| jarle aase: sls | forrige | første dag | neste |

Første dag

Mandag den 27. juni 1994, våknet jeg litt før klokken syv. Jeg slo av vekkerklokken før den rakk å plage meg og ble liggende et par minutter før jeg tvang meg opp. Kroppen føltes tung og fremmed; jeg hadde sovet som en stein, men var likevel helt utenfor — nummen og kald. Redd. Jeg skulle i retten for å forklare hva som hadde skjedd — eller rettere — hva som ikke hadde skjedd. Det hele føltes uvirkelig og skremmende. Optimismen som hadde bodd i meg dagen før var borte. Jeg var usikker på hva jeg skulle si, for ikke å snakke om hvordan jeg skulle oppføre meg. Jeg var usikker på hvordan retten ville oppfatte meg, og jeg ante ikke hvordan jeg ønsket at den skulle oppfatte meg.

I salgsmøter kan jeg påvirke andre til å få sympati og tillit til meg med noen enkle knep — men et salgsmøte varer i det lengste et par timer. Dette marerittet skulle vare i minst en uke! Det ville være risikabelt å prøve å selge Sannheten dersom jeg samtidig skulle spille skuespill. Et produkt er en ting både kunden og jeg vet at han ikke trenger: Sannheten er noe ganske annet og mye mer alvorlig. Jeg var rådløs. Ettersom minuttene gikk tok angsten tak i meg; angsten for å ikke bli trodd.

Tusenvis av ganger hadde jeg forestilt meg rettssaken. Hver gang hadde jeg hatt en unik strategi; noen ganger aggressiv og provoserende, andre ganger mild og sympatisk. Men ikke to ganger hadde jeg kommet frem til den samme løsningen. Da jeg kjørte innover mot sentrum hadde jeg ingen strategi i det hele tatt. Og Staff kunne ikke hjelpe meg. Han stolte på at jeg ville mestre den delen selv — jeg gadd jo likevel ikke å høre på rådene hans.

På veien fra parkeringsplassen min ved Sentralbadet til hotellet røkte jeg fire sigaretter. Jeg gikk sent for å trekke ut tiden i det lengste. Jeg ville ikke møte Staff, jeg ville ikke møte i retten, jeg ville være sammen med Martin!

Staff snakket i mobiltelefonen sin da jeg banket på døren, men slapp meg inn. Jeg ble sittende i en grå, ubehagelig stol og stirre tomt på bunkene med sakspapirer som fløt rundt på bordet. Jeg burde ha lest gjennom dem enda en gang. Jeg burde ha fortalt ham at jeg var redd. Det var så mye jeg burde. I stedet for å gruble mer over det fant jeg veien ut på balkongen og tente enda en sigarett.

Tankene gikk mange år tilbake, til en gang jeg hadde vært på landet med Arne og en av kameratene hans, Piddi. Jeg var nettopp kommet ut fra sykehuset, hadde enda bandasje på den gjennomhullete høyrehånden min. Vi hadde gått noen kilometer fra hyttene, mot butikken, da en mopedist kom kjørende opp bak oss. Arne strakte ut hånden mot ham på spøk; mopedisten kvapp og holdt på å kjøre av veien. Han fortsatte rundt en sving, bort til en gjeng bygdeungdommer mellom seksten og femogtyve år. Det må ha vært rundt tyve stykker av dem. Etter en kort diskusjon med mopedisten speidet de aggressivt i vår retning og begynte å komme mot oss. De skulle banke oss.

Jeg ble redd. Øynene til Arne røpet at han også var redd. Likevel fortsatte vi mot dem i samme tempo som før uten å si noe til hverandre. Vi hadde ingen sjanse uansett hva vi gjorde. Piddi spilte ishockey og var en formidabel bølle. Jeg var svekket etter skadene i brystet og hånden og alt for stiv til å kunne sparke; alt jeg hadde å sloss med var venstre hånd. Arne kunne ikke sloss. Vi kunne ikke slå dem og vi kunne ikke komme oss unna. Redselen var reell, men jeg bet tennene sammen og bestemte meg for å slå ned så mange som mulig før de fikk has på meg. Å slå tilbake betydde at de ville gi meg tre ganger så mye juling som ellers — men det var likegyldig. Jeg gav faen. Piddi begynte å skrike rasende mot ungdommene. Jeg krummet nakken, koblet ut smertene fra skuddskaden og knyttet venstrehånden. Ungdommene ble paralysert. De begynte å rygge; de var helt overlegne, men ingen hadde mot til å gå først — de skjønte at vi kom til å slå hardt fra oss. Og da vi kom helt innpå dem delte gjengen seg i to mumlende grupper. Vi gikk inn mellom dem, skrek noe om jævla striler i det vi passerte. Vi vant.

Nå følte jeg den samme desperate frykten og hjelpeløse besluttsomheten — jeg burde avbryte; sende Staff tilbake til Oslo; få saken utsatt! Men til hvilken nytte? Før eller senere ville jeg bli nødt til å møte dem. Jeg var uforberedt. Men det var neppe mulig for meg å forberede meg på denne saken — hvordan forbereder man seg til et justismord?

«Nå, hvordan føler du deg i dag?» spurte Staff oppmuntrende.

«Elendig!»

«Det er normalt. Vi får gå kort gjennom det som skal skje i dag.» Han tegnet en skisse av rettssalen, forklarte hvor jeg skulle sitte, hvor han skulle sitte og hvor de andre skulle sitte.

«Så vi vil ikke ha noen direkte kontakt under saken?» spurte jeg overrasket og tenkte på amerikanske rettssaker fra TV, hvor forsvareren og den tiltalte sitter ved siden av hverandre og kan konferere underveis.

«Det stemmer. Men er det noe viktig du vil formidle, kan du skrive en lapp og gi den til meg. — Vet du hva du vil si nå da?»

«Nei.» svarte jeg.

«Er du nervøs?»

«Ja.»

«Du ser litt blek ut ja...» Han lo, klappet meg på skulderen og sa noe om at det sikkert gikk bra. Den første dagen var den verste.

«Da er de jo tåpelig at jeg skal forklare meg den første dagen.»

«Det har sin grunn. Når du forklarer deg først er retten forberedt på det som kommer og kan se de andre vitneprovene i forhold til det du har fortalt.»

Hvordan kunne jeg vinne når jeg skulle forklare meg først, og så bare sitte som en tilskuer, uten å kunne diskutere det som skjedde underveis med Staff? Og hva med juryen? De skulle få en kort forklaring fra meg den første dagen, før de fant seg til rette i rettssalen, for så å bli dyttet ørene fulle med hvor jævlig jeg var i en uke! Jeg hadde ikke en sjanse. Dette var ikke en rettssak — dette var ren nedsabling!

«Skal jeg ikke si noe som helst senere?»

«Du kan kommentere de enkelte vitneprovene, men jeg vil ikke anbefale det — retten pleier ikke å sette pris på det. Jeg kan også spørre deg ut helt til slutt hvis jeg finner det gunstig.»

«Kommer du til å bruke noen av sangene mine?»

«Nei — du ville jo ha en stille og rolig rettssak — ikke sant?»

«Jo, men enkelte av sagene kan si mer om meg enn jeg kan.»

«Vi dropper det!»

«Har du hørt på kassetten jeg sendte deg?»

«Nei.»

Det kunne bety at han ikke hadde hørt den, eller at han ikke likte det han hadde hørt. Uansett irriterte det meg — de fleste likte sangene mine, selv foreldre. På den annen side satt politiet på opptak hvor arrangementene var banale, innspillingene flaue og hvor jeg sang skjærende falskt. Jeg ville ikke like å høre de versjonene avspilt!

Jeg bar bagen med dokumenter da vi gikk ned trappen og ut på gaten. På veien mot tinghuset kjøpte jeg både sigaretter og tobakk — Paul mente jeg burde røke sigaretter; det virket liksom mer anstendig enn rulletobakk, som mange assosierte med krimineller. Jeg hadde ledd da han sa det — jeg hadde røkt rulletobakk på høytidelige mottakelser både i Norge og utlandet — men jeg stolte på Paul. Jeg ville røyke sigaretter når juryen kunne se meg.

Det var kaldt ute, jeg frøs i de tynne sommerklærne. Følte meg anspent; den samme ukuelige anspendtheten som hadde plaget meg den gangen jeg gikk til byen, to dager etter Martin hadde fått det første brevet — den gangen en mobb skulle ta meg. På ny var det en mobb om skulle ta meg — jeg kunne ikke tenke på det som skulle skje på noen annen måte. Jeg foraktet meg selv som prøvde å spille med på deres premisser. Ovenfor en mobb hadde jeg en sjanse — jeg kunne svare med vold; ovenfor «retten» var jeg sjanseløs. Reglene var tilrettelagt for krimineller og kyniske mennesker.

Vi kom inn i rettssalen fra en sidedør. Rommet var overveldende og helt fremmed for meg, antakelig inspirert av det engelske rettssystemet (som jeg holder for det mest barbariske og hyklerske i den vestlige verden. Var det ikke Oscar Wilde som kalte England for hykleriets hjemland?) En rekke enorme vinduer med små glassruter slapp inn lys utenfra. Jeg smilte for meg selv — hvor storslått forkledde ikke menneskene sine ugjerninger. Jeg tenkte på de Victotianske klesdraktene og parykkene — perfeksjonen av en utvikling helt tilbake fra 1500 tallet for å skjule dannede menneskers syfilis; jeg tenkte på nazistenes flagg og parader — iscenesatt for å blende folket og skjule Holocoust; jeg så meg rundt, på denne høytideligheten og prakten — designet for å begå overgrep på en verdig måte. Barbariet og hesligheten må alltid pakkes pent inn. Dette var en verden jeg ikke kjente.

En høy mørk mann i sort kappe kom smilende over gulvet med hånden utstrakt for å hilse på oss. Staff hilste hjertelig, som til en gammel venn. Jeg ristet bare usikkert hånden hans — jeg hadde ingen venner her. Da han trakk seg tilbake til den andre siden av rommet fortalte Staff at det var Wangberg. Jeg angret på at jeg hadde tatt i hånden hans og gned håndflaten han hadde berørt mot buksen. Han var her for å knuse meg — hvordan i helvete kunne han få seg til å smile? Jeg skjønte ikke disse reglene; man smiler ikke til noen man skal ødelegge — man forholder seg nøytral, eller psyker dem ned med uvennlighet! Wangbegs smil stod for meg som like falskt og ondskapsfullt som slangen i paradisets heslige smil! Wangberg vil for alltid minne meg om Goethes Mefistofeles: falsk, kynisk, ondskapsfull og grusom. Beregnende og sjarmerende, men like fullt en djevel.

Jeg forbannet Wangberg, tok av meg jakken og slengte den på den ukomfortable trebenken jeg var forvist til og satte meg. Det var umulig å finne en behagelig sittestilling. Irritert la jeg den høyre leggen over venstre lår og hvilte albuene langs ryggen på benken. Foran meg lå notisblokken min. Tankene var hos Martin. Jeg ønsket at han hadde vært der, jeg følte meg så lammende ensom.

Staff kom irritert bort til meg og bad meg innta en mindre provoserende sittestilling. Jeg tok ned hendene, foldet dem i fanget, følte meg idiotisk. Jeg vred på meg som en guttunge, lot om jeg skrev i notisboken, la den fra meg, fomlet med mobiltelefonen, la venstre fot over høyre lår, oppdaget at jeg hadde foldet hendene og løste dem brydd fra hverandre. Jeg prøvde å samle tankene, men alt var bare et eneste kaos — pulsen gikk berserk, musklene dirret. Med halvlukkede øyne konsentrerte jeg meg om en enkel pusteøvelse — en øvelse en karateekspert engang hadde lært meg, en teknikk som skal få kroppen og følelsene under kontroll. Jeg hadde brukt den tidligere, før jeg gikk i kamp på treningen. Og jeg hadde brukt den for å koble ut fysisk smerte, slå av deler av nervesystemet.

Kroppen kom under kontroll; rykningene i muskulaturen gav seg, pulsen sank litt, men jeg klarte ikke å samle tankene. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg mer enn jeg visste hva jeg skulle si. Et par journalister kom inn. Noen andre folk labbet rundt. Desperat slo jeg av kroppsspråket — sjekket at ansiktet ikke røpet noe og satt meg tilbake i den opprinnelige posisjonen, den eneste jeg fant noe i nærheten av behagelig. Staff skulte olmt på meg. Jeg ignorerte ham. Det eneste jeg tenkte på nå var at Martin hadde lovet å hente meg etterpå.

Mens jeg satt og vred på meg, brettet Staff sakspapirene utover bordet sitt, et par meter til høyre for meg. Bordkledningen hans var av grønn filt, omtrent som på et biljardbord. Ved siden av alle dokumentene hadde han et imponerende antall gule lapper som han klistret til filten. Han kom bort et par ganger for å oppmuntre meg. Men jeg følte meg bare mer og mer utilpass; jeg svettet og luktet angst, magen knøt seg. Selv om musklene ikke vibrerte synbart kjente jeg en kriblende dirring.

Etter en stund kom rettsbetjenten inn med juryen, totalt seksten voksne mennesker, mellom tredve og sytti. De satte seg på to stolrekker til venstre for meg, foran et rekkverk som skilte dem fra resten av tilskuerbenkene bak.

Jeg så bort på dem og følte meg om mulig enda mer utilpass, prøvde å bestemme meg for hvem jeg ikke ville ha der. Hvordan i helvete kunne disse fremmede voksne menneskene ta stilling til denne saken? Hvilke erfaring hadde de med å gjennomskue løgn — når jeg ikke kunne vite sikkert når gutter i den alderen løy? Det gikk opp for meg — det som jeg hadde visst hele tiden — at de ikke ta kunne ta stilling til det! Alt de kunne gjøre var å synse og mene, hele rettssaken var stupid. Disse menneskene kjente ikke ungdommer. De var ganske enkelt for gamle.

Og hvilke holdninger hadde de til homofile? Jeg tippet at noen av dem kjente en eller annen homse og ville prøve å være «tolerante» — men dette var «besteborgere». Når kjempet de sist for noe de trodde på? Når levde de sist ut sine egentlige følelser? Når satte de sist alt på spill for å hjelpe en venn?

Rettsbetjenten kom inn igjen og proklamerte at dommeren var på vei. Han bad alle om å reise seg. Jeg reiste meg og stakk hendene i lommene uten å tenke over det. Staff hev seg over meg og bad meg få dem ut øyeblikkelig, og rakk ikke tilbake til plassen sin da dommeren og to meddommere kom inn. Han stod ved siden av meg og så tåpelig ut.

Dommeren, Rune Voll, satte seg, de to andre satte seg, og deretter satte alle seg. Jeg gransket de tre personene: Voll så sympatisk ut; han minnet om en yngre utgave av «Donovan», politisjefen i den amerikanske tegneserien «Spirit[95]». Øynene var levende, ansiktet fullt av rynker etter mange smil. Han virket som en intelligent og oppriktig mann. De to andre likte jeg ikke. Den ene var en bitteliten grå mann som måtte sitte på en tykk pute for å rekke opp. Han så likegyldig og utbrent ut. Den andre var en mager kvinne i sekstiårene, med hår som var farget sort. Hun minnet om moren til en gutt jeg engang hadde kjent; på gaten ville jeg tatt henne for en sekretær. Hun hadde ingen verdighet, ingen autoritet — minen i ansiktet var en bortskjemt skolepikes. Det stod for meg som lite sannsynlig at noen av de to brydde seg noe videre med Sannheten — de satt da også for det meste og stirret ut gjennom vinduet resten av uken.

Jeg gav Staff en lapp med navnene til de tre jurymedlemmene jeg likte minst; en eldre kone med «Indremisjonen» stemplet i det harde ansiktet og to arrogante menn i førtiårsalderen — slike som vet, og som derfor ikke trenger å lytte.

Dommeren redegjorde for reglene rundt utskytingen. Staff hev ut de tre første.

Wangberg derimot smilte hjertelig og beklaget at han måtte skyte ut noen; han hadde ikke det minste i mot noen av dem — spurte om det var noen som selv ikke ønsket å delta. Tre bad seg fritatt og Wangberg lot dem gå. Jeg syntes dette var sympatisk av ham, fikk litt dårlig samvittighet for at jeg hadde vært så bombastisk — kanskje var det når alt kom til alt hyggelige mennesker.

De ti jurymedlemmene loven krever gikk til de egentlige plassene sine, rett foran meg, på den andre siden av gulvet. Da de stemte over juryformann oppdaget jeg til min store forferdelse at de kjente hverandre fra tidligere: det er de samme menneskene som går igjen i juryer! En kald frykt grep tak i meg — disse menneskene var vant til å sende andre i ulykken; en gruppe privilegerte som hadde vent seg til å distansere seg fra det skitne håndverket. Formannen ble en kvinnelig sosionom — en av de naturgitte fiendene mine.

Jeg unnlot å møte blikkene deres. Fy faen for et system!

Dommeren tok ordet og fortalte hva som skulle skje. Ingen unntatt jeg, Staff og Wangberg visste hva saken dreide seg om.

Først skulle Wangberg lese opp tiltalen. Så skulle han gi en kort orientering om hva politiet trodde hadde hendt, Staff skulle gi sin oppfatning, og deretter skulle først Voll, så Wangberg og til slutt Staff spørre meg ut. Når jeg var ferdig skulle det møte en rekke vitner og Wangberg skulle presentere forskjellige bevis. Til slutt skulle juryen vedta sannheten.[96]

På en av tilhørerbenkene, omtrent midt i rommet, satt en tegner fra Bergensavisen og skriblet.

Jeg ble bedt om å reise meg. Jeg reiste meg opp, stakk hendene i lommen, tok dem opp igjen da jeg oppdaget det og lot dem henge rett ned. Faen! Jeg hadde lyst på en røyk! Jeg samlet hendene foran meg og følte meg idiotisk, prøvde å ha dem på ryggen, som når man spaserer rundt, men fant det enda mer idiotisk.

Siktelsen, som var flere sider lang, ble lest opp. Selv om jeg hadde lest den flere ganger — først leende av at noen kunne komme med sånt tøys, senere mer alvorlig. Selv om jeg visste alt som stod der, slo hver setning mot meg som et knyttneveslag. Det mørknet for øynene, jeg kjente at jeg vaiet. Alt jeg konsentrerte meg om var å stå oppreist; prøvde å føle gulvet under meg, vekke muskulaturen i føttene. Jeg beholdt øynene åpne men koblet ut synet og lukket ørene; konsentrerte meg kun om pusteøvelsen — jeg beveget ikke en muskel, annet enn det jeg måtte for å stå oppreist. Likevel var jeg svimmel, balanseevnen holdt på å glippe. Bare en voldsom kraftanstrengelse hindret meg i å brase i bakken. Jeg var helt utslitt da jeg endelig kunne sette meg. Leggene klødde og korsryggen verket.

Da siktelsen var lest opp konkluderte Voll med at vi hadde liten tid og bad alle ta hensyn til dette og bruke tiden best mulig. Jeg lurte på om mannen var forrykt — hvilken rolle spiller tid i en slik sammenheng?

Jeg nesten løp ut på gangen for å tenne en sigarett; dro røyen ned i lungene, blåste ut, trakk inn igjen — røkte en hel sigarett på et knapt minutt. Da jeg tente den neste sigaretten (med den første), kom Staff ut, la hånden på skulderen min og spurte hvordan det gikk.

«Jævlig.» svarte jeg.

«Du må sitte skikkelig og holde hendene unna lommene når du står. Du kan ikke være så arrogant i retten.»

«Jeg er ikke arrogant! Jeg finner ingen behagelig sittestilling!»

«Det er en del av torturen,» smilte Staff. «Er du klar til å forklare deg?»

«Nei,» Jeg kjente at knuten i magen snøret seg enda et par ganger.

«Wangberg liker deg ikke...» sa han ettertenksomt.

«Jeg liker ikke ham heller!»

Staff smilte og ristet på hodet.

Da formalitetene med sitting og reising og sitting igjen var overstått, bad dommeren meg om å sette meg i vitneboksen, et ensomt podium midt ute på gulvet. Jeg vaklet ustøtt over til boksen og satte meg. Mikrofonen stirret ondskapsfullt opp på meg. Rettsbetjenten stilte på den. Jeg var så nervøs at det var vanskelig å sitte oppreist — jeg lente meg fremover og holdt hendene krampaktig rundt bordkanten fremfor meg. Staff tok ordet før jeg slapp til; sa at et av hovedvitnene, Atle Ingebriktsen, hadde tatt Chris med seg og reist til Sveits. Han var rasende, mente retten måtte pålegge ham å reise tilbake omgående — Atle Ingebriktsen var dypt involvert i begge anklagene mot meg. Jeg var glad til at han holdt seg unna! Ut i fra det jeg hadde lest om ham i sakspapirene — og det Chris hadde fortalt, var han en ålete drittstøvel. Jeg kunne ikke forstå hvorfor Staff ville ha ham til å vitne. Senere skulle jeg forstå hvorfor han reiste til Sveits!

Dommeren spurte om dette vitnet var så viktig at saken burde utsettes dersom man ikke fikk ham tilbake. Staff svarte at jeg hadde levd lenge nok under det enorme presset, at jeg ønsket å få dette overstått. Måten han sa det på forferdet meg! Jeg ville ikke ha det overstått for faen — jeg ville vinne! Han fikk det til å høres ut som jeg led under en voldsomt dårlig samvittighet og så frem til å bli straffet for «ugjerningene» mine! Forresten ville jeg mye heller utsette det hele! Men jeg bet tennene sammen og holdt kjeft; Staff hadde rett (i det han forhåpentlig ønsket å si) — jeg hadde lidd lenge nok!

Dommeren gav Wangberg ordre om å be Atle Ingebriktsen møte opp. Da han skulle til å gå videre, avbrøt Staff på ny. Han sa at Tove Lian Mathiesen hadde ødelagt viktig bevismateriale. Hun hadde makulert lydbåndet som dannet grunnlag for den første politiforklaringen til Chris[97]. Dommeren så litt forundret opp og noterte seg innvendingen.

Dommeren spurte om jeg var villig til å forklare meg, noe jeg bekreftet. Han sa at han ville spørre meg litt grundigere ut en normalt, siden jeg ikke hadde sagt noe tidligere. Jeg visste ikke hvor mye han pleide å spørre, så jeg trakk pusten og forberedte meg på det verste. Han smilte beroligende. Spurte om navn og formalia, og om jeg erkjente meg skyldig. Jeg svarte Jarle, i fast arbeid og nei på alle tiltalepunktene.

Jeg bekreftet at jeg var homofil. Stemmen min var svak og fremmed; jeg måtte sette meg nærmere mikrofonen — og lurte på hva som skjedde med meg; jeg klarte ikke engang å snakke tydelig i en mikrofon! Frem til nå hadde jeg regnet med at jeg kunne bruke den samme stemmen jeg hadde brukt i radioen, høy, engasjert, tydelig — og rolig. Jeg tok feil. Jeg klarte såvidt å snakke; å modulere stemmen var umulig. Voll spurte om jeg følte en seksuell tiltrekning til det han kalte «yngre mennesker» eller noe i den retningen. Wangberg likte ikke svaret da jeg bekreftet det. Voll derimot smilte vennlig og imøtekommende, - så ikke ut til å ha noen motforestillinger mot hverken homofile eller deres dragning mot «yngre mennesker».

«Kjenner du til en bestemmelse i loven om en nedre aldersgrense, den såkalte ‘seksuelle lavalder’?»

«Ja.»

«Kan du si hvilken alder loven snakker om?»

«Seksten år.»

«Er dette en lov du respekterer?»

«Nei. Jeg forholder meg til hva som er riktig eller galt, ikke hva loven mener er riktig og galt.»

«Vil du være vennlig å utdype det litt nærmere?»

«I England er den seksuelle lavalderen for homofile enogtyve år. Jeg kan med andre ord gifte meg med en attenåring i Norge og bli arrestert for å ligge med ham i England. Eller jeg kan ligge med meg en norsk femtenåring i Sverige, hvor lavalderen er femten, uten å bryte loven i noen av landene. Jeg skjønner ikke at disse tallene har noe med riktig eller galt å gjøre — er to mennesker glad i hverandre, og moden for et forhold, så mener jeg det er en privatsak.»[98]

«Det er vel kanskje en noe spesiell holdning?»

«Nei! Når jeg ble født var det forbudt for to menn å ligge sammen i Norge uansett alder. Var det galt den gangen og plutselig riktig nå? I dag kan vi gifte oss! Jeg ser ikke at loven gjenspeiler riktig og galt. Jeg lever mitt liv i forhold til hva jeg mener er rett.»[99]

Han spurte om jeg ville snakke fritt eller om jeg foretrakk at han spurte meg ut. Jeg bad han spørre meg ut. Jeg var helt blank.

«Kan du fortelle noe om karakteren i dine følelser for ‘yngre mennesker’?»

«Det hender jeg blir glad i gutter. For et par år siden forelsket jeg meg i en tolv år gammel gutt.» Jeg fortalte om Martin og følte meg litt bedre. Voll smilte og stilte spørsmål; det virket som han prøvde å sette seg inn i hvordan forholdet vårt oppstod, utviklet seg og fungerte. Jeg hadde vært redd for at han ville ta avstand fra disse følelsene, men det virket som han forstod. Jeg var overrasket, begynte virkelig å like ham. Wangberg derimot så ut som en snurten gribb — og det er jo forståelig; jeg hadde en relativt god sosial stilling og han hadde neppe forventet at jeg ville fortelle så åpent om følelsene mine. Jeg hatet ham og politiet for at jeg måte gjøre det — men jeg hadde sloss hele livet — og følelsene jeg hadde for Martin var verdt å sloss for. Ingen skulle få rakke ned på eller mistenkeliggjøre dem. Det var vanskelig å være forelsket i en fjortenåring, men jeg kunne stå for det!

Voll lurte på om jeg hadde hatt denne interessen for Christer eller Chris. Jeg sa at jeg hadde funnet Chris tiltrekkende, men at jeg aldri hadde vært forelsket i noen av dem. Forholdet mitt til de to guttene var på et helt annet plan enn følelsene mine for Martin. Christerene så på meg som en voksen.

Christer var jeg enda så sint på at jeg ikke husker om jeg på det tidspunktet var i stand til å erindre noen seksuell tiltrekning; han stod bare for meg som en kynisk, prostituert drittsekk.

«Har du andre venner i den alderen?»

«Ja.»

Tilliten min til Voll vokste jo mer han spurte. Det var godt å få ut disse vanskelige tingene i en så rolig atmosfære. Jeg så kun på ham og glemte nesten at det var andre til stede.

«Hvordan ble du kjent med Chris?»

Jeg fortalte hvordan jeg ble kjent med ham i barnehagen og fortsatte frem til jeg forlot ham i radioen. Jeg fortalte ikke at jeg den første natten spurte om lov til å ligge med ham, eller om det intime forholdet vi tross alt hadde hatt. Men Chris hadde holdt kjeft om dette — og jeg så ikke noe poeng i å utlevere ham, akkurat som jeg ikke gikk noe videre inn på alt han hadde fortalt meg. Men jeg la ikke skjul på at jeg var svært glad i ham.

Voll noterte og gjorde bekreftende grimaser med munnen.

«Hendte det noe som Chris kan ha misforstått, som kan ha ført til disse beskyldningene?»

«Nei.»

«Så du har overhodet ikke hatt sex med ham i dette tidsrommet?»

«Chris var stresset og fortvilet. Han snakket om å ta livet av seg. Den eneste grunnen til at jeg grep inn var at jeg ville hjelpe ham. Så lenge han ikke var interessert i noe seksuelt forhold ville det vært galt av meg å ligge med ham. Så svaret er nei.»

I forbindelse med selvmordet kom jeg inn på Svein; fortalte kort historien om ham, og sa at jeg hadde mistet tre venner som hadde tatt livet av seg. Jeg ville ikke at Chris skulle bli den fjerde.

«Mmmm... Har du noen teori om hvorfor han da har kommet med disse påstandene?»

«Ja.»

«Vil du dele denne teorien med oss?»

«Ja. Men kan det vente litt? Det henger sammen med Christers anklager.»

«Det er helt i orden.»

Da jeg var ferdig med Chris tok retten lunsjpause i en halvtime.

Jeg fulgte etter Staff til et lite konditori hvor han drakk kaffe og jeg en kopp kakao. Staff var godt fornøyd så langt. Jeg hadde ikke gjort noen feil, tvert i mot, jeg hadde forklart meg greit. Selv var jeg bekymret over formuleringsevnen min; jeg klarte liksom ikke å formidle det jeg ønsket — jeg rotet meg vekk om jeg begynte på lange setninger og mistet ofte tråden i det jeg sa.[100] Jeg hadde ganske enkelt problemer med å konsentrere meg. Stadig vekk kom jeg på viktige ting jeg ville si, men så forsvant de før jeg kom så langt. Jeg fikk bare frem en brøkdel av det jeg mente var viktig. Staff beroliget meg med at det jeg opplevde var vanlig.

Etter et kvarter forlot jeg ham og gikk omkring i sentrum. Det hele syntes så uvirkelig; det var sommer — jeg burde spilt fotball, trent, vært sammen med vennene mine. Hva faen gikk det av meg, hvorfor var jeg plutselig så forpult lydig mot systemet? Hva kunne jeg gjøre? Håpe at de trodde på meg? Det virket som Voll trodde på meg. Det var tross alt en aldri så liten trøst. Kanskje klarte han å skjære gjennom å få frem hva som hadde skjedd. Jeg hadde mer tillit til Voll enn til Staff. Voll virket som et ærlig menneske. Jeg forstod ikke hvordan han hadde prestert å bli dommer.

Etter pausen fortsatte han utspørringen, nå om Christer.

Jeg sparte ikke på kruttet; jeg fremstilte Christer som nøyaktig den drittsekken han var — fyrte løs med det jeg hadde av aggresjon og bitterhet. Han var løgnaktig, egoistisk, kynisk, manipulerende, full i faen og prostituert. Han hadde ingen menneskelige følelser — han var det eneste onde mennesket jeg noengang hadde kjent; et helvete å forholde seg til. Jeg hadde ikke maktet ham til slutt. Akkurat som foreldrene hans! — de sendte ham på barnehjem. Det eneste formildende jeg så var at han var klinisk gal, noe en professor på Universitetet i Bergen hadde påvist etter at han kom med anklagene. Hadde jeg visst dette tidligere kunne jeg kanskje klart å håndtere ham. Men jeg visste det ikke. Derfor hadde vennskapet gått på grunn.

Jeg husket få av de positive opplevelsene med ham.

Selv om jeg aldri ville bli dømt for voldtekten ble jeg sintere og bitrere jo mer jeg snakket om ham; han hadde truet gang på gang med å anmelde meg for voldtekt — og så hadde han til slutt gjort det! Det var en fryd å fortelle hvordan han satt i Sentralbadet og viste frem den lille stygge pikken sin; alt jeg kunne komme på av drit rant ut av meg, som kloakken i en tabloidavis! Jeg tøyde sannheten til den ytterste grense, men jeg sa aldri noe usant. Løgnene fikk Christer stå for!

«Å voldta noen strider ganske enkelt mot min natur. Jeg har ingen kobling mellom sex og vold. Jeg har lempet ham ut fra kontoret et par ganger, men jeg har aldri brukt vold mot ham.»

Jeg benektet at Christer kunne ha opplevd noe han kunne forveksle med voldtekt!

Voll smilte og noterte.

«Så Jarle, kan du fortelle oss om hvorfor du mener disse anklagene har kommet frem, dersom det er riktig at du aldri har forbrutt deg mot disse to guttene?»

Han så avventende på meg. For første gang så jeg en hardhet, et glimt som kunne bety at han var skeptisk, at han ikke trodde på meg likevel.

«Jeg var veldig lenge usikker på hva som hadde skjedd.» Jeg fortalte om tvilen min, om teoriene mine og hvordan jeg først to uker tidligere hadde funnet en rød tråd i saken.

«Mener du at det er snakk om et komplott?»

«Nei. Det er heller en serie av uheldige omstendigheter. Politiet tok meg for en slags lokkemann da foreldrene til Martin anmeldte meg. Når Chris hadde bodd hos meg tok Birger Kleppe det for gitt at jeg hadde benyttet sjansen, og han presset Chris. De sa at boken handlet om ham. Han svarte med å anklage meg; gutten var rasende på meg fordi jeg hadde skrevet om ham!»

«Og hvordan kan du være sikker på dette?»

«Han fortalte det til meg.»

Voll satte seg tankefullt tilbake. Jeg så at juryen reagerte — de hadde satt så stille at jeg nesten hadde glemt dem. Wangberg stirret i papirene sine og så ut som en sulten gribb.

«Han fortalte det til deg?»

Jeg fortalte hvordan jeg fikk vite det.

«Og en av guttene som var til stede i leiligheten da han sa det, Tom, er stevnet som vitne.»

Nå reagerte retten skikkelig. De tre dommerne stirret oppmerksomt på meg. Juryen rettet seg opp som på kommando. Wangberg så opp fra papirene med et stenansikt. Staff smilte for seg selv.

Wangberg brøt inn: «Kan jeg få lov til å spørre hvem den andre gutten var?»

«Det sier jeg ikke.»

«Hvorfor ikke?»

«Han er mindreårig. Jeg vil ikke ta han skal få problemer hjemme fordi han har besøkt meg. Foreldrene vet ikke at vi er venner.»

«Og det er grunnen?» spurte Wangberg med dårlig skjult mistro.

«Ja.»

«Det ville være en stor fordel om du oppgav guttens navn.» sa Voll.

«Jeg kommer ikke til å oppgi det!» svarte jeg trassig.

Juryen var urolig. Det var visst ikke så vanlig å snakke mot dommeren. Jeg likte det ikke heller, jeg skulle så gjerne fortalt det, men jeg ville ikke gi Hans problemer — jeg var lojal mot vennene mine. Det var viktigere enn hva Voll syntes om meg, selv om jeg ville at han skulle like meg.

«Neivel...» Voll noterte og bad meg fortsette.

Jeg fortalte at jeg først hadde trodd at Kurt og Chris hadde hatt noe på gang, men at jeg ikke trodde det lenger.

«Og hva med Christer?»

Jeg fortalte om badevakten som hadde løyet til ham; sagt at jeg hadde skrytt av å ha knullet ham. Jeg fortalte at også han var blitt fortalt at boken handlet om ham. Han trodde jeg hadde voldtatt Christer og svarte med å si jeg hadde voldtatt ham også.[101] Begge guttene hadde løyet for å hevne seg.»

Voll nikket og noterte.

«Og hva med de siste to tiltalepunktene, om å ha holdt to gutter ulovlig unndradd foreldrenes omsorg?»

«De kom til meg av egen fri vilje — først ble Rolf kastet ut hjemmefra, og Paul var hos meg for å støtte ham. Dagen etter ble Paul kastet ut og Rolf var der som støtte. Jeg stilte opp for dem, som enhver venn ville gjort. Jeg kan ikke se galt eller ulovlig i det!»

Jeg fortalte det jeg husket fra påsken og litt om hjemmeforholdene til guttene — dog bare det de hadde tillatt meg å fortelle.

Staff var fortsatt meget godt fornøyd, men advarte meg om at Wangberg ville prøve å lokke meg i feller. Jeg tok det ikke så tungt; jeg hadde sagt alt som var vanskelig å si. Når Wangberg spurte ville det bare være å besvare spørsmålene — skulle jeg gå i en felle forutsatte det at jeg løy. Jeg hadde ingenting å frykte.

Wangberg smilte hyggelig til meg da det var hans tur. Kanskje han ikke var så ille likevel.

Han spurte om jeg følte en seksuell tiltrekning til guttene som gikk hos meg. Jeg bekreftet at enkelte hadde den virkningen, men at dette ikke hadde noen betydning. Guttene visste hvem jeg var og stolte på meg. Vi var venner.

«Er det ikke litt underlig å ha venner som er så mye yngre enn deg selv?»

«Kanskje. Men jeg har alltid hatt venner i den alderen. Jeg trives sammen med dem. Jeg tror ikke at noen av oss tenker på aldersforskjellen. De fleste av dem ser ikke på meg som voksen, men som en av dem.»

«Treffer du disse guttene når de blir eldre?»

«Ja, det hender.»

«Hva gjør dere på når dere er sammen?»

«Spiller basketball, fotball, dataspill, ser på video, trener kampsport og prater.»

«Kan du ikke gjøre alt dette sammen med jevnaldrende også?»

«Jo. Men mine jevnaldrende har ikke så mye tid. De har damer og unger de må ta hensyn til. Guttene har allverdens tid, og de setter pris på vennskapet vårt, akkurat som jeg gjør.»

«Du har alltid hatt unge venner sier du?»

«Ja.»

«Og Christer var en av disse vennene?»

«Ja.»

«Og Chris?»

«Nei. Han traff jeg i barnehagen. Vi mistet kontakten etterpå.»

«Hvordan blir du kjent med guttene?»

Wangberg smilte fortsatt, snakket rolig og vennlig. Det så ut som Staff tok feil — jeg så ikke antydning til at han ville ha meg i noen felle.

«Det varierer. De fleste blir presentert av gutter jeg allerede kjenner.»

«Og alle vet at du er homofil?»

«Ja.»

«Er ikke dette litt merkelig?»

«Kanskje. Men guttene respekterer det. De som har noe i mot at jeg er homofil fordufter og kommer ikke igjen.»

«Men du misbruker dem altså ikke?»

«Nei. Vi er venner. Det kan være en seksuell stemning, spesielt første eller andre gangen en gutt kommer, men så går det over til en annen type relasjon.»

«Kan du beskrive denne relasjonen?»

«Det er vanskelig å sette ord på det — jeg får en spesiell plass i livene deres, ikke som en far, ikke som en lærer, men selvfølgelig heller ikke som en hvilken som helst jevnaldrende. Det er et veldig spesielt forhold som jeg ikke kan beskrive. Det finnes ingen normer jeg kan sammenligne det med.»

«Foretrekker du å ha flere gutter på besøk samtidig, eller bare en?»

«Jeg foretrekker ingen av delene. Er det mange der er det én type stemning, er det én er stemningen mer fortrolig. Jeg setter pris på begge deler.»

«Så du foretrekker ikke å være alene med en gutt?»

«Nei.»

«Når ble du kjent med Kurt?»

«Da han var tolv tretten år.»

«Hvordan ble dere kjent?»

«Gjennom felles venner.»

«Var han bare en av guttene du har kjent i alle disse årene?»

«Ja.»

«Så du hadde ikke noe spesielt forhold til ham?»

«Nei.»

I det samme jeg hadde svart, gikk det opp for meg at jeg hadde misforstått spørsmålet — «spesielt» hørte ut som «seksuelt». Skulle jeg rette på det?

«Så du har ikke hatt sex med ham?»

«Nei.»

«Og du treffer ham fremdeles, akkurat som du treffer andre gutter du har hatt kontakt med?»

«Vi er venner. Han kommer opp til meg i blant og det hender at han låner leiligheten når jeg er bortreist.»

Deretter spurte Wangberg videre om forholdet til guttene, særlig hvordan jeg trodde foreldrene deres reagerte på vennskapet vårt. Jeg sa, som sant er, at det varierte. Noen foreldre hadde jeg et godt forhold til, andre nærmest hatet meg. De fleste visste ingenting. Jeg anklaget politiet for å ha skremt en del foreldre på grunn av denne saken og sa at jeg ville snakke med dem når dette var over.

«Har du laget sanger om gutter, skrevet tekst og satt musikk til?»

«Ja.»

«Har du noengang annonsert i blader etter kontakt med gutter?»

«Ikke svar!» bjeffet Staff. «Herregud, Jarle er en voksen mann! Det er irrelevant å spørre om han har annonsert etter partnere, eller ellers hvordan han skaffer seg partnere. Vi må gå ut i fra at han i sitt voksne liv har hatt et sexliv. Selv en homofil mann må få lov til dette!»

Voll så på meg.

«Jeg kan svare,» sa jeg. «Ja. Jeg har annonsert etter partnere i kontaktannonser.»

«Har du annonsert etter mindreårige gutter?»

«Det er ikke lovlig å annonsere etter mindreårige gutter i Norge. En slik annonse ville aldri bli trykket selv om jeg hadde sendt den inn.»

Svaret forvirret Wangberg. Han bladde litt i papirene sine og gikk over til Chris.

«Når du la deg sammen med Chris, lå du naken, eller hadde du truse på deg?»

«Jeg hadde truse på meg.»

«Kan du erindre om du hadde reisning da du la deg?»

«Protest!» bjeffet Staff rasende. «Selv Jarle må antas å kunne legge seg i sin egen seng i sitt eget hjem uten å få reisning! Herrejesus! For et spørsmål... Det får være grenser!»

Juryen lo. Jeg skulle til å si, som sant var, at jeg ikke hadde reisning, da Wangberg fortsatte.

«Kan du beskrive ditt forhold til Chris?»

«Jeg er glad i ham. Han har opplevd mye vondt. Han engasjerer meg ganske sterkt.»

«Føler du deg tiltrukket av ham?»

«Litt. Men det er ikke det som er drivkraften i engasjementet. Han vet hvor han har meg — vi snakket mye om følelser og sex.»

«Er det en naturlig ting å snakke med en tolvåring om?»

«Chris var ikke jomfru. Han fortalte meg om flere seksuelle erfaringer både med jevnaldrende og voksne, og han fortalte meg også at han ble voldtatt i en båt. Jeg så ikke noe galt i å diskutere dette med ham. Han hadde mange spørsmål og få svar. Det virket som det var godt for ham å ha noen han kunne snakke ut med, som visste noe om dette.» Etter opplevelsen i båten hadde jo faktisk politiet prestert å få ham til at det var homofil sex, og ikke aldersforskjellen, som var ulovlig!

«Var han opptatt av din homofile legning?»

«Ja. Han hadde problemer med å forstå det.»

«Var det ditt forslag at dere skulle ligge i samme seng?»

«Ja.»

«Var det en spesiell grunn til at du ville sove i samme seng som ham?»

«Chris var usikker og frustrert. Derfor syntes jeg det var riktig at han lå hos meg. Akkurat som Svein i sin tid hadde gjort — jeg kunne roe ham ned og gi ham en slags trygghet. Dessuten pleide gutter som overnattet på den tiden å ligge i samme seng som meg.»

«Og det gjør de ikke lenger?»

«Nei. Etter episoden med Chris har de sovet i stuen for å unngå rykter og misforståelser.»

Han gikk over til Christer.

«Hvorfor opprettholdt du kontakten med ham dersom han var så vanskelig?»

«Jeg vet ikke. Jeg har lurt på det selv. Kanskje fordi vi tross alt var venner. Det hendte at han var all right også.»

«Viste du ham en pornofilm den siste gangen han var oppe hos deg?»

«Nei. Men han kan ha sett slike filmer da jeg bodde i sentrum. Det hendte han var alene der.»

«Var Christer noen gang hjemme hos deg sammen med andre gutter?»

«Nei. Han var såpass spesiell at jeg ikke ville blande ham med de andre guttene.»

«Fikk han noen gang penger av deg når dere var sammen, bortsett fra tikronene i badet og de tre hundre kronene?»

«Ja. Han fikk av og til litt småpenger. Penger var ganske viktig for ham.»

«Kan du konkretisere småpenger?»

«20 — 30 kroner kanskje? Han fikk sjelden mer.»[102]

«Da dere hadde denne krangelen, brukte du noen form for vold mot ham?»

«Nei.»

«Brukte han, eller prøvde han å bruke vold mot deg?»

«Nei.»

«Viste du ham et bilde av en gutt som var skutt, og sa at du hadde skutt ham?»

«Nei.»

«Har du hatt et slikt bilde?»

«Nei.»

«Var du glad i Christer?»

«Som en venn. Ikke noe mer.»

Wangberg bladde litt i papirene, stilte noen tilfeldige spørsmål og sa seg ferdig. Jeg var overrasket over hvor enkelt det hadde vært å svare ham. Det virket som om han også bare ville finne ut hva som hadde skjedd. Kanskje jeg hadde vært like fordomsfull mot rettssystemet som jeg trodde andre var mot meg.

Staff fikk ordet.

«Har denne saken vært en belastning for deg?»

«Ja! Jeg har hatt den hengende over meg som en mørk sky i to år!»

«Det har kanskje vært en tung belastning?»

«Ja. Den har ødelagt enormt mye; jeg har for eksempel arbeidet så dårlig at firmaet jeg jobbet i gikk konkurs som en konsekvens av dette.»

Juryen beveget på seg.

«Er saken noe du har tenkt på ofte?»

«Hver eneste dag. Det har vært et helvete!»

«Du har tenkt på dette hver eneste dag?»

«Ja. Mange ganger om dagen.»

Staff smilte fornøyd.

«Kan du fortelle litt om ungdomsmiljøet i Fyllingsdalen?»

«Det kan være ganske tøft. Det er mye kriminalitet og mye narkotika. Hasj kan kjøpes i skolegårdene.»

«Kan du si noe om hvordan dette påvirker guttene, og hvordan det eventuelt påvirker dem å ha kontakt med deg?»

«Jeg skjønner ikke spørsmålet.»

«Tror du at du kan ha hatt en bestemt påvirkning på guttene?»

«Ja, det er klart. Men jeg har prøvd å ikke være dominerende, eller påvirke dem negativt...»

«Kan du ha hatt en positiv påvirkning?»

«Ja, det håper jeg. Jeg har forsøkt å holde dem unna stoff og kriminalitet.»

«Kan du fortelle litt om hvordan forholdet mellom deg og guttene har fungert og fungerer, og hva det er som gjør at dere holder sammen?»

De kompliserte setningene hans forvirret meg. Jeg skjønte ikke hvor han ville.

«Jeg forstår ikke spørsmålet.»

«Vel,» sa Staff og smilte til Voll, «jeg var oppe hos Jarle i går kveld, hvor jeg traff to kjekke gutter, som langt fra virket som de tok skade av å ha kontakt med ham. Da jeg kom satt de og spilte dataspill. Jeg samtalte litt med dem alene; de hadde bare godt å si om Jarle — de så på ham som en meget god og ærlig kamerat, og så ikke noe unaturlig i å ha ham som venn.»

«Nå avgir forsvareren vitneprov!» protesterte Wangberg.

Voll og juryen smilte muntert.

«Ja, det er kanskje litt uvanlig at forsvareren avgir et vitneprov,» svarte Staff og smilte. Han foreslo muntert at han kanskje skulle ta plass i vitneboksen og vitne formelt om hva han nettopp hadde sagt.

Wangberg lo, sa at det virket som alle hadde fått det med seg.

Staff fortsatte å stille forvirrende spørsmål. Jeg følte meg mer og mer utenfor. Jeg var klar over at han ville jeg skulle gjenta noe jeg hadde fortalt ham tidligere — men ante ikke hva. Han kunne omformulere spørsmålene gang på gang, uten at jeg skjønte noe mer. Jeg ble stresset, ønsket at han ville stille enkle ja/nei spørsmål. Etter noen minutter gav han opp og sa seg ferdig.

«Er det noe du vil tilføye eller endre?» spurte Voll og så vennlig på meg.

«Jeg har kommet på mye underveis, men glemt det like fort. Jeg har ikke gjort notater. Det er mye jeg kunne sagt, om jeg bare kom på det.»

«Har du noe på tungen nå?»

«Nei.»

«Er det noe du vil korrigere, noe du har sagt som ikke er sant?»

Jeg tenkte et sekund på Kurt, men droppet det. Det hadde ingenting med saken og gjøre — og om jeg plutselig fortalte at jeg hadde vært forelsket i Kurt, og han var like forbannet negativ til meg i forklaringen sin som han hadde vært i politiforklaringen, så ville det bare skade meg.

«Nei.»

«Og du har forklart deg sannferdig?»

«Ja.»

En tung bør datt av ryggen min da jeg kunne reise meg og sett meg tilbake på benken min. Musklene i armene var stive og verkende, de hadde vært spent hele tiden. Jeg hadde klamret meg til bordet uten å være klar over det.

Wangberg sa at han hadde et par tilleggsspørsmål, men at de kunne vente til senere. Jeg tippet det var om luftpistolen jeg hadde gitt til Christer og kanskje min egen bevæpning — det var de eneste han ikke hadde spurt meg ut om.

Staff sa at han også hadde et par spørsmål, men at det kunne vente.

Da vi kom ut på gangen var Staff meget godt fornøyd. Han mislikte at jeg hadde vært så åpen rundt kontakten min med, og følelsene for unge gutter, men mente at det neppe ville skade meg. Wangberg hadde ikke klart å finne noen brist i forklaringen min, eller noe som kunne trekke den i tvil — tvert i mot. Og tross alt; spørsmålet var ikke om juryen likte meg, men om de ville tro på det de to guttene hadde fortalt.

Jeg hadde ikke terpet på at jeg var uskyldig, men det var heller ikke naturlig — jeg liker ikke å gjenta meg selv.

Utenfor ventet Martin, Paul og Rolf. Staff hilste på Martin. Vi avtalte å treffes på hotellet hans senere på kvelden.

På veien hjem fortalte jeg guttene hva som hadde skjedd. Endelig kunne jeg slappe av; det var vidunderlig å være sammen med Martin etter påkjenningen i retten.

Jeg slengte meg ned for å sove litt da jeg kom hjem. Men tankene fra dagen gav meg ikke fred. Dette med Kurt begynte å plage meg. Hadde Wangberg reagert? Oppfattet jeg et lite triumferende glimt i øynene hans da jeg svarte? Jeg ble nervøs. Svetten brøt frem igjen. Etter en halvtime gikk jeg inn til de andre, nå i betydelig dårligere humør.

«Hva er galt?» spurte Martin.

«Jeg gjorde en tabbe. Jeg sa at Kurt kun var en vanlig venn.»

«Er han ikke det da?»

«Nei. jeg var forelsket i ham en gang.»

«I Kurt?» Martin lo. «Hvor gammel var han da?»

«Tretten, nesten fjorten. Vi var alltid sammen på den tiden; jeg skrev til og med en sang til ham.»

«Kan vi få høre den?»

«Jeg har den ikke på kassett.»

«Spill den på gitaren da!»

«Jeg husker den ikke godt nok, det er så lenge siden. Men Kurt likte den ganske godt.»

«Lå du med Kurt?»

«Du vet jeg ikke sier hvem jeg har ligget med. De eneste jeg sier det om er Christer og Chris.»

«Det betyr sikkert ingenting,» mente Paul.

«Jeg vet ikke,» sa jeg.

Etter noen rastløse minutter ringte jeg til Staff for å diskutere det med ham. Kurt skulle vitne dagen etter.

Staff hadde lagt merke til at Wangberg reagerte på svaret, men han visste ikke hvordan han skulle tolke det. Han var mye mer opptatt av at jeg hadde snakket med guttene utenfor tinghuset, mens medlemmene av juryen gikk forbi.

«Du trenger ikke å demonstrere at du omgir deg med smågutter!» sa han surt.

«Det er ikke noen grunn til å skjule det heller! De kan like godt se at vi er venner. Dessuten er det ganske viktig for meg å ha Martin i nærheten nå. Uten støtten hans ville jeg ikke maktet dette.»

«Du får i alle fall prøve å begrense deg. Ikke nok med at du står med hendene i lommen når dommeren kommer inn — du omgir deg i tillegg med guttene dine i all offentlighet! Det virker som du bevisst provoserer!»

«Det gjør jeg ikke!»

«Vel, det er uansett for sent å gjøre noe med det nå. Men du bør skjerpe deg de dagene som er igjen.»

Martin hadde flyttet til en nabokommune for sommeren. Jeg kjørte ham hjem før jeg møtte Staff på hotellet. Vi gikk ut for å spise på den samme restauranten som sist.

Jeg var opptatt av Kurt — redd for at han hadde inngått en eller annen avtale med Wangberg. Han hadde så mange svin på skogen og hadde vist seg så redd for politiet at jeg kunne forvente hva som helst. Staff blåste det av.

«Slapp av Jarle! Så langt har alt gått svært bra.»

Han bagatelliserte Wangbergs reaksjon og ville snakke om morgendagen. Han var svært irritert over at Atle Ingebriktsen hadde flyktet fra landet.

«Føler du deg bedre nå da,» spurte han, «når din jobb er overstått?»

«Litt. Men det var så mye jeg ikke fikk sagt.»

«Det kan vi ta igjen senere.»

Denne gangen nøyde han seg med å sende meg et strengt blikk når jeg bestilte melk til kjøttsuppen.

Jeg gikk ut klokken halv to den natten og kjøpte avisene.

Bergensavisen hadde spandert en helside, med en svær tegning av meg; en tegning som var like skarp som noe fotografi. Jeg var ikke blid. Jeg ble ikke blidere av å lese teksten.

Bergensavisen, tirsdag 28. juni 1994


NEKTER SKYLD I GUTTEVOLDTEKT


En 31 år gammel bergenser er tiltalt for å ha voldtatt en 12 år gammel gutt. Han er også tiltalt for utuktig omgang med en 13 år gammel gutt. Videre for å ha holdt to gutter, 13 og 15 år gamle, i sin leilighet og dermed unndratt dem fra de foresattes omsorg. Han nekter seg skyldig på alle punkter.


Førstestatsadvokat Walter Wangberg sa i sin saksfremstilling at en 13 år gammel gutt forsvant fra et barnehjem høsten 1992. Gutten ble etterlyst, da man var redd det kunne ha tilstøtt ham noe. Vel to uker senere meldte gutten seg for politiet. Han forklarte da at han hadde vært i tiltaltes leilighet i 17 dager.


(...)


Tiltalte ble arrestert og det ble holdt husundersøkelse hjemme hos ham. Det ble funnet en god del pornografiske filmer og blader. De fleste filmene var av unge gutter og menn som hadde seksuell omgang.[103]


Politiet fant en madrass, og foran denne madrassen var det spent ut et lerret, slik at en kunne ligge på madrassen og se film. Det ble også funnet en del bilder av gutter, som tiltalte hadde tatt selv.


Innen saken kom opp, hadde en ny gutt betrodd seg til en sosialarbeider, og hevdet at han var blitt seksuelt utnyttet av tiltalte. Etter en tid fortalte han at han var blitt voldtatt av tiltalte. Saken ble anmeldt til politiet, og i politiforklaring gav gutten en detaljert forklaring av hva som skal ha skjedd.


Tiltaltes forsvarer, høyesterettsadvokat Tor Erling Staff, hevdet at det var en rekke uklarheter i saken. De to guttene kjente hverandre og hadde gjennomgått det samme behandlingsapparatet. Den ene gutten hadde kjennskap til hva den andre hadde sagt.


De to var blitt avhørt av politiet. De møter ikke i retten, slik at forsvareren ikke får mulighet til å stille kontrollspørsmål.


Gutten som sier han ble voldtatt, ble undersøkt av leger, uten at det ble funnet spor etter overgrep.


Staff pekte på at tiltalte var i Oslo i flere dager da gutten skulle ha vært i hans leilighet. Han hevdet at tiltalte hadde skrevet et bokmanus om et forhold til en ung gutt. De fornærmede guttene kunne ha lest dette og misforstått.

(...)

Jeg var irritert. Artikkelen var mer korrekt enn det Bergensavisen pleide å skrive, men de hadde blandet guttene sammen og fullstendig misforstått dette med boken. Guttene hadde ikke lest i boken — hadde de gjort det ville de aldri ha kommet med anklagene! Alt snakket om porno og bilder gav også et helt feil inntrykk! Første gang jeg leste artikkelen trodde jeg de skrev at jeg hadde tatt nakenbilder av unge gutter. Journalisten hadde bare vært til stede en kort stund. Han hadde ingen peiling på hva som egentlig var sagt i retten.


Bergens Tidende var verre.

Bergens Tidene, 28 juni 1994


HOMSE TILTALT FOR MISBRUK AV SMÅGUTTER


En 12-åring ble voldtatt.


Mot småpenger[104] skal en annen 12-åring ha blitt utsatt for andre seksuelle overgrep i ukevis mens gutten var på rømmen fra barnevernet.


I tillegg ble to andre mindreårige gutter ulovlig frarøvet foreldrenes omsorg i tre dager, ifølge de alvorligste tiltalepunktene[105] i straffesaken mot en homofil 28-åring fra Bergen.


To av de fornærmede guttene skal ha fortalt politiet at de jevnlig fikk penger hos tiltalte, som også skal ha vist småungene pornoblader og filmer av voksne som har seksuell omgang med guttebarn.[106]


Homsen nektet all straffeskyld da han møtte i Gulating lagmannsrett i går.


(...)


Etter å ha fått spesielle følelser for en annen mindreåring gutt i 1992, skrev tiltalte et manus til en bok som hadde seksuelle innslag[107]. Bokmanuset handlet ikke om meg. Men guttene kan ha trodd at boken handlet om dem, sa tiltalte om det han mente var motivet for de grove anklagene mot ham.


Advokat Tor Erling Staff forsvarer den homofile mannen. Etter aktors innledningsforedrag i går bad forsvareren om at lagmannsretten vurderer rettergangsbot mot en politi-etterforsker og dessuten mot to hovedvitner som har reist på ferie. Fem dager et satt av til behandlingen av den alvorlige straffesaken.

Bergens Tidene hadde satt en homofob journalist på saken.