| jarle aase: sls | forrige | jeg tar en sjanse | neste | Jeg tar en sjanse
Det var lørdag. Jeg satt på Oasen og slappet av, lot stemningen fremkalle assosiasjoner, tenkte jobb og radio. Halvt om halvt hadde jeg håpet å se Raymond, for å peke ham ut for Kurt som holdt seg i bakgrunnen. Paul og Jørgen gikk forbi; rotet rundt slik gutter pleier å gjøre. Jeg satte meg ved en av fontenene og fulgte med dem mens de lusket på en av frisørinnene i andre etasje, en yppig dame med store attributter. Paul fikk øye på meg igjen, smilte og vinket. Jeg vinket dem ned til meg. De slo seg ved siden av meg. Det var en farlig situasjon for alle tre; en ungdomsgjeng skulte olmt på oss. Jeg ignorerte dem. Kurt ristet oppgitt på hodet og gled i stilling bak meg et sted.«Yo!» sa Paul, og smilte jeg hadde aldri sett ham annet enn smilende, han var den mest smilende gutten jeg kjente.
«Hei. Hva gjør dere på?»
«Ingenting. Bare roter rundt. Du da?»
«Ser etter kjente.»
Paul så betydningsfullt på meg og kjente på jakken min, følte bulen. Øynene ble store.
«Har du pistolen på deg her inne?»
«Kanskje.»
«Tør du gå med den her da?»
«Ja. Spesielt her.»
«Hva om vaktene ser den?»
«De ser den bare hvis jeg trekker den frem.»
«Jeg lurer på om du er en skurk likevel...»
«Jeg er ikke det men det er mange som ikke liker meg. Så lenge jeg har våpen holder de seg unna. Det er best sånn. Skal dere noe etterpå?»
«Nei. Hvorfor det?»
«Dere kan jo komme opp til meg og se hvordan jeg har det... Har dere lyst?»
«Hvorfor ikke?»
«Ok. Om en halv time?»
«Greit. Vi snakkes. Kjøper du noe brus eller noe?»
«Ja.»
Jeg gikk inn på supermarkedet og kjøpte en bærepose med brus og en bærepose med noe, følte meg full av forventning. Jeg ante ikke hva som ville komme ut av dette besøket, jeg visste bare at det ville forandre mye.
Huset var som vanlig ryddig og rent. Jeg tørket av bordet og fjernet noen mannfolkblader etter Kurt; jeg ville ikke gi dem en eneste antydning om sex i noen form jeg ønsket å være venner med dem. Om Paul derimot skulle legge an på meg... Tanken var oppkvikkende.
De kom presis; kommenterte den lille leiligheten, stereoanlegget og tegneseriesamlingen.
«Leiligheten er stor nok for meg så lenge jeg bor alene.»
«Hva med damen din da? Skal ikke hun snart flytte inn her?»
«Nei. Noen som er tørst?»
Jeg fant frem noen liter med Pepsi og noen poser Minde smågodt.
«Det er noe jeg må fortelle dere, som jeg ikke har sagt enda, men som dere bør vite om meg.»
De så oppmerksomt på meg, som om jeg skulle avsløre en viktig hemmelighet kanskje at jeg var spion eller forbryter likevel.
«Det er ikke en dame jeg er forelsket i.»
Øynene deres ble større.
«Var det en mann?» spurte Paul.
«Ikke riktig. For et år siden gjorde jeg noe vilt, en kjempetabbe, jeg forelsket meg i en gutt. Det var helt sprøtt jeg kunne ikke tenke på noe annet enn ham fór etter ham som en galning. Jeg har aldri dritt meg sånn ut i hele mitt liv. Jeg tror han ble ganske forbanna på meg til slutt.»
«Var det etter du flyttet til Fyllingsdalen?»
«Ja.»
«Vet vi hvem han er?»
«Ja. Han heter Martin.» Jeg fortalte hvordan han så ut og hvor han bodde før han flyttet.
«Jeg kjenner ham litt. Er du virkelig homo?» spurte Paul spakt.
«Ja.»
«Er du forelsket i noen av oss nå?»
«Nei, bare slapp av. Jeg synes dere er greie. Jeg lover dere at jeg aldri kommer til å prøve meg på noe. Dere har ingenting å være redd for. Jeg har lyst til å være venner med dere, akkurat som før.»
Det ble stille.
«Jeg har jo lurt på det,» sa Paul til slutt, «sånn som du dukket opp plutselig, og var så rar.»
Jeg lo: «Skremte jeg deg?»
«Nei. Det var kult.»
«Har dere lest dette?»
Jeg fant frem etterlysningen etter Chris fra en skuff og gav den til Paul. Han kjente den igjen med det samme.
«Var det deg? var han her?»
«Ja. Han er en gammel venn av meg. Han bad om hjelp og jeg hjalp ham.»
«Jeg kjente ham før. Min far så dette i avisen og viste det til meg, han sa at jeg måtte si til ham hvis jeg så Chris eller fikk vite hvor han var. Og så var han her hele tiden?»
«Ikke hele tiden. Først var han en uke i byen, så bodde han her sammen med en annen kamerat av meg, mens jeg var i Oslo. Men etter at han ble etterlyst i avisen overtok jeg. Og det var jeg som havnet i fengsel.»
Jeg la frem resten av avisutklippene. Guttene studerte dem nøye.
«Var du i fengsel?» spurte Paul etter å ha lest alt.
«Ja. Det var kipt, men jeg er ikke redd for å hjelpe vennene mine.»
«Hadde du gjort noe galt?»
«Nei. Chris sa at jeg hadde hatt sex med ham, men jeg tror politiet tvang ham til det. Det er derfor jeg må snakke med dere om dette. Det går mange rykter om meg, noen er sanne, noen usanne. Men hvis politiet finner ut at vi er venner, kan de begynne å presse dere også.»
«Hvorfor det?»
«Politiet liker meg ikke. Det var enkelt å presse Chris siden han bodde på barnehjem. Det blir ikke like enkelt å presse dere, men de kommer til å prøve.»
«Hvordan?»
«Jeg vet ikke. True med barnehjem kanskje, om dere nekter på at vi har lagt sammen. Jeg vet ikke hvor langt de er villige til å gå, men det er ingen fare hvis dere forteller sannheten så kommer de til å gi seg før eller senere. De kan ikke gjøre dere noe, de kan bare true med det.»
«Jeg kommer så iallfall ikke til å si noe,» sa Jørgen.
Jeg hadde vært veldig usikker på hvordan guttene ville reagere på dette. Ovenfor Chris og Christer hadde jeg ikke engang turt å nevne Martin nå plumpet jeg ut med alt sammen på en gang. Det var en stor sjanse for at de ville droppe meg, men skulle vi være venner måtte de vite hvem jeg var og hvilken risiko de tok. Resultatet kom overraskende; de fikk en veldig respekt og tillit til meg; jeg var liksom på deres side, ikke en del av de voksnes verden.
«Bare spurte Chris om hjelp, og så hjalp du ham?»
«Ja.»
«Visste du at du kunne komme i fengsel?»
«Ja.»
«Ville du gjort det for oss også?»
«Kanskje. Jeg kan ikke love noe sånt; hva jeg er gjør er helt avhengig av omstendighetene. Chris var en god venn, jeg har kjent ham siden han var fire år. Han hadde ganske alvorlig trøbbel.»
«Jeg har hørt at han ble voldtatt,» sa Jørgen.
«Å? Det er nytt for meg. Hvem er det som har sagt det?»
«Noen ungdommer. Det er et rykte som går.»
«Politiet sa ikke noe om det til meg...»
«Jeg tror ikke du har voldtatt noen,» sa Paul.
«Akkurat det,» svarte jeg stille, «tror jeg aldri at jeg kommer til å gjøre. Hadde Martin gitt meg lov ville jeg sikkert ha lagt med ham selv om han bare er tretten, men jeg ville aldri ha voldtatt noen.»
«Har Martin vært her?»
«Ja. En gang. Så fikk moren vite det og laget et helvete.»
Jeg fortalte hele historien, fra jeg traff Martin til jeg havnet i fengsel et halvt år senere.
«Tror du på Gud?» ville Paul vite.
«Nei.»
«Hva tror du på da?»
Jeg tenkte meg om, hva trodde jeg på?
«Martin, jeg tror på Martin.»
Stemningen var fortrolig og trygg, jeg slappet helt av og guttene følte seg hjemme. Da de gikk avtalte vi å treffes på skolen senere på kvelden.
Ryktene hadde gått foran meg opp til skolen. Alle visste om Chris og Martin, og at Paul og Jørgen hadde besøkt meg. Jeg ble kjent med en håndfull andre gutter, pratet og spilte basket.
Søndag formiddag traff jeg to gutter på skolen. Etter litt ballspill inviterte de seg opp til meg. Jeg serverte Pepsi og Mariakjeks. Guttene satte seg spent i sofaen for å høre meg fortelle. Jeg spurte hva de hadde hørt og nøyde meg med å bekrefte at det meste var sant.
«Er du homo?»
«Ja. Men slapp av, jeg kommer ikke til å prøve meg på noe dere ikke har lyst til.»
«Men tenk om vi har lyst da?» spurte han ene rødmende.
Jeg ble smigret, men snakket det bort, lo av meg selv jeg hadde jobbet for akkurat dette siden jeg kom ut av fengselet. Men alt jeg ønsket meg nå var vennskap.