| www.holst.no | ingar holst forlag | irregular papers | vol. viii no. 1 | akupunktur mot me - erfaringer fra kina |

AKUPUNKTUR MOT ME - Erfaringer fra Kina

av Ingar Holst


første gang publisert 31. oktober 2005
oppdatert 9. februar 2006


Ingar Holst har fått spesialistbehandling mot myalgisk encephalomyelitt i Shanghai. Han erfarer at det kinesiske helsevesenet poliklinisk kan holde i sjakk alvorlige, kroniske lidelser som i Norge og andre vestlige land henvises til oppbevaring på sykehjem. Her reflekterer han over hvorfor det norske helsevesenet forstår så lite av og er så dårlige på å forebygge endel kroniske og diffuse helseplager.


Undertegnede er diagnostisert med myalgisk encephalomyelitt (også kalt myalgisk encephalopati eller kronisk utmattelsessyndrom, ofte forkortet ME eller CFS). ME sees i den vestlige medisinske tradisjon som en etiologisk uklar og symptomatisk diskret lidelse, der den typiske pasient er plaget av langvarig og ekstrem utmattelse selv ved helt minimale kroppsbevegelser, smerter i ben- og muskelvev, depresjon, agorafobi, samt enkelte tegn på autoimmun reaksjon. For å si det på godt norsk, vi tungt rammede ME-pasienter blir svært syke. Det verste ved ME er muligens at de tyngst rammede svært sjelden dør av sykdommen eller av de medfølgende komplikasjoner, men blir liggende lammet i årevis, enkelte for resten av livet, der i ekstreme tilfelle bevisstheten er den eneste av kroppens funksjoner som er nogenlunde inntakt.

Høsten 2001 var også jeg lammet, lenket til sengen, og måtte løftes på toalettet og måtte mates. Forsøk på å reise meg opp i sittende stilling resulterte i at jeg mistet bevisstheten av utmattelse. I denne situasjon kunne det norske helsevesen ikke tilby annet enn en sykehjemsplass. Forsøk på å argumentere mot en slik løsning ble møtt med kommentarer som ”det er da mange pasienter som er sengeliggende hele livet”. Disse ordene fra en norsk lege skal jeg aldri glemme. Ved to tilfelle opplevet jeg at kreftene knapt strakk til for å puste. Da brukte det norske helsevesenet syv timer på sende en lege den ene gangen og åtte timer den neste og da først efterat min familie truet med å ringe avisene. (Hurra for fastlegeordningen - respirasjonssvikt henvises til kontortiden!) Ved forsøk på å rekvirere en dostol fra en eller annen kommunal etat (jeg har heldigvis greid å fortrenge hvilken) brukte det norske helsevesenet seks uker på å reagere. Norge har eftersom sosialiseringen av helsevesenet nå er blitt fullendt fått omtrent den samme logistikk for alvorlig syke mennesker som Sovjetunionen hadde for grønnsaker.

Efter en årelang ørkenvandring i det norske helsevesenet, hvorav dette vesenets respons i tiden efterat jeg ble pleiepasient var det aller mest skremmende, engasjerte lege Zhang Benli i Oslo seg i mitt tilfelle i oktober 2001. På kort tid gav han meg riktig diagnose og satte igang effektiv behandling med akupunktur. Efter første behandling kunne jeg reise meg fra sengen. Våren 2002 henviste han meg til videre spesialistbehandling ved et program for utenlandske ME- pasienter her i Shanghai. I skrivende stund kan jeg på gode dager sykle mange titalls kilometer per dag (ok, jeg bruker elektrisk hjelpemotor), jeg kan gå seks, syv kilometer i strekk og jeg føler meg i det store og det hele ikke så verst, selv om virkningen av behandlingene avtar efter en tre, fire dager. Jeg må derfor ha behandling tre ganger per uke og muligens livet ut. I denne sammenheng er det likevel en bagatell, og det livet jeg nå kan leve er lysår fra den tilværelse majoriteten av de hårdt rammede ME-pasienter henvises til i de vestlige land, der de fleste ME-kasus diagnostiseres. Selv måtte jeg selge hus og hjem for å finansiere oppholdet og behandlingen her i Shanghai. De fleste ME-ofre er derimot ressurssvake målt mot standardene i sitt eget nærmiljø, og er i Norge prisgitt sine nærmeste og med enkelte hederlige unntak et inkompetent og tildels likegyldig helsevesen. Mine tanker går til dem.


Hva skyldes ME?


Min egen sykdom, ME, er velegnet til å illustrere hvordan det norske helsevesenet møter pasienter med kroniske og diffuse helseplager. Selv om de fleste ME-pasienter opplever overgangen til å bli så dårlige at de blir pleiepasienter som noe akutt, og selv om det kan påvises at det finnes visse konkrete utløsende årsaker til en invalidiserende ME-tilstand, har tungt rammede ME-pasienter også en forekomst av visse symptomer i sin forutgående sykehistorie som er langt hyppigere enn hos gjennomsnittet av normalbefolkningen: Smerter, tretthet, svimmelhet, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer, døgnrytmeforstyrrelser, agorafobi, depresjon og autoimmune reaksjoner er bare noen av disse typiske forløpersyptomene. Hvordan håndteres slike kroniske symptomer uten annen påvist patologi i det norske helsevesenet? Svimmelhet, agorafobi og depresjonstilstander behandles for en stor del med SSRI-preparater, eller andre medikamenter som griper direkte inn i de serotonerge og adrenerge reseptorene, og hodepine behandles for en stor del med syntetiske analgetika. Å gripe inn i reseptorene til sentralnervesystemets neurotransmittere ved å tilføre kroppen syntetiske legemidler er åpenbart på sin plass i enkelte akuttmedisinske tilfelle, men hva er resultatene ved å møte slike kroniske symptomer uten annen påvist patologi (m.a.o. det som populært kalles diffuse eller psykosomatiske plager) med langvarig forskrivning av slike legemidler overfor store befolkningsgrupper gjennom noen tiår?

Vel, vi ser jo at pasienter som diagnostiseres med kroniske og diffuse helseplager (hvorav ME og fibromyalgi er to av de mest typiske diagnoser) telles i millioner i Vest-Europa og i USA. I USA alene finnes det over to millioner ME-rammede1. I Norge får ca. 5 per 100 000 ME hvert år og opptil 10 000 nordmenn har sykdommen2. Samtidig ser vi et totalt fravær av at de samme diagnoser antar slike tilnærmede epidemiske proposjoner i de kulturene der akupunktur inngår i primærhelsetjenesten. I Kina brukes ofte akupunktur som førstevalgsbehandling mot diffuse og kroniske symptomer (altså uten annen påvist patologi) som tretthet, svimmelhet, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer, døgnrytmeforstyrrelser, agorafobi og depresjon, og akupunktur i kombinasjon med utvortes antiflogistika brukes ofte som førstevalgsbehandling mot kroniske og diffuse smertetilstander, med andre ord nettopp mange av de typiske symptomene mange sengeliggende ME-pasienter i vestlige land har erfart forut for å bli helt sengeliggende. Og i Kina er en invalidiserende grad av symptomene som samlet utgjør ME ikke beskrevet. Er dette et rent tilfeldig sammentreff?

Vi vet at en hyppig forekomst av typiske ME-symptomer er nærmest perfekt kulturelt hemisfærisk beskrevet, men likevel rammes alle menneskeraser i de land der sykdommen først griper om seg. ME rammer konsekvent hyppigere i enkelte samfunnslag enn andre og sykdommen rammer kvinner i overveldende grad. Alt dette samlet kan tyde på at årsakene til sykdommens store utbredelse i de vestlige land skyldes eksogene faktorer.

Hvis vi postulerer at ME er et dramatisk sluttstadium i en prosess aksellerert av eksogene faktorer som bryter ned visse deler av sentralnervesystemet, og muligens i første rekke det serotonerge system, da faller veldig mange brikker på plass: At ME er siste stadium i en sakte nedbrytningsprosess vil forklare hvorfor mildere grader av typiske ME-symptomer er så utbredt i befolkningen i de land der en invalidiserende grad av typiske ME-symptomer rammer enkelte, men er så lite utbredt i de land der ME ikke er beskrevet. At ME er relatert til dysfunksjon i det serotonerge system vil videre kunne forklare hvorfor de pasienter som til slutt blir helt lammet langt hyppigere enn normalbefolkningen har opplevet forløpersymptomer relatert nettopp til dysfunksjon i det serotonerge system. Sist, men ikke minst gir det grunn til å sette et spørsmålstegn ved om forskrivningen av SSRI og andre legemidler som griper inn i det serotonerge system kan ha betydning for overhyppigheten av ME i de vestlige land (der konsumet av slike legemidler er mest utbredt) fordi de samme sosioøkonomiske skillelinjer som i stor grad i praksis avgjør terapivalg ved serotoninrelaterte lidelser i omtrent samme store grad er å finne igjen som sosioøkonomiske skillelinjer mellom ME-pasienter og normalbefolkningen. (”...most common among women and persons with annual household incomes below $40,000”3) Fellesnevneren hos det store flertall av ME-pasienter ser ut til å være kombinasjonen av forutgående sykdommer som i de vestlige land ofte behandles med medikamenter som griper inn på en nokså brutal måte i det serotonerge system og en utløsende hendelse, typisk en infeksjon som Epstein-Barr, eventuelt en vaksinasjon eller en narkose. En slik etiologisk hypotese vil ikke kunne forklare absolutt alle ME-tilfelle, men det vil kunne forklare omfanget sykdommen efterhvert har antatt har i de vestlige land.


Hva bør norske helsemyndigheter gjøre?


Den vestlige medisinske tradisjons kunnskaper og holdning til ME kan best sammenfattes i utsagnet ”CFS is a debilitating illness for which there is no known cause or cure”.4 Vel, det er jo rimelig at man ikke greier å forebygge eller kurere noe man ikke forstår årsakene til. Loge og Hem skriver i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening5: ”Gradert aerob trening og kognitiv atferdsterapi gav positive resultater og er den beste dokumenterte behandlingen man kan tilby i dag.”6 Dette er jo ikke lenger riktig. Erfaringene med akupunktur fra de mange utenlandske pasienter som har vært og er til behandling her i Kina viser at den samme terapiform som kan kupere de symptomer som gjerne går forut for utbrudd av en invalidiserende grad av ME i de fleste tilfelle også har stor virkning der sykdommen allerede har antatt en invalidiserende grad. (Og det er vel strengt tatt ikke oppsiktsvekkende?)

Man bør derfor vurdere å endre forskrivningspraksis av SSRI og andre syntetiske legemidler som griper inn i det serotonerge system. Slike legemidler er antagelig kontraindisert ved kroniske lidelser og er antagelig i alle tilfelle kontraindisert ved gjennomgått Epstein-Barr-infeksjon (bl.a.).

Videre vil jeg rette en konkret oppfordring til Sosial- og Helsedirektoratet om å vurdere å utarbeide kliniske retningslinjer for behandling av ME. Retningslinjene bør så langt jeg ser det inneholde en anbefaling overfor almenpraktikere om direkte å henvise ME-pasienter til spesialist i akupunktur som førstevalgsbehandling.

Min og flere andre pasienters erfaring fra å forsøke akupunktur mot ME er videre at dette er en disiplin mange leger vil finne nokså vanskelig å tilegne seg på det nivået vi her snakker om. Punktvalg må individuelt tilpasses og løpende justeres og i praksis forutsetter en effektiv akupunkturterapi mot ME kunnskaper på spesialistnivå både i vestlig medisin og i kinesisk medisin. Selv om akupunktur mot endel andre lidelser (hodepine, allergi og angstnevroser er typiske eksempler) er relativt enkelt å administrere hva angår punktvalg og ikke på samme måte er avhengig av spesialistkompetanse og derfor på sikt bør finne sin plass i primærhelsetjenesten, bør likevel utøvelse av akupunktur på sikt sidestilles med andre spesialisthelsetjenester hva angår adgang til utdannelse og godkjennelse. ”Akupunktør” og ”spesialist i akupunktur” er idag ikke beskyttede titler i Norge og det bør de bli.


Tilbud fra kinesisk helsevesen til norske ME-pasienter:


Kinesiske spesialister uttrykket overfor undertegnede allerede for noe over tre år siden (tidlig i 2003) undring over at ingenting ser ut til å bli gjort i Norge med landets omfattende ME-problem. Det faktum at det finnes en virksom behandling underformidles konsekvent til nydiagnostiserte pasienter gjennom det norske offentlige helsevesenet. Pasienter og deres familier henvises til å søke efter informasjon gjennom kjente og på internettet, og den ene legen i Norge som behersker akupunktur på det nivået vi her snakker om er ikke i nærheten av å ha kapasitet til å behandle alle de ME-rammede som kunne ha hatt nytte av behandling. Isteden henvises norske ME-rammede ikke sjelden til adferdsterapi (!).

Undertegnede tok den 30. oktober 2003 første gang kontakt med Helsedepartementet ved daværende helseminister Dagfinn Høybråten og gjorde oppmerksom på at man her i Shanghai hadde kapasitet til å lære opp norsk medisinsk personell, samt til å behandle de tyngst rammede norske ME-pasientene i påvente av at tilstrekkelig mange norske leger skulle kunne bli istand til å håndtere epidemien. Helseminister Høybråten henviste så videre til NAFKAM i Tromsø og til Sosial- og Helsedirektoratet. Responsen fra NAFKAM var velvillig, men denne forskningsinstitusjonen har hverken kliniske faciliteter eller budsjetter til å behandle pasienter. Avdeling for spesialisthelsetjenester ved Helse- og Sosialdirektoratet uttrykket overfor meg i desember 2003 at man hadde tatt seg opplysningene ad notam. Da regjeringen Stoltenberg overtok høsten 2005 hadde imidlertid intet skjedd, og jeg tok sent i oktober 2005 igjen saken opp med Shanghai TCM-universitet, som var villig til både å bekrefte og å tallfeste kapasiteten de har vedrørende opplæring av norsk helsepersonell og behandling av de tyngst rammede norske ME-pasientene. Jeg sendte så den 31. oktober en ny henvendelse til Helsedepartementet, denne gang ved vår nye helseminister Sylvia Brustad.

Helsedepartementet har den 6. desember 2005 svart på henvendelsen. På grunn av datacrash har det dessverre tatt tid før departementets svar er blitt lagt ut her og det vil dessverre gå enda noen tid før jeg får fulgt opp saken med en kommentar til departementets svar.





Dato:  Mon, 31 Oct 2005 09:07:18 -0500 [31-10-2005 09:07:18 EST] 
Fra:  "Mr. Holst"   
Til:  postmottak@hod.dep.no 
Emne:  Ber om telefonkonferanse vedr. behandlingsmuligheter for norske ME-pasienter 
Headers:  Show All Headers  


Jeg viser til telefonsamtale med forværelset til helseminister Brustad idag.

Jeg ber om en avtale for en kortere telefonkonferanse (et kvarters tid burde
være mer enn tilstrekkelig, ti minutter er antageligvis nok) med helseminsteren
vedrørende kapasiteten man her i Shanghai har for å ta imot de tyngst rammede
norske ME-pasientene samt om muligheten for opplæring av norsk helsepersonell.

Jeg har idag snakket med professor Shen Xueyong, prodekanus ved Fakultet for
Akupunktur ved Shanghai TCM-universitet, som er Kinas fremste ekspert på
behandling av ME (myalgisk encephalopati). Han sier at man her i Shanghai har
kapasitet til på tre måneders varsel å ta imot opptil 100 av de tyngst rammede
norske ME-pasientene, samt - om norske helsemyndigheter skulle ønske det -
opptil tyve norske leger, slik at disse kan motta spesialistundervising i
hvordan å behandle denne sykdommen og så vende tilbake til Norge og behandle
nydiagnostiserte tilfelle lokalt.

Professor Shen sier ogaå at man herfra også kan sende eksperter til Norge for å
lære opp norsk helsepersonell lokalt.

Professor Shen behersker kun kinesisk og har bedt om og er underforstått med at
jeg på denne måten kontakter Helsedepartementet.

Jeg ber om å bli kontaktet per epost så snart som mulig for å ordne det
praktiske mht hvordan Norge bør forholde seg til dette tilbudet.

Med vennlig hilsen

Ingar Holst
Shanghai

--
Mr. Holst
publisher materia sinica
www.holst.no


Referanser:


  1. Bierl C, Nisenbaum R, Hoaglin D, Randall B, Jones AB, Unger ER, Reeves WC. Regional distribution of fatiguing illnesses in the United States: a pilot study. Population Health Metrics 2:1, 2004.
  2. Gunnar Haukenes, professor i virologi ved Gades Institutt, Universitetet i Bergen, i intervju med Helsenytt for Alle, se link nedenfor.
  3. Steele L, Dobbins JG, Fukuda K, Reyes M, Randall B, Koppelman M, Reeves WC. The epidemiology of chronic fatigue in San Francisco American Journal of Medicine, 105(3A):83S-90S, 1998.
  4. Reyes M, Nisenbaum R, Hoaglin DC, Unger ER, Emmons C, Randall B, Stewart JA, Abbey S, Jones JF, Gantz N, Minden S, Reeves WC. Prevalence and incidence of chronic fatigue syndrome in Wichita, Kansas Archives of Internal Medicine 2003;163:1530-1536.
  5. Jon Håvard Loge, Erlend Hem: ”Kronisk tretthet”, Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 2002; 122: 1352 utgave
  6. Sitert fra: Whiting P, Bagnall AM, Sowden AJ, Cornell JE, Mulrow CD, Ramirez G. Interventions for the treatment and management of chronic fatigue syndrome: a systematic review JAMA 2001; 286: 1360 - 8.


Lenker:



I norsk presse:



Copyright © 2005 Ingar Holst Publishing Co.