Efter det AHC-Bulletin erfarer, hadde Nobelkomitéen i året 1998 eller 1999 til slutt kun to navn igjen på blokken: Wei Jingsheng og Wang Dan. Et medlem av Nobelkomitéen lekket disse opplysningene til Dagbladet to uker før prisen skulle offentliggjøres. Dagbladet kontaktet så utenriksministeren, som greide å overtale Nobel- komitéen til å gi prisen til andre. Nobels Fredspris ble i 1998 tildelt John Hume og David Trimble og i 1999 Leger uten grenser. Myten om at utdelingen av Nobels Fredspris er uavhengig av norske myndigheters politiske føringer er med dette avlivet. Nobels Fredspris ser ut til å være avhengig av stilltiende godkjennelse fra den politiske ledelse i det norske utenriksdepartementet for å kunne bli delt ut.
- Ingen kommentar
Francis Sejersteds kommentar er kort: "Jeg har ingen kommentarer til dette."
- Jeg kan ikke huske dette
Daværende redaktør i Dagbladet, Harald Stanghelle, sier: "Jeg kan ikke huske dette." På direkte spørsmål om han ble kontaktet av ett av komitémedlemmene dengang, svarer Stanghelle: "Det er åpenbart at da ville jeg ha husket det." Stanghelle skriver litt mer utdypende i en skriftlig redegjørelse som vi får per epost:
"Med det forbehold at enkelte saker går i glemmeboken etter noen år, så husker jeg ingen slik sak fra min tid i Dagbladet. Det virker også noe pussig at vi ikke skrev om den dersom våre journalistiske undersøkelser viste at kildene var solide. Det virker også pussig at Dagbladet nærmest skulle ha varslet den daværende uten- riksminister på en slik måte at en så spesiell sak nærmest forsvant. Det ligner i så fall ikke på den avisen jeg kjente fra min redaktørtid - og heller ikke på dagens Dagbladet. Men jeg må selvsagt ta det forbehold at det kan være saker også fra min tid som jeg ikke kjente til."
Vi har ikke lykkes i å få kontakt med de gjenlevende daværende medlemmene av Nobelkomitéen Sissel Rønbeck, Gunnar Stålsett, eller Gunnar Berge. Hanna Kvanmo døde i 2005. Daværende utenriksminister Knut Vollebæk har ikke besvart vår henvendelse.
Myten om uavhengighet
Det er en offentlig norsk trossetning at Nobelkomitéens beslutninger er uavhengige. En rask gjennomgang av komitéens medlem- mer i årene 1998 og 1999 viser at de sær- interessene enkelte av komitémedlemmene samtidig arbeidet for har vært mange og sterke. Gunnar Berge var eksempelvis olje- direktør i Oljedirektoratet 1997 - 2007. En av komitéens medlemmer kontaktet altså Dag- bladet, og uten at avisen offentliggjorde sak- en, men derimot i sin tur kontaktet utenriks- ministeren. Komitémedlemmet kan ikke ha kontaktet noen i Dagbladet på lavt nivå. En journalist ville ha offentligjort saken rått som en bestselgende spekulasjon om pristildel- ingen. Kontakten med Dagbladet må ha vært med formål rådslagning for å avverge hva de to så på som en potensiell fare for norsk næringsliv og kontakten må ha vært på meget høyt nivå i avisen.
|
|
Kinesernes reaksjoner i 2010
De meget kraftige reaksjonene fra offisielt kinesisk hold efter pristildelingen høsten 2010 blir på bakgrunn av disse nye opplysningene langt mer forståelige: Offisielle norske henvisninger til at Nobelkomitéen er politisk uavhengig hadde Kina jo allerede fått demonstrert i praksis ikke var sanne; komitéen kunne overtales til å endre sine beslutninger om de politiske signaler bare var tydelige nok, var kanalisert på riktig måte og kom fra høyt nok politisk hold. Da komitéen ikke tok hensyn til kinesiske protester høsten 2010 og likevel gav prisen til Liu Xiaobo, var det kanskje ikke underlig at kinesernes reaksjoner ble så kraftige som de ble. Norge hadde først gitt prisen til Dalai Lama i 1989, men året 1989 var et special case på mange måter. Norge hadde jo vist at de tok hensyn til kinesiske interesser i 1998/99, så hvorfor tok ikke Norge de samme hensyn i 2010? Hvorfor spilte ikke lenger den politiske ledelse i utenriksdepartementet på lag? Dette må nok ha fortonet seg svært urimelig og uvennlig sett fra Beijing, der prisen til Liu Xiaobo på denne bakgrunn må ha blitt mottatt med overraskelse og vantro.
Et annet element her er hvordan Beijing tradisjonelt har vurdert Wei Jingsheng, Wang Dan og Liu Xiaobo. De to første har lenge vært sett på som reelle politiske utfordrere, de har lenge blitt tatt på alvor, personlig og politisk. Liu Xiaobo, som under sitt første Norges-besøk i 1988 gjorde seg bemerket ved å beføle fremmede kvinner på gaten i Oslo, er av Beijing blitt mer sett på som en bråkmaker og tulling. Så skulle Norge fornærme Kina, ikke bare ved å prisen til en av de opposisjonelle, men til og med gi prisen til den desidert mest useriøse blandt dem! Dette ble nok mottatt med dobbeltsidig indignasjon.
Norsk petroleumsstrategi 1997-2000
Mot slutten av det tyvende århundret begynte Kina å bygge ut sin egen olje- og gassindustri og mye av teknologien ble importert fra Norge og USA. Handelen med Kina var sent på 1990-talet fremdeles ikke av noen avgjørende størrelse for Norge samlet sett, men den var i bratt økning år for år og teknologieksporten innen olje og gass ble fra norsk side sett i sammenheng med ønskene fra Statoil om å komme inn som fremtidig operatør på kinesisk sokkel. Utsiktene for norsk sokkel beskrives i St.meld. nr. 46 (1997-98) om Olje- og gassvirksomheten:
"Norsk oljeutvinning er i en fase der produksjonen fra de største feltene avtar og erstattes med produksjon fra mindre felt. Denne utviklingen påvirker spesielt Statoil som får en stor del av sin olje fra Statfjord, Gullfaks og Oseberg. Fallende produksjonsprofiler på eksisterende felt øker utfordringene med sikte på å opprettholde et konkurransedyktig nivå på produksjonskostnadene per produsert enhet."
Samtidig beskrives mulighetene for internasjonal ekspansjon slik:
"Statoil har i dag oppstrømsvirksomhet i 15 land. Produksjonen fra virksomheten utenfor Norge er økende. Ved utgangen av 1997 er døgnproduksjonen omlag 40 000 fat o.e. Den vesentligste delen av produksjonen kommer fra feltene Alba, Jupiter, Dunlin, Gryphon og Victor på britisk sokkel. I tillegg produseres det fra Bongkotfeltet utenfor kysten av Thailand, fra Vikingfeltet i Mexicogolfen og fra Azeri/Chirag (Aserbajdsjan). De neste to årene vil feltene Lufeng (Kina), LL652 (Venezuela) samt de danske feltene Lulita og Siri starte produksjon. Det tas sikte på å produsere 100 000 fat o.e. per dag internasjonalt ved årtusenskiftet."
(http://www.regjeringen.no/nb/dep/oed/dok/regpubl/stmeld/19971998/Stmeld-nr-46-1997-98-/17/6.html)
I Statoils årsberetning for 1997 heter det:
"Statoils tilgang på egenolje gikk ned fra 464 000 fat per dag i 1996 til 411 000 fat per dag i 1997. Årsaken er dels at produksjonen fra de store feltene Statfjord, Gullfaks og Oseberg er synkende."
og:
"Lufeng-feltet på kinesisk sokkel startet produksjonen mot slutten av 1997. Gjennom utnyttelse av kostnadseffektive løsninger er feltet lønnsomt selv med en antatt produksjonsperiode på kun tre-fire år. Flerbruksskipet “Navion Munin” benyttes som produksjonsskip. Feltet er bygd ut med utstrakt bruk av Statoil-utviklet teknologi."
(http://www.statoil.com/no/InvestorCentre/AnnualReport/Downloads/Aarsrapport_1997.pdf)
Mens oljefeltet Lufeng 22-1 i Sydkinahavet ble satt i drift i 1997 og operert i fellesskap mellom Statoil og CNOOC, så ikke norsk oljebyråkrati bare for seg en norskassistert utvikling av kinesisk olje- og gassproduksjon, men også en parallell og betydelig kinesisk import av petroleumsprodukter fra Norge og på norsk kjøl. Tidlig på 1980-tallet var skipsklassifiseringsselskapet Det norske Veritas reetablert i Fastlandskina og Norge var i tillegg per 1997 i ferd med å komme inn på det kinesiske markedet med raffinering, gjødselsfabrikker og verftsindustri, alt som ville være fundamentet for en fremtidig kinesisk maritim import av petroleumsprodukter fra Norge.
En uhildet komité?
All den tid Nobelkomitéens medlemmer rekrutteres fra den aktive norske politikerstanden, vil interessekonflikter som skissert over forekomme hyppig. Det har vært foreslått å gjøre komitéen internasjonalt sammensatt, men det er tvilsomt i hvilken grad dette lar se gjøre uten å gå utover Alfred Nobels testamente, som uttrykkelig fastslår at Fredsprisen skal deles ut av det norske storting.
Et paradoks vil være at om komitéen på et fremtidig tidspunkt virkelig skulle bli genuint uavhengig av norske politiske interesser, da er det ikke godt å si om vi ville få langt flere pristildelinger som ville vekke mishag i Beijing. Kinas kritikk av komitéens politiske avhengighet lyder derfor litt hult, det ser da ut som om Kina har hatt en viss innflydelse på pristildelingene hittil. Her ligger det også en utfordring til Kina: Skal Nobels Fredspris virkelig bli utdelt av en uhildet komité, må Kinas regjering være forberedt på at det kan komme en og annen pristildeling man ikke vil kunne bifalle.
"(Efterat) utenriksminister Støre fortalte partifelle og komitéleder Jagland at Kinas utenriksminister truet med reaksjoner mot Norge dersom prisen gikk til en kinesisk dissident ... sitter (man) igjen med en mistanke om at det neppe er første gang en norsk minister gir vennlige råd til en komité befolket av partifeller og kolleger fra det politiske liv. "
- Kristian Berg Harpviken (Aftenposten, 20. oktober 2010)
