. Shit! Ikke mer drit akkurat nå! Ikke på en mandag. Nervøsiteten for hva som skjedde bak den lukkede døren bredte seg i blodet mitt som blekk i et vannglass mens jeg skrelte unger og lot som jeg hørte på mammaene deres. Et par minutter senere ble jeg bedt om å komme inn på kontoret. Jeg hadde mye mer lyst til å være i garderoben.

Matt i knærne og med en isende frykt i nakken, gikk jeg de lange meterne bort til kontordøren og banket svakt på. Den fremmede kvinnen stod lent mot et arkivskap rett innenfor døren; hun stirret hatefullt på meg mens jeg satte meg på en trestol. Munnen hennes dirret som om hun hele tiden skulle til å si noe giftig. Sjefen min hadde en alvorlig mine. Hun stirret på meg et par sekunder før hun begynte å snakke.

«Dette er moren til Svein, en gutt som bor i blokken rett bortenfor barnehagen. Hun forteller at du plukket opp Svein i sentrum og lot han overnatte hjemme hos deg natt til lørdag...»

Jeg skulle til å hilse vennlig på henne da hun avbrøt sjefen og freste mot meg: «Hvaslags menneske er du som lokker med deg en elleve år gammel gutt hjem?» Hele kroppen hennes dirret, ikke av frustrasjon som sønnen, men av raseri. Jeg resignerte. Erfaringen min med hysteri fra Vestlandsheimen tilsa at snakk ikke kunne roe henne ned der og da (og Valium hadde jeg ikke). Uttrykket hennes fortalte meget klart at hun trodde at hun kjente til min grufulle ugjerning: hun hadde bestemt seg. Ingenting jeg sa eller gjorde kunne forandre på det. Jeg henvendte meg rolig til begge kvinnene.

«Det stemmer at jeg tok meg av Svein.»

Hun bøyde seg aggressivt mot meg og freste: «Hvaslags person er du? Vet du ikke at gutten er tilbakestående? Oppdaget du det ikke? Du som arbeider med barn?»

«Jeg kan gjerne snakke med deg og fortelle hvorfor jeg tok meg av Svein og hva som skjedde, men det får i så fall bli på enerom. Dette angår ikke andre på arbeidsplassen min.»

«Du skal snakke her! Jeg vil ha et vitne!»

«Beklager, det er ikke aktuelt.»

«Da får du heller snakke med politiet!» sa hun i dirrende triumf mens hun reiste seg. Hun prøvde å drepe meg med et blikk før hun for ut. Jeg pustet ut og ristet på hodet — ikke rart at Svein hadde problemer!

Sjefen så på meg.

«Skjedde det noe?»

«Nei. Jeg lot ham overnatte. Han ville ikke hjem — og det skjønner jeg godt nå som jeg har truffet moren!»

«Du burde ikke ha tatt deg av dette selv, du burde ringt politiet.»

«Jeg tenkte ikke på det. Jeg visste ikke at han hadde stukket av hjemmefra — Svein sa at han kunne komme og gå som han ville.»

«Vel, neste gang får du ringe politiet.»

«Jeg får tenke på det.»

«Jarle! Du må prøve å tenke litt fornuftig. Det kan lett bli problemer når du bare turer på som du vil — selv om du føler at du har aldri så rett.»

«Jeg gjør det jeg mener er riktig. Herregud — du kjenner meg.»

«Jada, jeg kjenner deg. Jeg vet at du er egen og sta, og at du neppe ville misbrukt hverken Svein eller noen andre, men det er ikke alltid like lett for andre å forstå det.»

Senere på dagen ringte en fyr fra politiet. Han spurte hva som hadde skjedd og jeg fortalte historien. Han trodde på meg, Svein hadde sikkert alt fortalt den samme historien.

«Hvordan vil du vurdere Svein?» spurte han nøytralt.

«Moren sier at han er tilbakestående. Jeg er uenig og synes at han virker ganske normal. Han har tydelige adferdsforstyrrelser, men jeg tror disse kommer av understimulering og en sterk frustrasjon.»

Politimannen virket fornøyd. «Psykologen har konkludert med omtrent det samme. Du får kontakte oss neste gang du snubler over noe slikt.»

«Ja,» løy jeg og begynte å bli forbanna. Ikke på meg selv eller politiet, men på den helvetes moren! Hun kalte Svein tilbakestående for å fraskrive seg selv ansvaret for tilstanden hans. Fy faen! Jeg bestemte meg for å hjelpe Svein så godt jeg kunne i fremtiden.

Det gikk en tid før jeg så ham igjen. Men siden han bodde rett ved arbeidsplassen min var det ikke til å unngå at vi traff på hverandre. Det neste året ble vi litt etter litt venner. Han kom innom barnehagen et par ganger for å vise meg et eller annet. Senere stakk han innom og besøkte meg når han var i sentrum.

Jeg likte ham ganske godt, ble på en måte glad i ham. Problemet var at han sniffet lim. Jeg prøvde å ta det opp med ham, forklare hvor dette bar hen, men han brydde seg ikke. For ham var fremtiden noe abstrakt, noe uinteressant; han levde i nuet. Og selvfølgelig rotet han seg opp i en masse bråk. Og selvfølgelig var jeg årsaken til problemene — det var i alle fall i den enden barnevernet startet.

Jeg var alene hjemme den ettermiddagen og håpet at Svein ville stikke oppom. I det siste hadde han pleid å ta med seg et par venner. Da det banket på trodde jeg et øyeblikk at det var dem, selv om jeg ikke hadde hørt den vanlige latteren og løpingen i trappen. Den kortvokste men kraftige mannspersonen som stirret skeptisk på meg da jeg åpnet døren, var definitivt ikke Svein — og neppe heller noen venn av ham. For meg var han totalt fremmed. Han var i slutten av tyveårene og hadde en provoserende bart som understreket den stramme masken. Jeg tippet på snut eller NRK inspektør (jeg har aldri betalt en eneste NRK lisensavgift).

«Ja?» spurte jeg nøytralt.

«Er du Jarle?»

«Ja.» Det var ikke noe navn på døren min. På postkassen stod det er annet navn. Det var svært få personer som visste hvor jeg bodde — en konsekvens av at navnet mitt var ganske godt kjent. Dette lovet altså ikke godt. Jeg satte opp mitt aller kjøligste uttrykk.

«Jeg kommer fra sosialkontoret.»

«Javel.»

«Vi har hørt at du holder deg en del sammen med en ung gutt, Svein.»

«Og hva så?»

«Vi setter ikke pris på at han har kontakt med deg. Moren har dessuten forbudt det.»

«Svein er en venn av meg.»

«Vi så helst at dere ikke var venner og at du holdt deg unna ham.»

«Javel.»

«Betyr det at du kommer til å holde deg unna?»

«Nei. Jeg tror Svein har langt verre voksne å forholde seg til enn meg.» Jeg siktet både til fyren foran meg og moren.

«Det blir i alle fall ikke noe bedre for ham at han holder seg sammen med deg. Du er homofil og har en negativ innflytelse på ham.»

«Det er ikke forbudt å være homofil. Jeg har dessuten ikke rørt gutten. Når det gjelder innflytelsen tror jeg Svein er den rette til å vurdere den.»

«Vi er klar over at du ikke har rørt ham — enda.»

«Hør — Svein er en god venn av meg. Jeg driter i hva du eller noen andre synes om det.»

«Det ser ikke ut som denne samtalen fører noe sted...»

«Nei, det gjør ikke det.»

Han snudde seg irritert og gikk. Tilbake i stuen min var jeg passelig forbanna. De ønsket ikke at Svein og jeg skulle være venner? Hva pokker visste de om vennskapet vårt! At jeg var homofil betydde ikke det samme som at jeg ville benytte enhver anledning til å ligge med ham — selv om sosialkontoret og ekspertene der tydeligvis trodde det motsatte. Jeg hadde lyst på Svein — det var jeg smertelig klar over, men han hadde ikke noen bevisst forståelse for hverken sin egen eller andres seksualitet; han var kort og godt for umoden til at jeg engang kunne diskutere emnet med ham. Dessuten — hvilken glede kunne jeg egentlig ha av å ligge med en som ikke var fysisk moden for det? Han var pen, men såvidt jeg kunne bedømme like utviklet som en syvåring (jeg hadde ikke undersøkt). Eksperter! For å forstå trenger man innlevelse, ikke fordommer: man må forstå før man kan hjelpe. Det er ikke godt nok å stole blindt på sin egen forutinntatthet, underbygget med pensum på sosionomskolen eller pedagogskolen — i noen tilfeller kan det være en katastrofe!