| | www.holst.no | ingar holst publishing co. | issn-isbn | irregular papers | vol. iv no. 1 | chinchillas | |
|
ved: Fredrik Holst, Gisle Gård, Heggedal
Det tør nu være almindelig kjent at den lille sydamerikanske
gnaver av dette navn i de senere år er blitt gjort til gjenstand
for rasjonelt opdrett i fangenskap, og i stadig sterkere grad legger
beslag på pelsdyropdretternes opmerksomhet og interesse - og
med rette, først og fremst på grunn av pelsens eksklusive finhet
og kostbarhet, og dernæst fordi man vanskelig kan tenke sig et dyr
som egner sig bedre for avl i fangenskap.
Det er to hovedklasser av chinchillas som herved kommer i
betraktning: 1) Den større, korthalede «Boliviano»-chinchilla
(chinchilla brevicaudata), som er blitt så sjelden at man kan anslå
verdens samlede bestand i fangenskap til omkring 50-60 par, og
2) den mindre «Chilena» eller «Costina» (kystchinchilla,
chinchilla laniger), som adskiller sig fra den førstnevnte ved sin spedere
kroppsbygning, mere rottelignende snute og lengere ører og hale.
Boliviano-chinchillaen minner mere om en liten kanin.
Den største og individuelt mest verdifulle chinchilla-art,
chinchilla real, finnes ikke i fangenskap, og det vites heller ikke med
sikkerhet om der ennu finnes overlevende eksemplarer av denne
art i vill tilstand.
Chinchillaen har vært skattet for sin enestående fine pels
allerede førenn spanierne bragte den europeiske civilisasjon med
sig til Sydamerika. Fra den tid av begynner den skånselsløse
efterstrebelse som gradvis reduserte den ville bestand til de få
eksemplarer av arten der ennu som en raritet påtreffes i
Andesfjellenes mest utilgjengelige regioner.
Det var så å si i den ellevte time regjeringene i de sydamerikanske
republikker Argentina, Bolivia, Chile og Peru blev opmerksom på den
truende fare for bestandens fullstendige utryddelse, og traff strenge
forholdsregler for å forhindre fangst av dyrene, undtagen for å skaffe
avsldyr til statskontrollerte opdretterier. Spesielle lover blev vedtatt,
men forbudene mot jakt og fangst har dog ikke kunnet forhindre en
fortsatt beskattning av den decimerte bestand, inntil man nu står
likeoverfor den kjensgjerning at opdrett i fangenskap er den eneste
måte hvorpå dette det fineste av alt pelsverk kan bevares for efterslekten.
Pionerenes energiske anstrengelser og store økonomiske ofre
for å skaffe tilveie en bestand stor nok til å sikre en rasjonell
avl av chinchillas i fangenskap, har efter endel års møisommelig
arbeide ført til gode resultater. Der finnes nu i etpar av de
sydamerikanske republikker noen få chinchilla-opdretterier, hvorav dog
kun 2-3 er rasjonelt drevne og av internasjonal betydning. Som
de to viktigste skal nevnes: Den franske Mme. Métayer og den
tyske agronom herr Fritz Ferger, begge i Chile, hvis regjering
for tiden tillater en begrenset og strengt kontrollert utførsel av
livdyr.
Ved samarbeide med disse ledende chilenske opdrettere og
ved den for de chilenske autoriteter karakteristiske elskverdige
imøtekommenhet, er det lykkes innehaverne av Europas første
chinchilla-farm, i Heggedal ved Oslo, å gjennemføre den største
transport av levende chinchillas som hittil er avgått fra
Sydamerika. Transporten ankom til Oslo den 20. august 1934, med samtlige
dyr i beste velgående. Men ingen kunde dengang si hvordan
eksperimentet vilde løpe av for boliviano-chinchillaens vedkommende,
da dette er første gang avl av denne chinchilla-art har vært
forsøkt utenfor Sydamerika. Et nordamerikansk koncern overførte
derimot for endel år siden 7--8 eksemplarer av chilenas
(kyst-chinchillas) fra Chile til California, og fra denne lille begynnelse
har verdens største chinchilla-farm utviklet sig. Bestanden skal
nu utgjøre etpar hundre dyr, og foretagendet skal i enhver
henseende ha vært en stor suksess. Der planlegges nu også på annet
hold i de Forente Stater opdrett av chinchillas i så stor stil som
den begrensede bestand tillater.
Det første års drift av chinchilla-farmen i Heggedal har gitt
meget opmuntrende resultater. Alle farmens voksne hunner har
hatt avkom i Norge, derav flere allerede to ganger. De radikalt
forandrede forhold kan ikke merkes å ha hatt noensomhelst
uheldig innflytelse på dyrene. Et slående bevis på chinchillaens store
tilpasningsevne. De unger som er vokset op i Norge, er alle som
en levende dyr, som er vel skikket til å danne grunnstammen i
nye chinchilla-foretagender på våre breddegrader.
Gjennem den norske farm er et nytt bevis bragt for at
chinchillaen kan opdrettes på de mest forskjellige breddegrader og
høider over havet. I Sydamerika har avlen vært prøvet i tørre
tropeegne både ved sjøen og i høider av inntil 3600 m.o.h., videre
i subtropiske og tempererte strøk, både meget tørre og med stor
nedbørsmengde, og utenfor Sydamerika har avlen fortsatt med
samme held i California, i Frankrike og nu sist altså i Norge.
(Det skal her bemerkes, at den franske bestand nu i det
vesentligste er overført til farmen i Heggedal).
Som det vil forståes, består det for tiden ennu mulighet for en
begrenset eksport av chinchillas fra Chile, men ingen vet hvor
lenge dette kan vare. De politiske forhold i de sydamerikanske
republikker har ikke nettop ord for å være stabile. Man må regne
med at der nårsomhelst kan komme et parti til makten i Chile
som med ett slag kan sette bom for enhver utforsel av chinchillas,
på samme måte som det har vært gjort i Argentina og Bolivia.
Disse forhold gjør den bestand vi har vært så heldige å få
hjem til Norge, dobbelt verdifull, for ikke å si uerstattelig.
Chinchillaen formerer sig visstnok sikkert, men på den annen
side temmelig langsomt. I betraktning herav og av det store antall
skinn der skal til av de små dyr for å kunne forarbeide de så
eftertraktede kåper og garniturer, vil man forstå at det vil vare
menneskealdre førenn behovet av dette pelsverk kan
tilfredsstilles. Pelsvarehandlerne i de store verdenscentrer, hvor dette
kostbare pelsverk har sitt marked, forlanger kvantiteter på 1000 skinn
for å kunne sortere ut ensartede skinn til kåper. I småpartier
har de mindre interesse. Opdretterne må derfor slutte sig sammen
om i fellesskap å plasere på markedet i samlede partier de skinn
som nødvendigvis fra tid til annen vil falle av ved de enkelte
opdretterier. Om den verdi de da vil få, kan man gjøre sig et begrep,
når man hører at der i London har vart utstillet chinchilla-kåper
til kr. 200 000,00 pr. kåpe, og at det store pelsvarefirma Revillon
Frères i Paris i 1933 hadde en chinchilla-kåpe som stod i en pris
av en million francs (ca. kr. 270 000,00).
Chinchillaene antas å behøve et rum med minst 1 X 3 meter grunnflate pr. par. Vinterrummene, som bør være så solrike som mulig og meget godt isolert, kan ha en grunnflate av 1 X 2,5 m. De bygges av tre, og forsynes med vinduer i begge endevegger (i inngangsdøren). Dette rum står i forbindelse med et av jernnetting konstruert forkammer, som benyttes om sommeren og i særlig pent vær om vinteren. Dette rum kan ha en grunnflate av 1 X 2 m. Disse to rum er beregnet for ett par chinchillas. Gulvene består av tre, som eventuelt kan dekkes med linoleum. Som strø kan benyttes et tynt lag av tørr sagflis, som fjernes sammen med avfallet et par ganger om uken. FORINGEN. I almindelighet fores engang om dagen, kl. 4-6 em., alt efter årstiden. Grunnforet består av høi, helst med meget kløver, korn, hvete og havre, gulerøtter, kål etc. Har man anledning til å få fatt på kastanjenøtter, er dette et utmerket for, som chinchillaene synes å foretrekke fremfor alt annet. Om sommeren kommer hertil litt grønt: gress, kløver, litt løvetann, salat etc. - Av korn gir man voksne dyr fortrinsvis hvete, som bl. a. inneholder E-vitaminer. De fleste chinchillas foretrekker havre, men det tilrådes ikke å gi dem meget derav, for at de ikke skal bli for fete. Inntil 12 måneders alderen kan de dog få så meget havre de vil ha. Om vinteren er det å anbefale å holde noen kasser med salat eller annet hensiktsmessig grønt i kjelleren, for å erstatte sommerens grønnfor. Likeledes er det av betydning å tilføre C-vitaminer, f.eks. gjennem appelsinsaft (ca. 10 dråper pr. dyr om dagen) videre et par dråper Vigantol pr. dyr og dag, 3 uker ad gangen med 3 ukers mellemrum, for tilførsel av D-vitaminer. Som almindelig regel gjelder det at man daglig undersøker chinchillaenes ekskrementer før foringen. De skal ha form av små hårde bønner, mer eller mindre avlange. Såsnart de viser tegn til å bli bløte, holder man tilbake alt for som kan virke avførende. Vanligvis retter det straks på sig hvis man en dag gir vedkommende dyr bare høi og vann. I Chile bruker man dessuten tørrede valnøttblader, som virker stoppende, gjerne et par ganger om uken. Best spises de når de er hele, ikke opsmuldret som de hos oss selges i apotekene. Ekebark og ekenøtter menes også å virke stoppende, på grunn av sitt innhold av garvesyre. I vanskeligere tilfeller av løs mave, hvor disse midler ikke hjelper, er det å anbefale å gi voksne dyr 2 dråper opium i ca. 10 dråper vann morgen og aften, en dag eller to. Dyret skal i et sådant tilfelle ha et minimum av vann. Det vil derfor med begjærlighet drikke opiumvannet. Når man begynner å fore med grønt om våren, bør man gå meget langsomt tilverks. Man kan begynne med å tørre det grønne, så det er helt igjennem tørt, ikke bare halvtørt, og gi et par blader friskt, nyplukket gress, kløver eller løvetann, ved siden av, for tilførsel av de nødvendige C-vitaminer. Et gram friskt grønt pr. dyr og dag skal ifølge magister Rygh ved Statens Vitamininstitutt, Oslo, være tilstrekkelig dertil. En påpasselig røkter lærer snart sine dyr å kjenne, så han kan bedømme hvor meget de tåler av grønt fôr. PARRINGEN. Med hensyn til å la han og hun være sammen når ungene fødes, er der delte meninger derom, hvad Costinas (kystchinchillas) angår. Selv mener jeg at man bør la dem være sammen, hvis hannen har et fredelig gemytt og pleier å sitte tett sammen med hunnen under hvilen. Nogen få timer efter ynglingen pleier parringen å finne sted, sa hvis parret er sammen, behøver man intet å foreta sig. Er derimot han og hun adskilt, må man slippe dem sammen en stund umiddelbart efter ynglingen, uten at hannen får adgang til ungene. Lykkes så ikke parringen med det samme, må den utsettes inntil ungene efter 6-7 uker kan taes fra moren. Man må da holde øie med parret, inntil de er blitt gode venner igjen. Skulde en av dem være for stridslysten, må man straks skille dem igjen, og forsøket gjentas inntil det lykkes. Bolivianos lar man alltid være sammen under ynglingen når man vet at vedkommende han er far til ungene.
Første gang utgitt i 1935 i samarbeide med Harald Stange & Co A/S, Karl Johansgate 2, Oslo
|